Hent erfaring fra allierte

Etter Russlands ulovlige annektering av Krim i 2014 kom den norske regjeringen med Prop. 151 S (2015–2016) Kampkraft og bærekraft. Denne skulle forberede oss på en ny realitet i forhold til vår nabo i øst. Hva gjelder luftvern, ble det blant annet besluttet at Norge skulle anskaffe nytt langtrekkende luftvern integrert med NASAMS II i perioden 2021-2024. I 2017 begynte undertegnede i jobben som bataljonssjef for Luftvernbataljonen på Ørland. En av oppgavene var å øke personellstrukturen for å kunne forberede innføring av et nytt langtrekkende system fra 2021. Etter seks år i NATO er jeg tilbake i Luftforsvaret som Sjef Luftforsvarets skolesenter, og registrerer at Regjeringen fortsatt anerkjenner at evnen til å beskytte seg mot taktiske ballistiske missiler er viktig, men foreslo likevel en utsettelse til 2033 (Prop. 68 S (2025 – 2026).

Mye har skjedd mellom 2017 og 2026. Det har vært politisk beslutningskraft i Sverige til å anskaffe amerikanske PATRIOT, Finland har bestilt David Sling fra Israel og Danmark har bestilt SAMP/T fra Frankrike. Alle disse er langtrekkende luftvernsystemer med kapasitet mot taktiske ballistiske missiler. Jeg vil ikke bruke tid på å spekulere i årsakene til at Norge har valgt å utsette sin anskaffelse, det være seg dårligere råd enn de nevnte allierte, et annet syn på trusselen fra øst, eller en forhåpning om at norsk forsvarsindustri muligens kan melde seg på i siste liten, men heller si noe om kompetansebygging. Jeg vil se nærmere på systemer mot taktiske ballistiske missiler (TBM), uten å fokusere på at systemet i seg selv er langtrekkende, ettersom dette er underordnet og ikke veldig ulikt å operere systemer med medium rekkevidde.

Dagens kompetansenivå

Norge har ikke hatt systemer med kapasitet mot TBM siden vi la ned NIKE i 1991, et system som hadde en svært begrenset kapasitet med Hercules-missilet. Det er ikke mange igjen i Forsvaret i dag som har erfaring med denne type systemer, og i beste fall er erfaringen blitt 35 år gammel. Det er fortsatt noen ansatte i Forsvaret med PATRIOT-kurs ved Fort Bliss i Texas. Jeg var på siste kull med norske elever i 2002, noe som også begynner å bli en god stund siden.

I dag er kompetansebygging på dette området i hovedsak fokusert mot de personene som har vært med i konseptvalgsutredningen (KVU), sentralt styringsdokument (SSD) og knyttet til små fagmiljøer ved Forsvarsmateriell (FMA), Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) og fagkontoret for luftvern ved Luftforsvarets våpenskole. Den kompetansen de trenger er mer generell, og ikke fokusert på et spesifikt system, og skal sørge for at fagmilitære råd i valget av konsept og system er best mulig. Det er for tiden ingen utdanning innenfor langtrekkende systemer ved Luftverntaktisk Skole (LVTS), eller konkrete planer for dette Derfor skal jeg i det videre ta for meg noen tanker om hvordan vi kan bygge kompetanse for å forberede mottak og implementere et system en gang i fremtiden. Ettersom kompetansenivået vårt er slik det er, kan en om nok en utsettelse si at det er «aldri så galt at det ikke er godt for noe». Likevel må dette i denne sammenheng sies å være mager trøst som ikke gir mye beskyttelse.

Vi må utnytte den kompetansen som finnes

Før jeg går inn på hva vi kan gjøre, vil jeg nevne at vi bør bli mye bedre på å styre den kompetansen som personell allerede tilegner seg i ulike stillinger, men som brukes lite systematisk. Norge har en stilling ved Allied Air Command (AIRCOM) som er ansvarlig for NATO’s Ballistic Missile Defence (BMD). Kompetansen en tilegner seg ved dette operasjonssenteret må vi utnytte systematisk i anskaffelsesfasen av et eget system.

