«Time is of essence!»: Behovet for hurtighet i beslutningssløyfene

Min tjeneste som taktisk kontrolloffiser i felt var preget av kontrasten mellom å vente på noe, ofte lenge, for så å måtte agere svært hurtig, og uten noen feilmargin. Dette gjelder ikke bare i luftvernet, men preger egentlig hele den militære profesjon. Så, hvordan gjør dette seg gjeldende innen IAMD?

Uttalelsen «Time is of essence!» gitt av Air Chief Marshal Sir Stuart Peach, daværende leder for NATOs Militærkomité, under øvelse Nimble Titan i 2019. Hans budskap var tydelig: Innenfor luft- og missilforsvar er hurtighet i alle ledd helt nødvendig for å kunne håndtere og bekjempe trusselen i tide.

Gamle John Boyd sin jagerflyfokuserte Observe-Orient-Decide-Act (OODA) loop er trolig ute av lærebøkene i dag. I doktrinen for multidomeneoperasjoner i United States Air Force (USAF) gjelder nå: «Sense – Make sense – Act»

Prinsippene er likevel de samme. De peker på det faktum at både beslutningstagere og operatører, arbeider i en repetitiv kjede av handlinger der hurtighet i hvert ledd er sentralt. Derfor søker jeg å belyse spørsmålstillingen innenfor de tre stadiene av oppdraget med å oppdage og håndtere lufttrusler.

Sense

Det militære problemet oppstår alltid med sense – det å oppdage og lokalisere en (mulig) lufttrussel. Det skjer gjennom varsling fra etterretningsdomenet, fra rom- eller flybårne eller fra eksterne land- og sjøbaserte sensorer. Alternativt kan de komme fra observasjonsposter spredt ut i terrenget, eller fra egne elektrooptiske sensorer – passive eller aktive . Felles er at sensorsystemene spres for å kunne oppdage en mulig trussel så tidlig som mulig.

En kort gjennomgang av typen lufttrussel som skal kunne bekjempes, er nødvendig. En grundig analyse av en motstanders kapabiliteter og mulige handlemåter er avgjørende, både for å kunne anskaffe riktige sensorer og våpen, men også for å kunne avgjøre hvordan de skal utplasseres og kobles sammen i et nettverk. Det er stor forskjell på hvor lang tid det tar ulike ballistiske missiler fra de blir skutt ut til de når sine mål. Interkontinentale ballistiske missiler kan bruke opp mot 30 minutter fra utskytning til nedslag, mens kortholds ballistiske missiler fra Kola kun bruker noen få minutter på å nå mål i Nord-Norge. Kryssermissiler er en annen gruppe våpen som er dimensjonerende for oss i Norge. De fleste er i dag sub-soniske, men det finnes også overlydsversjoner, og om noen år vil det også finnes hypersoniske kryssermissiler. De kan skytes i et betydelig antall innenfor en kort tidsperiode.

Dronetrusselen blir også mer dominerende på det moderne slagfeltet, som demonstrert daglig i Ukraina og under de siste krigene i Midtøsten. Store overvåkningsdroner kan til dels betraktes som andre luftfartøyer. Derimot blir de mindre, billige dronene stadig utviklet, og disse kan en angriper sende med opp til et tusentall i døgnet mot en motstander. Denne typen angrepsdroner flyr gjerne i underlydshastighet, noe som gir en forsvarer bedre tid til å oppdage trusselen, men mengden er den største utfordringen. Tradisjonelle fly og helikoptre forsøker i størst mulig grad å holde seg utenfor rekkevidden av luftvernsystemene, men blir viktige plattformer for luftleverte våpen – både styrte og ustyrte. Stealth teknologi utvikles stadig og gjør at både plattformer og våpen blir stadig vanskeligere å oppdage. Vi står overfor et svært bredt spekter av ulike typer lufttrusler, som alle krever spesialiserte sensor- og våpensystemer for å kunne håndteres.

