Ballistisk missilforsvar i Norge

Inyere tid har det blitt rettet et økt søkelys på luftvern, og krigene i Ukraina og Midtøsten har spesielt rettet stor oppmerksomhet mot forsvar mot ballistiske missiler. Ballistiske missiler er en trussel som når langt, kommer raskt og har potensial for betydelig ødeleggelse. Som en konsekvens har ballistisk missilforsvar fått en sentral rolle i en rekke nasjonale luftvernstrategier verden over, inkludert Norge. I det offentlige bildet blir disse luftvernsatsningene ofte visuelt presentert som missilskjold, eller «domer», som i enkelte tilfeller dekker enorme områder. Men hvor realistisk er en slik framstilling når vi snakker om forsvar mot ballistiske missiler?

Hva er et ballistisk missil?

Banen til ballistiske missiler har tre faser: En boost-fase der motoren brenner, en midtfase som kan være utenfor atmosfæren, der missilet er i fritt fall, og en terminalfase, som er den siste fasen før missilet treffer målet.

Ballistiske missiler er delt inn i flere ulike typer basert på utskytningsplattformer og rekkevidder. Plattformene kan være på land, på eller under havet og i lufta. Rekkevidden kan være alt fra noen få hundre kilometer, til å kunne treffe hvor som helst i hele verden. Taktiske missiler, som brukes til å ta ut konkrete mål på slagmarken, har gjerne kort rekkevidde, mens strategiske missiler har de lengste rekkeviddene. Hastigheten på ballistiske missiler er typisk flere kilometer i sekundet, og lengre rekkevidder betyr høyere hastighet.

Missiler kan manøvrere aerodynamisk ved hjelp av styreflater, spesielt i terminalfasen.

Lufttettheten avtar eksponentielt med økende høyde, noe som fører til at missilenes evne til å manøvrere aerodynamisk også avtar med økende høyde. Over ca. 30 kilometer høyde er manøvrerbarheten så begrenset at banen blir nokså forutsigbar for en motstander. På lavere høyder er derimot mulighetsrommet for å manøvrere mye større, og banene blir uforutsigbare for motstanderen. Denne manøvreringen gjør det i tillegg mulig å ha en glidefase som forlenger rekkevidden.

Noen ballistiske missiler er også utstyrt med styremotorer – dyser på siden av missilet som kan gjøre små endringer av banen i midtfasen. Disse missilene har en begrenset mengde drivstoff til slik manøvrering, men i denne delen av banen kan selv små endringer gi store utslag i nedslagspunkt.

Når vi snakker om forsvar mot ballistiske missiler i en norsk sammenheng, tenker vi først og fremst på forsvar mot ballistiske kortholdsmissiler fra Russland. Dette kan være avanserte missiler som manøvrerer i terminalfasen, og spesielt missilene Iskander-M og Kinzhal. Begge disse har blitt brukt mot Ukraina. Iskander-M sies å ha en rekkevidde på opptil 500 kilometer og er et landbasert missilsystem¹, noe som betyr at denne trusselen i hovedsak kommer fra øst. Kinzhal har en lengre rekkevidde, 1500–2000 kilometer², og ettersom dette er et luftlevert missil, er ikke trusselretningen like begrenset.

Forsvarssystemer mot ballistiske missiler

Et ballistisk missilforsvarssystem består, i likhet med vanlig luftvern, typisk av radar, avskjæringsmissil, og kommando og kontroll (K2). Ballistiske missiler kan i prinsippet avskjæres i alle tre faser, men avskjæring i boost-fasen kan anses som urealistisk. For å avskjære ballistiske langdistansemissiler så tidlig som mulig ønsker man ofte en avskjæring i midtfasen. Dermed vil avskjæringen finne sted utenfor atmosfæren i over 100 kilometer høyde. Bare de største og mest omfattende forsvarssystemene kan avskjære i denne høyden. Eksempler på disse er det amerikanske silobaserte systemet Ground-Based Midcourse Defense (GMD) med Ground-Based Interceptor (GBI), og Arleigh Burke –klassen destroyere med Aegis-system og avskjæringsmissilet SM-3. Disse avskjæringsmissilene har gjerne flere motortrinn for å komme høyt, og det siste steget kan bruke styremotorer for å manøvrere inn mot det innkommende målet.

Det finnes flere systemer som avskjærer i trusselens terminalfase. Her skiller man gjerne på øvre- og laverelagssystemer, hvor forskjellen i hovedsak går på aerodynamisk manøvrerbarhet. For øvrelagssystemer skjer avskjæringen på høyder hvor trusselen i stor grad har en forutsigbar bane. Eksempler på disse er det israelske Arrow-3-systemet, det sør-koreanske L-SAM-systemet og det amerikanske THAAD-systemet. I likhet med systemene som avskjærer i midtfasen, skal effektorene også her nå høyt og langt, og missilene blir konsekvent store og dyre. Trusselen oppnår dessuten maksimal hastighet i øvre del av terminalfasen, før luftmotstanden begynner å bremse missilet. Den store hastigheten setter høye krav til både missilets egen søker og til systemets bakkeradar. Et stort engasjementsvolum og forutsigbare trusselbaner resulterer i at det forsvarte fotavtrykket blir stort. Eksempelvis har THAAD en rekkevidde på rundt 200 kilometer³.

