Drone- og missilkrigen i 2026: Norge er dårlig forberedt

Russlands krig mot Ukraina er nå inne i sitt femte år, og omfanget av Russlands strategiske missil- og dronekampanje er i rene tall nok til å ta pusten fra en. I mars og april i år har Russland hver måned sendt mer enn 6000 langtrekkende enveis angrepsdroner og narredroner¹ mot Ukraina, og i mai passerte tallet 8000. I vinter og vår har de største sammensatte angrepene med droner og missiler pågått gjennom hele døgnet. I løpet av dagen 13. mai og natt til 14. mai satt Russland en foreløpig rekord, med litt over 1400 droner i ett vedvarende angrep. Imponerende nok greier Ukraina likevel å skyte ned eller jamme ut flertallet av disse dronene. Samtidig var mars måned kanskje den første måneden Ukraina sendte like mange enveis angrepsdroner inn i Russland. På den andre siden har andelen ballistiske missiler i sammensatte russiske angrep økt, og mesteparten av disse kommer igjennom det ukrainske luft- og missilforsvaret.

I USA og Israels krig mot Iran har enveis angrepsdroner spilt en betydelig rolle, og iranske droner har fått inn noen spektakulære treff mot tilsynelatende svakt forsvarte mål i Midtøsten. Et stort forbruk av avskjæringsmissiler til Patriot luftvernsystemer mot iranske ballistiske missiler kan true Ukrainas tilgang til denne kritiske ressursen. I denne artikkelen vil jeg diskutere denne utviklingen og trekke noen konklusjoner for Norge.

Russlands drone- og missilkampanje mot Ukraina

Russland tok først i bruk iranskbygde enveis angrepsdroner av Shahed-typen høsten 2022, og integrerte dem i sin kampanje mot ukrainsk kraftproduksjon og kraftforsyning den vinteren. Siden har Russland opprettet egen produksjon ved minst to fabrikker. Volumet brukt i angrep har økt voldsomt – fra noen hundre i 2022 til over 37 000 i 2025, da produksjonen i Russland kom opp i fart. I 2026 kan antallet muligens komme opp i 70 000. Russland har kontinuerlig utviklet dronene teknologisk, med bedre materialer, bedre motstandskraft mot elektronisk krigføring og integrasjon av sensorer og kommunikasjonsutstyr på enkelte utgaver, noe som gir dem en viss evne til å angripe også bevegelige mål. Etter at Ukraina begynte å ta i bruk bevæpnede helikoptre i større skala, har Russland eksperimentert med å montere lette luftvernmissiler på enkelte droner.

Russland har også kontinuerlig utviklet taktikker og integrasjon med andre systemer. Fra å fly på dagtid langs enkle og forutsigbare ruter har Russland gått over til å programmere mer komplekse ruter, variasjon i høyde- og angrepsprofil og koordinering av samtidige angrep fra flere retninger mot samme mål. I et typisk angrep inngår også 20-30% narredroner for å forvirre og mette ukrainsk luftvern.

Denne utviklingen har foregått i et kontinuerlig kappløp mot ukrainske mottiltak. Ukrainerne har greid å opprettholde rundt 80% suksess i å bekjempe russiske enveis angrepsdroner til tross for den voldsomme veksten i antall og i teknologisk og taktisk utvikling. Dette har de fått til ved å utvikle og bygge ut dedikerte sensornettverk og integrere eksisterende nettverk i et sofistikert kommando- og kontrollsystem. Ikke minst har de utviklet tilpassede forsvarstiltak. Enveis angrepsdroner er i seg selv ikke nødvendigvis veldig krevende å bekjempe. De flyr i rundt 200 kilometer i timen, og svært få, eller ingen, av dem har evne til å oppfatte og reagere på at de blir observert eller truet. Den første suksessen Ukraina hadde mot disse dronene var å opprette såkalte «mobile luftvernlag», med maskingevær eller maskinkanoner montert på pickuper, med tilgang til luftbildet. Russlands svar var å fly dronene høyere, utenfor rekkevidde av våpensystemene, i tillegg til mer avansert ruteplanlegging.