Samtidig viser erfaringer fra pågående kriger at det å begrense bruken av det elektromagnetiske spekteret blir helt sentralt for å overleve på slagmarken. Når en slår på en aktiv radar, vil en avsløre sin posisjon, og innen kort tid vil motstanderen kunne angripe posisjonen. Da blir blant annet kontroll med utstrålt energi samt bruken av passive sensorer og eksterne og rombaserte sensorer, høyaktuell.

Make sense

Neste ledd i beslutningskjeden – make sense – er å avgjøre om det en har detektert faktisk utgjør en trussel eller ikke. Klassifisering og identifikasjon av luftmål innebærer ruk av en rekke kriterier for å bestemme kjenning på målet. I tillegg til å vurdere gjeldene konfliktnivå, finnes både elektroniske hjelpemidler, som IFF (Identification Friend or Foe) og signaletterretning, og prosedyrer som vurderer opprinnelsessted, flyprofil, om målene flyr i kjente luftromskorridorer, og kunnskap om hvor egne fly befinner seg. Til sammen skal dette gi et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for å kunne identifisere enheten som vennlig eller fiendtlig. Det er også tydelige prosedyrer for hvilket nivå i en kommandokjede som har myndighet til å avgjøre om et mål er vennlig eller fiendtlig.

Før en konflikt bryter ut, eller NATO er blitt angrepet, holdes myndigheten til å identifisere, men også til å engasjere mål på et høyt nivå i NATO. Dette holdes gjerne til en designated air and missile defence commander. Som sikkert alle kan forstå, kan ikke denne myndigheten forbli sentralisert når en konflikt har gått over til væpnet konflikt. Da skal både anvendelsen og utøvelsen av luftkampen delegeres til det nivået som er best rustet til å gjennomføre den – altså på lavest mulig nivå i alliansen eller nasjonalt (kampenheter). Her finnes det også regler for bruk av makt (Rules of Engagement) som følger samme prinsipper, samt regler som uansett gjelder ved selvforsvarssituasjoner. Årsakene er åpenbare: tiden som er tilgjengelig fra en trussel oppdages til man må engasjere den, tillater ikke en sentralisert kontroll, men er avhengig av distribuert kontroll og lokal utøvelse.

Som ledd i make sense –fasen inngår også oppgaven med å avgjøre hvem som skal håndtere et fiendtlig mål. I fredstid brukes jagerfly på Air Policing-oppdrag for å raskt indentifisere og klassifisere fly, for eksempel fra Russland. Her er hensikten først og fremst avskrekking og å demonstrere at vi følger med. Dette kan man ikke gjøre på samme måte med angrepsdroner og kryssermissiler, og i hvert fall ikke med ballistiske missiler. Her må trusselen vurderes slik at målet tildeles det våpensystem eller kampfly som har best mulighet til å bekjempe eller nøytralisere det.

Hurtighet i alle ledd av beslutningssløyfene er avgjørende for hvorvidt trusselen kan nøytraliseres i tide eller ikke. Dette er uavhengig av konfliktnivå og myndighetsdelegering. Dersom det kun er et fåtall lufttrusler om gangen, kan man tillate seg bedre tid enn ved synkroniserte angrep bestående av angrepsdoner, kryssermissiler og ballistiske missiler. Ved sistnevnte kommer man gjerne til nivået Control and Reporting Centre (CRC), som er det leddet i luft-K2-kjeden som setter sammen et gjenkjent luftbilde, og som fordeler mål mellom jagerfly og luftvernsystemer. Desto mer omfattende og komplisert trusselbilde, desto lenger ned i kommandokjeden må myndigheten delegeres for å korte ned beslutningstiden.

Ett område som er spesielt betydningsfullt innen IAMD er hvordan de ulike delene av systemene kobles samme og integreres. Her brukes standard-luft-K2IS systemer og NATO datalinkformater (f.eks. L-16/JREAP-C). Dette er systemer med begrensninger både i tid og kapasitet, men som muliggjør datafusjon og elektronisk ordreutveksling i hele Luft-K2-kjeden og til både land- og sjøbaserte systemer. Hensikten er helt tydelig – her er raske beslutningsprosesser helt nødvendige.

