Norges evne til «joint targeting»

Kort tid etter at USA og Israel angrep Iran i februar 2026, gikk USAs president, utenriksminister og krigsminister offentlig ut med til dels sprikende, men også delvis overlappende, begrunnelser og målsettinger for krigen («Operation Epic Fury»).¹

Det er krevende å meisle ut en klar militær strategi som skal oppnå uklare politiske mål. USA hevder å ha truffet over 13 000 mål så langt i krigen,² men hvordan velger man militære mål? Og hvilken effekt skal de egentlig oppnå – når politiske målsettinger og den militære strategien er sprikende og krevende å forstå? Militær historie er full av eksempler på en svak rød tråd mellom politisk målsetting, militær strategi, operasjonell plan og taktisk maktanvendelse. Den sentrale prosessen for å sikre en rød tråd i maktanvendelse fra politisk til taktisk nivå kalles metodisk målbekjempelse, eller joint targeting. Mitt anliggende er å gi noen perspektiver på Norges evne til joint targeting og synliggjøre noen av initiativene som nå tas for å styrke kompetansen innen dette fagfeltet.

Joint targeting (JTGT)

Joint targeting er en prosess for å velge og prioritere mål for å skape ønsket effekt i tråd med overordnet sjefs målsettinger («commander’s objectives»).³ Denne prosessen handler om å finne og påvirke de målene hos en motstander som gjør at man kan oppnå en vesentlig militær fordel i en operasjon. Det er en fellesoperativ og integrert prosess i kommandostrukturen fra politisk, militærstrategisk, operasjonelt og taktisk nivå – og danner et utgangspunkt for kontrollutøvelse i en militær operasjon ved å sikre en rød tråd mellom nasjonale politiske føringer og bruken av militærmakt på taktisk nivå.

Joint targeting er ikke bare en sentral prosess for å oppnå vesentlige militære fordeler, men er helt sentral for å ivareta en rekke av de juridiske og etiske problemstillingene som knyttes til bruk av militærmakt. NATOs doktrine for joint targeting er tydelig på viktigheten av å følge krigens folkerett, og å etterfølge sentrale prinsipper for maktanvendelse: behandle mennesker humant, kun angripe mål av militær nødvendighet, skille mellom krigførende og sivile (distinksjon) og unngå at maktbruken er unødvendig kraftfull med fare for uforholdsmessig tap av sivile liv (proporsjonalitet). I tillegg beskrives viktigheten av å ha lister over mål som ikke skal angripes fordi de er beskyttet av folkeretten. Doktrinen angir også metoder for å unngå utilsiktet skade (collateral damage estimation (CDE)) på mennesker og materiell. I tillegg til å involvere alle domener (land, sjø, luft, space, cyberspace), krever joint targeting-prosessen en mer overordnet forståelse for de prosesser og operasjoner som pågår, og den effekten som ønskes oppnådd. Uansett hvilken overordnet effekt en ønsker å oppnå, må målbekjempelse ivareta en rekke hensyn utover de rent fagmilitære vurderingene, blant annet utenriks-, sikkerhetspolitiske, økonomiske, etiske og juridiske.⁴

Hvorfor vi bør fokusere mer på JTGT

Det er en rekke grunner til at joint targeting har fått et sterkere fokus de siste årene. Kanskje først og fremst på grunn av Russlands angrep på Ukraina, og dermed at territoriell krig mellom stater for å endre landegrenser på ny oppleves som en realitet i Europa. Krigen har kommet vesentlig nærmere, også for Norge. Skulle Norge havne i krig, er joint targeting på mange måter sentrum i målsettingen om å sikre sammenheng mellom politiske mål, militær strategi, en god operasjonell plan og evnen til å koordinere og skape de effektene vi ønsker. Derfor bør dette fagfeltet prioriteres de neste årene, når Forsvaret får tilført betydelige ressurser.