Rundt sommeren 2024 løste Ukraina utfordringer med koordinering av luftrommet slik at de kunne bruke bevæpnede helikoptre og småfly til å skyte ned droner. Samtidig som volumet av russiske droner fortsatte å øke, utviklet Ukraina avskjæringsdroner: relativt små, raske, manøvrerbare droner som styres av en operatør med såkalte FPV-briller som gjør at hen «ser det dronen ser». Denne utviklingen fikk et gjennombrudd i løpet av høsten i fjor, da Ukraina lyktes med å skalere opp produksjonen og etablere et antall dedikerte avskjæringsdroneavdelinger i det ukrainske luftforsvaret. Ukraina har også kontinuerlig videreutviklet elektroniske mottiltak mot russiske droner. De fleste av Russlands enveis angrepsdroner flyr fortsatt mot forhåndsprogrammerte mål, uten input fra en operatør underveis, og er avhengige av satellittnavigasjon som kan jammes eller spoofes. Ved starten av dette året var, etter alt å dømme, mobile luftvernlag, avskjæringsdroner og elektronisk krigføring de «tre store» i å bekjempe russiske enveis angrepsdroner, med missilluftvern og bevæpnede helikoptre og fly på plassene bak. Med relativt små stridshoder på 50-90 kilo har også de enveis angrepsdronene begrenset evne til å slå gjennom betong og andre former for fortifikasjon, og Ukraina bygger inn eller graver ned potensielle mål om de kan.

For å ødelegge hardere og bedre beskyttede mål bruker Russland fortsatt krysser- og ballistiske missiler. Med mye høyere hastighet og mange ganger større stridshoder, typisk rundt 500 kilo, har de langt større gjennomtrengings- og ødeleggelsesevne enn enveis angrepsdroner. Siden «Operasjon Spindelvev» i fjor, da Ukraina med kreativ bruk av kortdistanse enveis angrepsdroner levert fra ombygde lastebiler ødela og skadet flere russiske strategiske bombefly, har mengden kryssermissiler i enkeltangrep gått ned. Dette er sannsynligvis en direkte følge av at russerne nå flytter rundt på de strategiske bombeflyene som leverer det største volumet av kryssermissiler.² Det er også mulig at den relativt lave effektiviteten av kryssermissiler har påvirket dette valget. Ukrainas mellomdistanseluftvern, ikke minst norske NASAMS og den tyske konkurrenten Iris-T SLM, har vist seg svært effektive mot kryssermissiler. I tillegg er bekjempelse av kryssermissiler en viktig oppgave for det ukrainske jagerflyvåpenet, både med arvede sovjetiske og donerte vestlige kampfly. Denne hypotesen styrkes av at andelen taktiske ballistiske missiler³ i sammensatte russiske missil- og droneangrep også har økt. Ballistiske missiler kan Ukraina bare bekjempe med sine fåtallige Patriot-systemer og til dels forstyrre med elektronisk krigføring. Dersom de skytes mot steder uten dekning av Patriot eller de metter Patriot-systemet med et tilstrekkelig antall missiler vil de komme fram, og russiske ballistiske missiler har som regel vesentlig større suksessrate enn kryssermissiler og enveis angrepsdroner.

