More bang for the Euros
Det er viktig å forstå at forsvarsindustrien ikke er et bidrag til sikkerhetspolitikken, men en forutsetning for enhver troverdig sikkerhetspolitikk. I flere land i Europa har denne erkjennelsen bredt om seg og ført til flere tiltak. Her er ikke Norge lengst fremme.
Russland fullskalainvasjon av Ukraina 24. februar 2022 markerer et tidsskille i Europa. Krigen i Ukraina er først og fremst en enorm utfordring for Ukraina. Men krigen har også vekket Europa fra en langvarig tornerosesøvn, hvor europeiske ledere alt for lenge ikke tok nok ansvar for egen sikkerhet.
Europa står overfor en rekke typer trusler og sikkerhetsutfordringer, som man både må avskrekke mot og håndtere. Når det gjelder trusler mot statssikkerheten, vil Russland forbli den dimensjonerende utfordringen for Europa. Aller mest gjelder dette for land som ligger nær Russland, som Norge definitivt gjør.
Styrkeforholdet mellom Russland og Europa er i utgangspunktet klart nok. EU alene har over tre ganger så mange innbyggere som Russland, og økonomisk blir Russland på flere måter en miniputt. Internasjonale styrkeforhold og avskrekking er selvsagt ikke matematikk, men det er ikke tvil om at om at Europa i langt større grad burde klart å håndtere og avskrekke Russland. Mye har vært gjort galt i Europa over flere tiår.
Europa må ta mer ansvar
Under president Trump har forholdet mellom USA og Europa blitt anstrengt. Det har forsterket en større debatt, også blant europeiske ledere, om muligheten for et grunnleggende brudd i det transatlantiske forholdet.
Fra flere hold argumenteres det sågar for at det må jobbes aktivt med å koble Europa fra USA og skape et grunnleggende annet forhold. En slik tilnærming reiser flere spørsmål. Ett av disse er om Europa er sterkt nok for en slik strategi – politisk, økonomisk og industrielt. Et annet og mer overordnet spørsmål er om det er klokt å aktivt koble seg fra USA.
På amerikansk side har ulike administrasjoner over tiår bedt Europa ta mer ansvar. For USA handler det om behov hjemme og nødvendigheten av å ivareta og helst styrke sin relative posisjon overfor Kina. Dette er også tilnærmingen i USAs nye forsvarsstrategi.
Amerikansk partnerskap
All støyen fra Washington D.C. under Trump kan gjøre det vanskelig å se hva som faktisk er amerikanske interesser og politikk. Mye av det president Trump sier og gjør er åpenbart hårreisende og prinsippløst.
Men skiller man støy fra realiteter, kan man også se at amerikanske interesser overfor Europa omtrent er som før; USA trenger et Europa som er økonomisk, teknologisk og militært sterkere, og som kan bli en mer likeverdig partner med USA. Det bør i høyeste grad også være Europas ambisjon.
Om man skal forsøke å formulere endringene med Trump-administrasjonen, består den av at USA ikke ønsker et avhengighetsforhold mellom USA og Europa. I stedet ønsker man et partnerskap, hvor USA støtter Europa på den forutsetning at NATOs europeiske land tar hovedansvaret for europeisk sikkerhet.
Mangel på vekst og utvikling
Det er av flere grunner urealistisk at Europa alene kan etablere troverdig avskrekking for sitt kontinent. Det må og vil fortsatt skje sammen med USA, som i overskuelig fremtid vil ha tunge interesser i Europa og vår region. Det alle derimot kan og bør være enige i, er at Europa må få flere ben å stå på for å ivareta sin egen sikkerhet. Det er også viktig på landnivå, hvor også Norge må bygge ut sine sikkerhetsforankringer.
Men i arbeidet med å følge opp støter man raskt på en overordnet utfordring for Europa, nemlig problemet med å skape vekst og utvikling. På få år har Europas andel av verdensøkonomien falt betydelig, mens USA fortsatt holder stand. Veksten er nesten ubetydelig og langt lavere enn i USA, Europas evne til å utvikle ny teknologi og ledende selskaper er meget svak.
Draghi-rapporten
Det er derfor ikke uten grunn at den tidligere europeiske sentralbanksjefen, Mario Draghi, til stor oppmerksomhet har blåst i trompeten om behovet for dramatiske endringer for å styrke europeisk konkurranseevne.
Dette danner et alvorlig bakteppe når Europa skal forsøke å styrke sine forsvar. Europas evne til å ivareta egen sikkerhet hviler på styrken i dets økonomiske fundament. Bare økonomisk styrke kan gi ressursene, den industrielle kapasiteten og den teknologiske utviklingen som Europa trenger. Det er heller ikke slik at forsvar er den eneste prioriteten, hvor det i mange land ikke mangler på populistiske alternativer for misfornøyde velgere med andre prioriteter enn forsvar.
