Omfattende anskaffelser krever grundige utredninger

Itillegg har fremskaffelsen av ulike løsninger for droneforsvar fått høy prioritet. I langtidsplanen legges det opp til anskaffelser som i sum overgår flere av våre nordiske venner. Dette er en omfattende prosjektportefølje og medfører et stort ansvar for oss som sitter i sentrale roller forbundet med dette.

I 2009 skrev jeg en artikkel om luftvern i Offisersbladet² – luftvernet har kommet for å bli. Den gangen var diskusjonen om man skulle prioritere å ha et eget norsk luftvern, eller om ressursene burde omprioriteres til andre og mer viktige behov i Forsvarets struktur. I 2008 og 2009 gikk mye av diskusjonen rundt prioriteringer på at dersom ikke kapabiliteten var etterspurt, kunne man ikke forvente at den ble opprettholdt i strukturen. If you don’t use it – you lose it, var mantraet som ofte gikk igjen. Konfliktene som preget verdensbildet den gang omfattet ikke de tradisjonelle lufttruslene mot Norge eller NATO, særlig fordi kamphandlingene i Midtøsten, sørlige Afrika eller Afghanistan besto av til dels irregulære bakkestyrker og terrorgrupper. I et slikt bilde var ikke luftvern noe som opptok forsvarsplanleggere på samme måte som i dag, og sånn sett er det forståelig at man den gangen ville revurdere luftvernet som følge av knallharde prioriteringer. Jeg var heldig som fikk være med i forsvarsplanleggingen som ung major – og lydhøre generaler var prisverdig mottakelig for de grunnleggende prinsippene for luftvernet, og hvorfor det var viktig å opprettholde en viss nasjonal kapasitet. Jeg glad for at én av hovedsatsningene i langtidsplanen er luftvern – eller bakkebasert luft- og missilforsvar.

NATOs Integrert luft- og missilforsvar omfatter langt mer enn ‘luftvern’. Integrated Air & Missile Defence (IAMD)³ er et ambisiøst konsept som beskriver hvilke funksjoner og kapabiliteter som er nødvendig for å forsvare et territorium mot ulike lufttrusler. Truslene blir mer og mer avanserte og krevende å oppdage, enten de er små av størrelse og saktegående – eller om de flyr med svært høy hastighet, i stor høyde og manøvrerer hurtig. Tidligere trente vi først og fremst på å ta ut jagerflyet, bombeflyet eller helikopteret – nå må våpensystemet og operatørene evne å engasjere selve våpenet. Dette stiller store krav til systemets ulike komponenter – ikke minst for sensorenes evne til å detektere trusselen, men stiller også krav til systemets samlede responstid når det gjelder å forstå hva som skjer – sense & make sense, for deretter å kunne velge rett motmiddel og allokere målet til en passende effektor. En del trusler vil også kreve langt mer automatisering og autonomitet, og representerer på mange måter et skifte fra «human-in-the-loop» til «human-on-the-loop».

IAMD-konseptet i NATO trekker opp fire hovedelementer⁴; (1) luftovervåking, (2) kommando, kontroll og informasjonssystemer, (3) aktivt luft- og missilforsvar og (4) passivt luft- og missilforsvar. Aktivt luft- og missilforsvar omfatter både fly- og luftvernstyrker. I konseptet fremheves kommando, kontroll og integrasjon som helt sentralt. Norge jobber for å styrke vår evne innen så nær som alle områder, herunder økt offensiv kapasitet for F-35 kampfly og betydelig styrking av luftromsovervåking med toppmoderne radarkjede fullt integrert i NATOs struktur. Ett område er vi imidlertid ganske blanke på, og det er innen passivt luft- og missilforsvar. Dette kommer jeg tilbake til senere i artikkelen. Jeg vil først og fremst fokusere på bakkebasert luft- og missilforsvar (luftvern).

A Norse Dome?

Det er fristende å spille litt på dette ‘dome-begrepet’ som flere bruker. Israel har sitt Iron Dome og den amerikanske presidenten snakker varmt om fremtidsutsiktene for det store utviklingsprogrammet Golden Dome⁵. Målsettingen er på mange måter todelt; fremsnakke en betydelig kapasitet for å avskrekke, men òg å sette trykk på utviklingen av reelle løsninger som vil bedre nasjonalt eller regionalt forsvar mot et bredt spekter av lufttrusler.