Vi bør vurdere utveksling hos en eller flere av våre gode samarbeidspartnere med lang operativ erfaring med langtrekkende systemer. Jeg mener vi kan starte med dette før vi velger hvilket system vi skal anskaffe. Da kan kompetansen også komme til anvendelse i prosessen frem til en beslutning. Det er nærliggende å se til både Tyskland og Nederland, men også Sverige begynner å få noen års erfaring med langtrekkende system. I Sverige kan vi i tillegg få erfaringer fra miljøer som nettopp har vært gjennom den prosessen vi er inne i nå. Det finnes sikkert rapporter og en kan også ha møter hvor en har erfaringsoverføring, men det å gå i miljøet over lengre tid blir noe helt annet. Samme metodikk har blitt benyttet av Danmark i forbindelse med deres anskaffelse av NASAMS, der dansk personell har hospitert ved LVTS og norske luftvernavdelinger i et år.

Det finnes allerede kurs hos allierte samarbeidsland som kan være av interesse, men enkelte er begrenset enten av undervisningsspråk eller av restriksjoner i forhold til at du må ha systemet selv for å få delta. Det forutsettes også ledig kapasitet, noe som er en utfordring i disse dager når mange av våre allierte også bygger opp sine kapasiteter. I rammen av NATO finnes det flere kompetansesentre som tilbyr ulike kurs. Joint Air Power Competence Centre (Kalkar, Tyskland) er et NATO-akkreditert Centre of Exellence (COE), som har kompetanse innen Integrated Air and Missile Defence (IAMD). På Souda Air Base i Hellas ligger Integrated Air and Missile Defence COE, og på Ramstein Air Base i Tyskland ligger Competence Centre for Surface Based Air and Missile Defence (CC SBAMD). I 2021 etablerte Joint Air Power Competence Centre (JAPCC) sammen med CAOC Uedem et Common Education and Training Program (CET-P), i samarbeid med IAMD COE. NATO School Oberammergau tilbyr også noen kurs, men disse er i hovedsak veldig grunnleggende og generelle. I USA finnes  Missile Defence Agency i Huntsville Alabama og United States Army Air Defense Artillery School ved Fort Sill i Oklahoma som har kompetanse vi bør søke å utnytte. Det kan også være muligheter for et tettere samarbeid med Frankrike, spesielt om Norge går for det franske systemet.

Deltakelse på ulike øvelser er noe som bidrar til kompetansebygging. Om vi i tillegg til å fokusere på deltakelse med våre eksisterende systemer, også kan delta i en observasjonsrolle hos de som planlegger og gjennomfører operasjoner mot TBM, kan dette være nyttig sett i et kompetansebyggingsperspektiv. Både øvelsen Joint Project Optic Windmill (JPOW) og Ramstein Legacy er øvelser vi bør utnytte for slik kompetansebygging. At luftvernet har blitt med på Weapon Instructor Course (WIC) åpner også muligheten for å bygge dypere forståelse for BMD gjennom samarbeid med nederlandske PATRIOT-elever i fremtidige gjennomføringer.

Utdanning må være del av leveransen

Når det en gang i fremtiden tas en beslutning om hvilket system Norge skal anskaffe, må vi sikre at utdanning er en del av leveransen. Utdanningen må dekke både operativt og teknisk personell samt inkludere simulatorsystemer og dokumentasjon. Kjøper vi et system som en av våre gode samarbeidspartnere allerede opererer, er det forhåpentligvis gode muligheter for et samarbeid. Bare innenfor luftvernsamarbeidet i Nordic Defence Cooperation (NORDEFCO) har vi, som tidligere nevnt, nasjoner som har, eller er i ferd med, å anskaffe tre forskjellige systemer. Her har arbeidet allerede startet med å se på samarbeidsmuligheter. Det kan bli mer utfordrende dersom vi venter på at norsk forsvarsindustri skal utvikle noe som ingen har erfaringer med. På en annen side er utviklingen og innføringen av NASAMS på 1990-tallet en suksesshistorie, men gitt dagens sikkerhetspolitiske situasjon vil utviklingen ta mye lengre tid enn vi kanskje har.

Når vi skal bygge ny kompetanse innenfor et område hvor vi i dag har begrenset kunnskap, er vi tjent med å gå ut bredt. ±Utveksling av personell til erfarne avdelinger, deltakelse ved ulike kurs, deltakelse på øvelser, å utnytte kompetansen opparbeidet gjennom relevante stillinger i NATO-strukturen, og å kjøpe kurs av industrien når en kjøper materiellet, er aspekter vi må vurdere.