Man må bli mer opptatt av gjennomføring enn av å utstede politiske erklæringer?»
Det mangler ikke planer
Ukraina-krigen har minnet om at beredskap (preparedness) og avskrekking må forstås i bredeste forstand. Land som ikke har evnen til å drifte og utvikle samfunnet, økonomien og industriene sine i kriser og krig, har heller ingen troverdig avskrekking.
Denne brede tilnærmingen ligger også bak en lang rekke av initiativer fra NATO og EU, blant annet Niinistö-rapporten Strengthening Europe’s Civilian and Military Preparedness and Readiness (november 2024), EUs Preparedness Union Strategy (mars 2026), EU Military Mobility Package 2025 (november 2025), White Paper for European Defence – Readiness 2030, NATOs Readiness Action Plan (RAP – oppdatert i 2022) og NATO Force Model (juli 2024).
Samlet har disse og andre rammeverk som mål å styrke NATOs og Europas evne til å avskrekke, reagere og drive sivile og militære operasjoner i fred, krise og krig.
Politiske erklæringer
I EU handler det i stor grad om å styrke Europas forsvarsindustri, få landene til å utvikle og kjøpe felles forsvarsmateriell, og få EU-landene til å kjøpe materiell som er utviklet og produsert i Europa.
Så hva er de mer overordnede utfordringene for Europa, og hva kan være løsningene?
På helt overordnet plan må man bli mer opptatt av gjennomføring enn av å utstede politiske erklæringer. Det vil kreve vilje og evne til omfattende endringer og harde prioriteter.
Dernest er det viktig å forstå at forsvarsindustrien ikke er et bidrag til sikkerhetspolitikken, men en forutsetning for enhver troverdig sikkerhetspolitikk. I flere land i Europa har denne erkjennelsen bredt om seg og ført til flere tiltak. Her er ikke Norge lengst fremme. Også EU forsøker nå med større alvor å legge til rette for teknologiutvikling og industribygging. Men det gjenstår utvilsomt et stort arbeid.
For teknologi- og industriutvikling skjer ikke ved å trykke på en knapp; det trengs gode rammevilkår over tid. Og når man vet at det innenfor forsvarsmarkedene bare finnes én kunde i hvert land, handler det til slutt om hvor mye penger europeiske land til slutt vil bruke på forsvar de neste tiårene.
Europeisk vs amerikansk forsvarsindustri
Den europeiske forsvarsindustribasen (EDTIB) er grunnleggende svært fragmentert og preget av tiår med lave investeringer. Resultatet er en rekke ulike tilbydere – og derfor mange like systemer- i et lite marked. I USA har man langt færre tilbydere – og derfor færre like systemer – i et langt større marked. Da er det heller ikke til å undres at over at om lag 60 % av investeringsbudsjettene i Europa havner hos amerikanske selskaper. Dette mens om lag 96 % av det USA handler er fra egen industri.
Enda verre blir forholdstallene når man ser på midler til forsvarsrelatert forskning og utvikling, som gir en solid indikator på hvem som vil lykkes med å utvikle ledende forsvarsteknologi de neste tiårene. I 2023 brukte USA alene 130 milliarder euro på F&U innenfor forsvar, mens alle EU-landene samlet brukte 14,4 milliarder euro. I dette landskapet blir Norge knapt synlig.
Blir ambisjonene realiteter?
Mange synes å legge til grunn at ambisjonene om å styrke Europas forsvar blir gjennomført som tenkt. Det gjelder både NATOs nye mål om hhv. 3,5 % til forsvar og ytterligere 1,5 % til bredere forsvarstiltak, samt EUs plan om at det skal brukes 800 milliarder ekstra euro på forsvar. Men av disse 800 milliardene er det bare 150 av dem som vi sikkert vet vil bli brukt av medlemslandene, da dette er billige låneopptak. De resterende 650 avhenger av at medlemslandene prioriterer forsvar foran andre oppgaver.
Vi vet derfor faktisk ikke om ambisjonene blir realiteter, hvor krigen i Ukraina og Russlands videre utvikling blir viktige elementer når ulike land skal prioritere mellom ulike oppgaver.
Europas fravær på listen over verdens 15 største teknologiselskaper er en trist illustrasjon om hvorfor Draghi-rapporten må tas på største alvor, også for å kunne ivareta vår egen sikkerhet. Det er en rapport vi får håpe er studert grundig også av norske politikere.