Dernest er Norge i ferd med å gjennomføre en historisk satsing på langtrekkende presisjonsvåpen. F-35 fikk sine første langtrekkende Joint Strike Missile (JSM) våren 2025,⁵ og i 2026 bestemte Norge seg for å kjøpe det Sørkoreanske rakettsystemet K239 Chunmoo, som gjør at også Hæren får langtrekkende presisjonsvåpen.⁶ Norske korvetter og fregatter har allerede langtrekkende missil (Naval Strike Missile).⁷ Norge kjøper det amerikanske Advanced Anti-Radiation Guided Missile Extended Range (AARGM-ER) til kampflyene F-35 for å kunne ta ut fiendtlig luftvern på lang avstand,⁸ og Norge er i ferd med å utvikle Super Sonic Strike Missile (3SM), et nytt missil mot sjø og landmål med svært lang rekkevidde.⁹ Norge utvikler og anskaffer dermed en rekke våpensystemer som kan påvirke mål hos en motstander, noe som gjør at man kan oppnå en vesentlig militær fordel i en operasjon, og joint targeting er den sentrale prosessen for å utnytte disse våpensystemene.

NATO, Europa og Norge har besluttet å benytte det militære konseptet multidomene operasjoner (MDO). MDO kan defineres som the orchestration of military activities, across all domains and environments, synchronized with non-military activities, to enable the Alliance to deliver converging effects at the speed of relevance.¹⁰

Joint targeting er på mange måter episenteret i multidomeneoperasjoner, som skal, basert på politiske mål og militær strategi, systematisk utvikle og prioritere mål i rammen av alle domener i en såkalt multidomene-tilnærming, og bidra til å påvirke disse for å skape dødelige og ikke-dødelige effekter i fysiske, kognitive eller virtuelle dimensjoner.

Det er nettopp joint targeting, som en fellesoperativ prosess, som skal sikre den røde tråden fra politisk, militærstrategisk og operasjonelt nivå, og ned til (bruken av militær makt på) taktisk nivå. Tidligere sjef FOH (2021-2023), generalløytnant (p) Yngve Odlo, poengterer at evnen til nettopp metodisk målbekjempelse, det som ofte benevnes som targeting-prosessen, er den sentrale prosessen ved FOH, og bør være driveren for de andre prosessene i vårt fellesoperative hovedkvarter.¹²

Norden ønsker å samarbeide på en rekke områder, og spesielt innen kampflyoperasjoner har dette samarbeidet kommet langt. Hvis vi mener alvor med å slåss «som ett luftforsvar», så må målutvelgelse også være felles. Vi trenger å samarbeide om hvilke mål vi skal påvirke med alle våre langtrekkende presisjonsvåpen, og samarbeidet innen JTGT vil være ett av områdene vi må utvikle i perioden fremover. I tillegg har vi svært interessante bi- og trilaterale avtaler og samarbeid med UK og USA som byr på beslektede utfordringer fremover, der evnen til å drive targeting blir svært viktig. Dette er faktorer som utfordrer måten vi driver JTGT på i dag, og som krever nye perspektiver og initiativ i årene som kommer.

Status på JTGT i Norge

Joint targeting har fått økt fokus i Norge, men miljøet selv hevder ofte at oppmerksomheten består mer av ord enn av handling. Det er svært få som jobber med dette på norsk militærstrategisk nivå (Forsvarsstaben), og FOH erfarer mange vakanser innen joint targeting i en i utgangspunktet slank organisasjon. Det oppleves at det er ulike kulturer for joint targeting innenfor forsvarsgrenene, noe som sannsynligvis er en naturlig konsekvens av grenenes historiske utvikling, blant annet knyttet til plattformer og våpensystem med ulik rekkevidde og effekt

Luftforsvarets satsning for å styrke targeting de siste årene har vært gledelig. Tidligere Joint Air Operations Center (JAOC), og nå Combined Air Operations Center (CAOC) Bodø, har de siste årene utviklet betydelig kompetanse, organisasjon og prosesser innen targeting, samt utviklet evnen til å inkludere ulike domener i sine prosesser. Dette er et viktig bidrag til utvikling.

I stort er ikke den røde linjen innen JTGT fra politisk til taktisk nivå spesielt robust. I forbindelse med en doktorgrad (PhD), som jeg kommer tilbake til senere, fremheves det hvordan miljøer innenfor fagfeltet på ulike nivå ikke alltid har en felles forståelse for sentrale begreper innenfor joint targeting. Miljøer i Forsvaret ilegger ofte begrepene ulik betydning, noe som er uheldig for å kunne trekke i samme retning.