I vårt eget luftvernprogram skal vi ta frem nye kapabiliteter som kortholds-luftvern og forsvar mot taktiske ballistiske missiler. Men, vi skal også øke kapasiteten vår innen middels rekkevidde luftvern med flere batterier av NASAMS våpensystemet. Nytt kortholds-luftvern ser vi i sammenheng med forbedret evne til droneforsvar og følger her samme linje som mange av våre nærmeste samarbeidspartnere. I tillegg vil jeg nevne alle de smarte grepene som landstyrkene våre nå gjør for å forsvare seg bedre mot dronetrusselen. Som de selv sier; skal vi kunne beskytte andre må vi kunne beskytte oss sjøl.

En dom, kuppel eller et skjold kan oppfattes som et tett dekke av ulike våpensystemer – med ulike egenskaper – som gir fullstendig dekning mot alle typer trusler. Slik er det imidlertid ikke og kanskje er det noe mytisk over disse fremtidsbeskrivelsene. Riktignok har det israelske Iron Dome vist seg effektivt, men 100 % dekning som i form av en kuppel får man ikke. Det vil alltid være mål som kommer igjennom, så slik sett blir kanskje en sil eller et fiskenett en riktigere analogi. Jeg synes også at begrepet dronevegg (eller Drone Wall⁶) heller ikke var særlig heldig. For oss som kjenner stammespråket eller militærsjargongen, er ikke slike begreper problematisk – men for befolkningen kan bruken av denne type uttrykk eller begreper skape falske forventninger. Jeg er opptatt av at vi bruker begreper som er noe mer selvforklarende mhp hvilke evner vi tar frem. Samtidig mener jeg det er viktig å være tydelig på hvilke evt gap eller mangler vi også har. Noen ganger har vi planlagt tiltak for å redusere sannsynligheten for at et gap eller en mangel blir eksponert, mens i andre tilfeller må vi heller ta frem tiltak som kan bidra til å redusere konsekvensene av en slik manglende evne. Et forsvar skal virke avskrekkende på en potensiell motstander, men det skal også virke betryggende for vår egen befolkning og for våre venner. Da blir åpenhet og troverdighet viktig for meg.

Nordic Defence Cooperation – NORDEFCO

Gjennom det nordiske forsvarssamarbeidet styrker vi alle de nordiske landenes forsvarsevne. Det er et gjensidig forsvarssamarbeid. Innenfor bakkebasert luft- og missilforsvar har Norge samarbeidet med både Danmark og Sverige i mange år, og etter hvert kom Finland inn som en viktig samarbeidspartner. Landene opererer ulike våpensystemer, men vi er også tre nasjoner som opererer NASAMS våpensystemet. Danmark leaser foreløpig kun et mindre antall komponenter, men skal anskaffe flere ild-enheter NASAMS⁷. Selv om vi opererer ulike våpensystemer, er potensialet for å videreutvikle samarbeidet stort. I tillegg anskaffer flere nasjoner i Norden ny luftromsovervåkingsradar fra Lockheed Martin – TPY 4 (utt.: «tippie four»).

Det gir en helt unik mulighet til å utveksle informasjon mellom nasjonene. Og kanskje kan de nordiske lands ulike systemer knyttes enda tettere sammen i en Nordic Dome, hvor sensorer, effektorer og kommando- og kontrollsystemer er fullintegrert. Teknologisk sett er det fullt mulig å få til, men det er noen juridiske forhold som må adresseres. Én ting er utveksling av måldata mellom landenes systemer, noe annet er for eksempel at svensk luftvern engasjerer et fiendtlig mål oppdaget av finsk radarsystem og hvor nedfallet kanskje finner sted i Moss sentrum. Denne type utfordringer øker i kompleksitet i fred og krise. Vi ser hvor krevende slike grensekryssende hendelser er i forbindelse med dronetrusselen i Baltikum og NATOs østre flanke⁸. Det er utfordrende å attribuere angrepet eller grensekrenkelsen til rette aktør – men det kan også utfordrende å allokere målet til rette motmiddel til rett tid. Dette er forhold man må jobbe med for å kunne realisere drømmen om et felles nordisk luft- og missilforsvarssystem. Reell interoperabilitet oppnår vi gjennom standardisert teknologi, felles taktikk og prosedyrer – og ikke minst gjennom menneskelig samhandling som utveksling, utdanning, trening og øving⁹.