Utviklingen av dedikerte systemer for droneforsvar har gjort at Ukrainas «high-end» luftvernsystemer kan prioriteres til å bekjempe missiltrusselen. Det har vært fremstilt som om det viktigste med dette er det ulogiske i å bekjempe en billig drone med et dyrt missil. Dette er en overforenkling. Kostnaden for objektet som forsvares må også tas med i regnestykket – det lønner seg å bruke et missil til noen millioner om det berger et infrastrukturobjekt til hundretalls millioner. Derimot er det ikke bærekraftig i en langvarig utmattelseskrig, hvor en motstander kan pøse på med enveis angrepsdroner i en takt som er høyere enn det en forsvarer kan etterfylle avanserte luftvernmissiler. Viktigst er likevel at mot enkelte harde og godt forsvarte mål er «high-end» krysser- og ballistiske missiler de eneste som gir russerne ønsket effekt, og at disse truslene som hovedregel bare kan bekjempes med «high-end» forsvarssystemer.⁴ Disse må derfor prioriteres til å bekjempe nettopp «high-end»-truslene så langt det lar seg gjøre. «Trusselrommet» er fylt opp «nedenfra og opp» av de enklere, rimelige truslene, og «high-end» systemer er ikke på noen måte gjort irrelevante av denne utviklingen, hverken offensive eller defensive.

Ukraina har også svart ved å skalere opp sin egen dronekampanje inn i selve Russland og ved å utvikle egne krysser- og taktiske ballistiske missiler. Som nevnt var mars i år kanskje et vendepunkt, da Ukraina sendte like mange enveis angrepsdroner inn i Russland som Russland sendte mot Ukraina. Ukrainerne har ført en systematisk kampanje mot russisk våpenindustri og oljeinfrastruktur. Hensikten med kampanjen mot industrien er blant annet å svekke Russlands evne til å produsere droner og missiler, både i kvantitet og kvalitet. Angrepene på oljeindustri og –lagre har til hensikt å både påføre Russland økonomiske tap, og å nekte drivstofftilgang til russiske styrker nær og ved fronten. En nylig utvikling er at Ukraina har tatt i bruk mellomdistansedroner i større skala til å angripe russiske forsyningslinjer ut til 150-200 kilometer bak fronten. På denne måten bruker Ukraina lang- og mellomdistansedroner til å isolere og svekke logistikken til de russiske landstyrkene ved fronten i det som kan kalles en interdiktkampanje.

Droner og missiler i USA og Israels krig mot Iran

Da USA og Israel startet sin krig mot Iran i februar 2026, svarte Iran lite overraskende med angrep med missiler og droner mot Israel og mot amerikanske baser i Midtøsten. Mer overraskende var en serie missil- og droneangrep mot Irans nabostater i Gulfen. I denne kampanjen hadde Iran noen spektakulære suksesser med enveis angrepsdroner, og gulfstatene skal ha hatt et uforholdsmessig høyt forbruk av avanserte luftvernmissiler. Dette selv om Iran etter alt å dømme både teknologisk og taktisk nå ligger bak Russland når det gjelder enveis angrepsdroner. I etterkant har Ukraina fått til avtaler med flere land i regionen om levering av avskjæringsdroner.

Grunnen til at Iran lyktes med sine enveis angrepsdroneangrep var sannsynligvis først og fremst at gulfstatene ikke var forberedt på denne typen angrep. Selv om Iran og klientene deres Houthiene i Jemen har vært blant pionerene på langtrekkende enveis angrepsdroner, hadde ikke gulfstatene tatt inn over seg trusselen og bygd opp hensiktsmessige forsvarssystemer. Ukraina har på sin side hatt den tvilsomme «fordelen» av å kunne bygge opp sine forsvarssystemer mot slike droner i takt med at trusselen har vokst.

Det høye forbruket av avanserte avskjæringsmissiler til Patriot mot iranske ballistiske missiler og andre trusler har redusert lagrene av disse systemene og skapt en etterspørsel som truer med å strupe Ukrainas evne til ballistisk missilforsvar ytterligere. Det er ikke tilfeldig at Ukraina i disse dager tar initiativ til å utvikle et europeisk alternativ til ballistisk missilforsvar.