Hvorfor det ikke har blitt en tydeligere satsing på JTGT er litt vanskelig å forklare. Forsvarssjefen har signalisert at dette er én av tre oppgaver han ønsker å prioritere. De fleste omtaler JTGT som viktig, og noe som bør få økt fokus. I det internasjonale luftmaktmiljøet har strategiske operasjoner, eller det vi i Forsvarets doktrine for luftoperasjoner kaller strategisk bekjempelse, og targeting stått helt sentralt i teoriutvikling det siste drøye århundret knyttet til hvordan luftmakt bør anvendes. Forsvaret prioriteres og tilføres enorme ressurser de neste årene, men det synes som om fokuset ligger mer på anskaffelse av militært utstyr, enn å styrke miljøene som skal utnytte og skape effekt av denne teknologien. Det er vanskelig å se at Norge har en vedvarende og langsiktig strategi for å styrke vår evne til joint targeting,

Forsvarets høgskole og Luftkrigsskolen har tatt initiativ for å styrke kompetansen i Forsvaret innenfor JTGT fordi en har erfart det som svært krevende å få prioritert ressurser innenfor de økonomiske rammene Forsvaret opererer med. Derimot har Forsvarsdepartementet (FD) blitt en svært viktig aktør for å kanalisere ressurser til nettopp oppbygging av slik kompetanse.

Kompetansebygging innen JTGT

Forsvarets Høgskole ved Luftkrigsskolen ønsker å bli en FoU-«hub» for joint targetingmiljøet ved å etablere kurs, omfattende forskningsaktivitet og samarbeid med relevante miljøer både i og utenfor Forsvaret. Stipendiat Synva Ø. Greve er i ferd med å ferdigstille sin doktorgrad Treffsikker bruk av militærmakt? En analyse av Norges evne til å drive metodisk målbekjempelse (Perioden 1991 – 2019). Den 1. august starter en ny PhD-stipendiat ved Luftkrigsskolen som skal analysere hvordan Russland driver joint targeting i Ukraina.

Vi ønsker nå å se på muligheten for flere PhD-stipendiater som kan se på utvalgte deler av erfaringene Ukraina har gjort de siste årene, blant annet hvordan de har bygget multinasjonale multidomene «killchain» på strategisk, operasjonelt og taktisk nivå, og hvordan Ukraina har utviklet kreative strategiske etterretningsdrevne operasjoner og integrert kunstig intelligens, langtrekkende droner og langtrekkende presisjonsild i sin targeting-prosess for å ramme strategiske russiske mål.

Høsten 2026 gjennomføres Norges første nasjonale kurs i joint targeting ved Luftkrigsskolen. Det har en funksjon å gå enkelt-kurs av 1-2 ukers varighet innen targeting i regi av NATO (Oberammergau), men de fanger ikke vår strategiske kontekst og våre spesifikke utfordringer. Kurset vil vare i til sammen seks uker, ha elever med kunnskap og erfaring fra alle domener, og tar sikte på å etablere et felles språk og felles forståelse for joint targeting og effekt. Over tid tror vi dette kurset vil skape et mer enhetlig og samstemt joint targeting miljø. Kurset har fokus på den røde tråden fra politisk nivå ned til taktisk nivå, og vil blant annet ta elevene fysisk med på besøk til viktige arenaer for joint targeting som Forsvarsdepartementet, Forsvarsstaben, E-tjenesten, FOH og CAOC Bodø.

Senter for avskrekkingsstudier

Forsvarets høyskole og Luftkrigsskolen har tatt initiativet til et senter for det vi kaller anvendt teknologi i militære operasjoner (ATMO). Denne satsingen kommer som en konsekvens av erkjennelsen av at vi har for lite kompetanse innen både multidomeneoperasjoner og fremtidsrettede teknologier som kunstig intelligens (KI), autonomi, rombaserte systemer, kvanteteknologi, med mer – det NATO kaller emerging and disruptive technologies (EDTs). Vi ser blant annet fra de amerikanske og israelske operasjonene i Iran hvor sentralt verdensrommet, cyberspace og kunstig intelligens har blitt innen joint targeting og etablering av såkalte «killchains» eller «killwebs» (Find, Fix, Track, Target, Engage, Assess). Vi ser tilsvarende utvikling i Ukraina hvor kunstig intelligens, autonomi (droner i luften, på bakken, på sjøen) og rombasert teknologi spiller en kritisk rolle. Lykkes vi med satsingen på ATMO vil vi kunne spille en viktig rolle i utviklingen av kompetanse, prosesser, teknologi og organisasjon (PTO) for forsvaret generelt, men kanskje spesielt for utviklingen innen joint targeting.