Kamuflasje og narretiltak

Jeg lovet å komme tilbake til passivt luft- og missilforsvar. Dette er et neglisjert område som må få like mye plass i forsvarsplanene som aktivt luft- og missilforsvar. NATO anerkjenner viktigheten av dette i sin nye IAMD-policy¹⁰, men det er opp til nasjonene å ta frem de smarte løsningene.

Mange har sikkert lest om de alliertes forsøk på å forvirre tyskerne med tanke på hvilken fransk strand den allierte landgangen ville finne sted i juni-dagene i 1944. Det ble satt opp en rekke forfalskninger av militært materiell som oppblåsbare kjøretøy og trefly. Vi kjenner den allierte landgangen i Normandie som Operation Overlord – mens planen for å lure motstanderen fikk navnet Operation Fortitude¹⁰. Mange av tiltakene som ble benyttet i 1944, ble «kopiert» av serberne under Balkan-konflikten på slutten av 1990-tallet – og vi ser det igjen nå i Ukraina. Dette er til dels enkle og velprøvde tiltak som gir god effekt, og med noen ekstra triks i ermet gir narretiltakene enda bedre effekt. For eksempel brukte serberne ulike strøm- og varmekilder i tomme bygg og infrastruktur for å simulere emisjon/stråling¹².

Men, vi skal heller ikke glemme viktigheten av fysisk beskyttelse. I forsvarssektoren har vi et fagmiljø i Forsvarsbygg med svært høy kompetanse innen beskyttelse og sikring – Nasjonalt kompetansesenter for sikring av bygg (NKSB). NKSB samarbeider tett med både militære og sivile forskningsmiljøer – primært i Norden og i USA, og forsker blant annet på ulike bygningsmaterialers motstandsevne mot avanserte våpen. Dette gir faglig innsikt på høyt nivå som benyttes til å beregne skydd og dekning for ulike typer kritisk infrastruktur¹³.

Løsningen er en kombinasjon av ulike former for beskyttelse, skjerming, spredning, kamuflering og narretiltak som bidrar til å øke overlevelsesevnen og redundansen. Ikke bare for de militære styrkene, men også for sivilbefolkningen og den nasjonale kritiske infrastrukturen vil dette ha stor betydning.

The Enablement Eco-System – global understøttelse

Dersom vi virkelig skal forbedre vår forsvarsevne, er det ikke tilstrekkelig å fremskaffe nye militære kapabiliteter og utdanne mer personell. Evnen til understøttelse må styrkes betydelig. Dette er mer enn forsyninger – her snakker vi om økt kapasitet og nye løsninger i et bredt spekter som omfatter alle myndighetsområder (Instruments of Power), samfunnsfunksjoner, næring og industri. The Whole of Society Approach som det gjerne kalles. I Norge og Sverige snakker vi om totalforsvaret – men jeg vil hevde at denne tilnærmingen går utover det vi (som regel) oppfatter som totalforsvaret. Det handler ikke bare om industriens evne til å understøtte nasjonal motstandsevne, det handler også om industriens evne til å omstille seg raskt til å levere helt nye løsninger for nasjonal motstand. Det ukrainske folk og storsamfunn imponerer oss alle. De står midt oppi en brutal krig med Russland, men samtidig evner de både å fortsette livet på et vis og omstille seg ekstremt raskt.

Hva skjer nå?

I forsvarssektoren utreder vi en rekke nye kapabiliteter innen bakkebasert luft- og missilforsvar. Noen vil sikkert hevde at dette tar for lang tid. Jeg deler ikke den oppfatningen. Gjennom ny tilpasset prosjektprosess gjør vi de tillempninger statens prosjektmodell og utredningsinstruksen gir rom for. I flere prosjekter i min portefølje har vi komprimert prosjektforløpet og gjennom det reduserer vi tidsforbruket betydelig.

Dette er omfattende anskaffelser som skal gjennomføres, og det krever grundig utredninger slik at vi er trygge på at fellesskapets midler brukes på best mulig måte. De største anskaffelsene skal også godkjennes av Stortinget, og da skal det foreligge en ekstern kvalitetssikring av prosjektet. Slike eksterne kvalitetssikringer er gode objektive vurderinger om disse er riktige prosjekter (konseptfasen) og om prosjektet er riktig satt opp (forprosjektfasen).

Samtidig skal vi anerkjenne den utålmodigheten både egen befolkning og NATO-alliansen uttrykker. Vi skal klare å opprettholde tempoet i fremskaffelsen av nye kapabiliteter og sørge for forsvarlig forvaltning av tildelte ressurser.