Missilforsvarssystemer i lavere lag er primært designet for å avskjære ballistiske kortholdsmissiler i lavere høyder. Amerikanske Patriot, israelske David Sling og fransk-italienske SAMP/T er eksempler på slike systemer. Maksimal engasjementshøyde varierer fra system til system, men vil generelt være under 30 kilometer. I disse høydene er lufttettheten større, og avskjæringsmissilene er designet med større evne til å manøvrere aerodynamisk. Som tidligere nevnt kan trusselmissilene ha uforutsigbare baner i disse høydene, noe som fører til at engasjementsvolumet og det forsvarte fotavtrykket blir vesentlig mindre enn for øvrelagssystemer. I tillegg overlapper engasjementsområdet et volum hvor man også finner luftpustende trusler, og det er ikke uvanlig at laverelags missilforsvarssystemer har en kapabilitet mot disse også.

Øvrelagssystemer er designet for å håndtere missiler som kommer i en vesentlig høyere hastighet enn det et laverelagssystem kan håndtere. De forsvarer derfor mot trusler med lengre rekkevidder og høyere hastighet enn Iskander-M og Kinzhal.

Er det mulig å dekke alt med ett øvrelagssystem?

Basert på beskrivelsen av øvrelagssystemer ovenfor kan det virke intuitivt å anskaffe ett THAAD-system for å forsvare et stort areal som «det sentrale østlandsområdet, inkludert hovedstaden». Et THAAD-system har et stort engasjementsvolum, men det er noen ulemper med en slik løsning.

Avskjæringsmissiler designet for å nå store høyder har gjerne flere motortrinn som må brenne ut og separeres fra resten av missilet før et engasjement kan skje. Videre er missiler designet for bruk i store høyder gjerne utstyrt med infrarøde (IR)-søkere. IR-søkere fungerer svært godt i høyere lag i atmosfæren med verdensrommet som bakgrunn, men på grunn av friksjonsvarmen som utvikles når missilet akselererer til høye hastigheter i nedre del av atmosfæren, må en slik søker beskyttes med et varmeskjold. Dette må separeres før søkeren kan benyttes. Slike teknologiske løsninger gjør at systemer optimalisert for store høyder, som THAAD, får en nedre grense for engasjement.

I militærpressen og ugraderte fagartikler anslås den nedre engasjementsgrensen for THAAD til å være 30–40 kilometer høyde [3]. Og da er vi ved sakens kjerne. Denne nedre grensen gjør at systemet da ikke har kapasitet til å engasjere trusler i høyder der de har god evne til å manøvrere. Avanserte ballistiske missiler som Kinzhal kan manøvrere under denne grensen, slik figuren nedenfor illustrerer. Dette gjør det nødvendig å ha et laverelagssystem for å håndtere de truslene som manøvrer under øvrelagssystemet.

Man kan altså ikke anskaffe ett øvrelagssystem for å beskytte store områder uten å fylle på med laverelagssystemer under.

Et realistisk bilde

For å kunne håndtere trusler som kommer inn under 30 kilometer, blir det naturlig å bygge forsvaret mot ballistiske kortholdsmissiler fra bunnen av med laverelagssystemer. Som beskrevet tidligere har disse systemene et begrenset forsvarsområde, gjerne omtalt som et punktforsvar, eksempelvis Ørland hovedflystasjon. Dersom man derimot ønsker å forsvare et større areal, som «det sentrale østlandsområdet, inkludert hovedstaden», kreves det et antall laverelagssystemer. Et ballistisk forsvarssystem visuelt presentert som en enorm kuppel kan av den grunn bli misvisende.

Realistisk sett får man heller et sett med mindre «domer» som forsvarer flere prioriterte områder. Videre vil et slikt system, som andre luftvernsystemer, aldri ha en garantert treffsikkerhet. Særlig gjelder dette mot avanserte manøvrerende ballistiske missiler med høy hastighet.

Hva bringer framtiden?

Hypersoniske våpen, som hypersoniske kryssermissiler og glidefarkoster, er ansett som en framtidig utfordring. Definisjonen på hypersoniske våpen er at de beveger seg i hypersonisk hastighet, det vil si hastigheter over mach 5 (omtrent 1700 m/s), og at de kan manøvrere gjennom hele flukten. Ballistiske kortholdsmissiler beveger seg også i hypersoniske hastigheter, men faller vanligvis ikke inn under betegnelsen hypersoniske våpen. Hypersoniske hastigheter er svært utfordrende i lavere lag av atmosfæren på grunn av den høye luftfriksjonen som varmer opp farkosten. Det er derfor kostbart og materialteknisk avansert å framstille våpen som flyr på en slik måte over lange avstander. Dette vil samtidig redusere farkostens hastighet i terminalfasen når den skal inn i tykkere luft ned mot målet.

Hypersoniske glidefarkoster og hypersoniske kryssermissiler vil også kunne fly inn mot målet under engasjementsvolumet til øvrelagssystemer. De må derfor kunne håndteres av et laverelagssystem. Forsvar mot hypersoniske våpen i terminalfasen vil dermed ha likhetstrekk med forsvar mot ballistiske missiler som kan manøvrere i terminalfasen. Dette er en direkte analogi til scenarioet som er beskrevet tidligere, med ballistiske kortholdsmissiler som manøvrerer inn under det rommet som øvrelagssystemer opererer i.

Med støtte i argumentasjonen over er det rimelig å anta at forsvar mot hypersoniske våpen vil utvikles innenfor det domenet vi i dag kaller laverelagssystemer, gjerne som en videreutvikling av eksisterende systemer. Vi forventer at våpnene vi kjenner i dag, slik som Iskander-M systemet og Kinzhal, vil være en framtredende trussel også i framtiden. Investeringer vi i dag gjør i laverelags forsvarssystemer mot ballistiske missiler vil altså ikke være bortkastet i framtiden.