Act

Så, til siste ledd i beslutningssløyfen – act – å handle for å nøytralisere eller ødelegge målet. Her vil jeg fokusere på de utfordringene som møter en Tactical Director eller Tactical Control Officer som i et luftvernoppdrag disponerer flere sensorer og flere våpensystemer med ulike egenskaper – fra kortholdssystemer som kanoner og elektroniske effektorer, til middelsrekkevidde-missiler eller langtrekkende systemer med kapasitet mot ballistiske missiler i terminalfasen. På våpensystemnivå er hurtige beslutningssløyfer helt sentrale for å lykkes i å forsvare et område eller et kritisk infrastrukturobjekt (flystasjon, havneanlegg, beslutningsnode eller lignende). Her kreves det sanntidsutveksling av elektronisk informasjon og automatisert beslutningsstøtte for operatøren.

Når et koordinert angrep mot ett objekt medfører at både ballistiske- og kryssemissiler, kombinert med et stort antall angrepsdroner, kommer inn mot målet samtidig, blir en viss grad av automatisering en forutsetning for å bekjempe trusselen. Fagterminologien er en treath evaluation and weapons assignment (TEWA) -funksjon som skal gi et lokalt gjenkjent luftbilde i sanntid, der data fra alle sensorer smelter sammen med data fra eksterne linker, og der alle våpnene i nettverket blir inkludert i en automatisert målallokering der beste våpen velges for alle målene.

Forsvar mot ballistiske missiler krever noe annet enn øvrige luftmål. Dette er trusler som skytes ut i en ballistisk bane, gjerne ut i verdensrommet, før det styres tilbake mot målet i en hastighet på mellom 6-8 mach, avhengig av type missil og oppbremsing i atmosfæren. Da er tidsaspektet ekstra kritisk, fordi tiden fra det ballistiske missilet detekteres til en må engasjere målet begrenser seg til sekunder, spesielt for kortholds ballistiske missiler. Da er en avhengig av at det er utarbeidet forhåndsgodkjente ROE(Rules of Engagements/engasjementsregler) og at myndigheten til å engasjere målet er på det nivået som kan bekjempe det. De fleste slike våpensystemer opererer med automatiserte prosesser fra deteksjon til engasjement, der operatøren kun bryter inn og terminerer et engasjement ved behov.

Forhåndsgodkjente ROE er også aktuelt i situasjoner der for eksempel våre flystasjoner har systemer for forsvar mot små droner, Counter – Unmanned Aircraft Systems (C-UAS) i fredstid. Her kan mindre droner enten true sikkerheten for egne flyoperasjoner eller, som Ukrainernes operasjon «Spiderweb» viste, gjennomføre ødeleggende angrep med svært liten varslingstid.

Det er selvsagt også mange flere faktorer som spiller inn for å lykkes, slik som operatørenes treningsnivå, tekniske løsninger, evne til integrasjon og interoperabilitet – men jeg har her konsentrert meg om tidsaspektet i beslutningssløyfene.

Jeg har konsentrert meg om den defensive kontraluftdimensjonen og de bakkebaserte systemene jeg kjenner best. Det må likevel ikke herske tvil om at kampfly har en avgjørende betydning for både å bekjempe innkommende lufttrusler i lufta, men kanskje enda viktigere – å bekjempe lufttruslene på fiendens territorium. Altså å nøytralisere eller begrense motstanderens evne til å angripe oss. Dette gjøres som offensive kontraluftoperasjoner og som en del av multidomeneoperasjoner. Innen IAMD innebærer dette å angripe flyplasser med fly, utskytingsramper for ballistiske missiler, andre missilanlegg, samt luftvarslingsradarer og luft K2-noder. Det kan også innebære at andre domener angriper samme type mål med langtrekkende ild eller andre offensive kapabiliteter.

Så er det litt fristende på tampen å etterlyse en litt raskere beslutningsevne hos våre foresatte, slik at vi får anskaffet et reelt lagdelt luftvern og våpen som virker sammen med kampfly og luft-K2 for å beskytte kritisk militær og sivil infrastruktur. Da kan den militære kampevnen bevares, og multidomeneoperasjoner kan gjennomføres for å avskrekke eller bekjempe fiendens evne til å angripe oss.