Norge og framtidige drone- og missiltrusler

Norge og resten av Europa er også dårlig forberedt på en missil- og dronekampanje av det omfanget Russland fører mot Ukraina. I Norge er vi som kjent bare så vidt i startgropa med å bygge opp luftvern i noe volum etter at den lange freden her hjemme nesten førte til fullstendig nedleggelse. Vi har evne til å beskytte oss mot kryssermissiler med NASAMS og F-35, selv om volumet er sørgelig lite. Begge har også evne mot enveis angrepsdroner, men det er av grunnene nevnt over uheldig å forbruke kostbare missiler og verdifulle kampflytokt på en slik trussel. Mot taktiske ballistiske missiler har vi i dag ingen evne. Med tanke på hvor alvorlig skade Russland påfører Ukraina med ballistiske missiler er det gledelig at forslaget om å skyve anskaffelsen av ballistisk missilforsvar ut i tid i revidert langtidsplan for Forsvaret ble avvist av Stortinget. At det allikevel kommer til å ta tid i et marked hvor hele verden skriker etter ballistisk missilforsvar er bekymringsfullt.

Den framtidige trusselen er potensielt formidabel. Selv om det skulle bryte ut fred i Ukraina i morgen, er det usannsynlig at den russiske produksjonen av enveis angrepsdroner kommer til å stoppe opp. Selv om en gradvis nedtrapping er sannsynlig, vil Russland kunne ha et sekssifret antall enveis angrepsdroner på lager i løpet av et par år etter en avslutning av kamphandlingene. Det vil være kapasiteten til å planlegge, programmere og avfyre dronene som vil begrense størrelsen på en enkeltsalve. Russland vil på samme måte bygge opp nye store lagre av taktiske ballistiske missiler og kryssermissiler.

Dette er også teknologier som resten av verden har fått øynene opp for. Et Russland som etter krigen har tom statskasse, men stor drone- og missilproduksjon, kan nok være pragmatisk med hvem det eksporterer til. I tillegg er det å bygge enveis angrepsdroner ikke rakettvitenskap, og vi må dessverre forvente at dette er våpensystemer som kommer til å spre seg til langt flere stater, røverstater og avanserte ikke-statlige aktører. Den tiden da norske styrker kunne deployere til internasjonale operasjoner uten å tenke på en lufttrussel er sannsynligvis over.

Å bygge opp et stående forsvarssystem i fredstid som har evne til å beskytte mål på flere steder i Norge mot en salve av mer enn 1400 enveis angrepsdroner, 35 kryssermissiler og 21 ballistiske missiler⁵ fordelt over 24 timer vil det trolig være tungt å finne både penger og folk til. Like fullt bør vi i det minste sette oss inn i nøkkelteknologier og taktikker for å beskytte oss mot større salver med enveis angrepsdroner, herunder anskaffelser av testmateriell. Det vil si tilpassede sensorer, kanonluftvern, avskjæringsdroner og relevante EK-systemer. I tillegg bør vi prøve ut og utvikle konsepter for å bruke bevæpnede helikoptre, kanskje ved mobilisering av deler av den sivile helikopterflåten. Et skalerbart skjelettsystem å bygge videre på er bedre enn ingenting.

Nyetablert kritisk infrastruktur, både militær og sivil, bør fremover igjen vurderes lagt i fjell eller under jorda, slik vi til dels gjorde under den kalde krigen. I det minste bør det finnes beredskap for raskt å fysisk forsterke eksisterende sårbar struktur.

Det kan også være verdt å se på om enveis angrepsdroner kan ha en rolle å fylle også som et offensivt våpen. Både for å «rydde vei» for fåtallige og kostbare «high-end» systemer, og som et selvstendig våpensystem i enkelte roller.

Det vil være klokt og naturlig å søke hjelp og støtte fra Ukraina i en slik prosess, enten det handler om rådgivning eller industrisamarbeid. Om vi setter opp produksjon av relevante systemer i Norge i samarbeid med ukrainsk industri, kan den etter en avslutning av kamphandlingene også gå til å bygge opp norsk beredskap.