Institutt for Forsvarsstudier har tatt et spennende initiativ til å søke Forskningsrådet om å etablere et Senter for avskrekkingsstudier. Luftkrigsskolen blir en sentral partner i dette senteret. Forskning og litteratur innen avskrekking og eskaleringskontroll stammer i betydelig grad fra den kalde krigen, og dette senteret, dersom det får ønsket finansiering, ønsker å se på hva avskrekking betyr i dag og i tiden fremover. Økt nordisk samarbeid med ønske om å avskrekke Russland er naturligvis interessant, men hvordan gjør vi det mest effektivt? Dersom USA fortsetter å øke fokuset på Øst- og Sør-Kina-havet, og overlater mer ansvar for forsvaret av Europa til europeerne – hvordan ser avskrekking og eskaleringskontroll ut med redusert amerikansk tilstedeværelse? Dette er helt sentrale spørsmål knyttet til joint targeting, målvalg, og den røde tråden fra politiske målsettinger til multidomeneoperasjoner for å skape ønskede effekter.

Avslutning

I utviklingen av joint targeting bør vi være utålmodige. 22. juli-kommisjonen skrev at «22 juli var historien om ressursene som ikke fant hverandre». Det er på tide vi samler ressursene for å bli ordentlig gode på joint targeting. Våpengrenenes samvirke og forståelse for hverandre må styrkes. Forsvaret og viktige miljøer rundt oss bør utvikle og få en god omforent forståelse for hva MDO er for å kunne jobbe tettere i samme retning. Et sterkt miljø innen joint targeting er nøkkelen for å sikre en rød tråd mellom mål og effekt, og er derfor et klokt sted å starte. Samtidig er det et behov for å samle initiativ og krefter for å styrke samarbeidet mellom militær og sivil sektor for å utvikle teknologi og industriell kapasitet som kan skaleres opp ved behov.

Det skjer samtidig mange spennende satsninger i Norge som representerer muligheter for utviklingen av targeting, spesielt innenfor utviklingen av rombaserte systemer. Vi bygger ut cyberkapasiteter, IKT og får et nytt KI-senter. Vi får mye langtrekkende presisjonsvåpen. Det er spennende nordisk, bilateral og trilateral utvikling og samarbeid. Det er mer samarbeid mellom sivil og militær sektor, for eksempel ved at CAOC, NTNU, og Forsvarets høgskole med flere går sammen om å søke 100 MNOK til forskningsrådet for å se om vi kan fange graderte og ugraderte datastrømmer, analysere dataene ved bruk av kunstig intelligens, og potensielt vesentlig styrke muligheten for å utvikle og bruke datamaterialet til analyser og debrief-verktøy, for eksempel innen targeting. Det handler mye om å se alle disse initiativene i sammenheng.

Jeg startet denne artikkelen med en referanse til USAs manglende omforente politiske målsetting for krigen i Iran, med påfølgende uklar militær strategi. Det er for tidlig å trekke konklusjoner for denne krigen, men så langt virker det som om USAs (og Israels) evne til å benytte kunstig intelligens, autonomi og alle domenene i en multidomeneoperasjon (Joint All Domain Operations (JADO) i USA) på operasjonelt og taktisk nivå, isolert sett, er imponerende. Hvorvidt dette bidrar til å oppnå vesentlige militære fordeler er imidlertid fremdeles uvisst. Uten klare politiske mål og en tydelig militær strategi, mister en mye av den røde tråden som trengs for å lykkes.

Kanskje er det andre forhold enn USAs røde tråd fra politisk til taktisk nivå som får størst betydning for hvor denne konflikten ender til slutt. Samtidig øker sjansen for å lykkes betydelig når organisasjonen trekker i samme retning. Norge trenger å prioritere ressurser for å skape en slik organisasjon, og jeg er i hovedsak enig med generalløytnant (p) Yngve Odlo: joint targeting er den sentrale prosessen ved FOH, og bør være driveren for de andre prosessene i vårt fellesoperative hovedkvarter. Det er på tide at det prioriteres mer ressurser til dette fagfeltet.