Luftmakt for småstaten: Europeisk avskrekking og Luftforsvarets rolle
Det er usikre tider og mangt og meget er i rask endring, ikke minst hva gjelder internasjonal politikk og internasjonale relasjoner. Det er derfor ikke til å undres over at mange tidvis blir grepet av en form for «alt var bedre før»-nostalgi, som, når den utsettes for nærmere undersøkelser, oftest viser seg å være høyst unyansert, endog direkte feil.
50-tallet var neppe så rosenrødt familieromantisk som mange på den nasjonalistpopulistiske siden forestiller seg.
Det er likevel slik at det er noen endringer i vår tid hvor mye åpenbart var bedre før; ikke minst forholdet til vår viktigste allierte, USA. Hvor de europeiske NATO-landene tidligere og med en viss rett kunne stole på en amerikansk sikkerhetsgaranti, fremstår dette nå som langt mer usikkert. Garantien er i hvert fall ikke betingelsesløs. Både den første og andre Trump-administrasjonen har bidratt til denne usikkerheten gjennom flere utspill som mer enn antyder at USAs støtte til Europa ikke kan tas for gitt (Moller, 2026).
En viktig faktor for fortsatt amerikansk støtte synes å være i hvilken grad Europa er villig til å ta en vesentlig større del av forsvarsregningen selv. Det er etter hvert også bred enighet mellom europeiske stater at Europa selv må ta en mye større del av ansvaret for europeisk sikkerhet enn tidligere. Tanken på, endog frykten for, at Europa må kunne håndtere russisk aggresjon med begrenset, endog kanskje fraværende støtte fra USA, er med andre ord ikke helt ubegrunnet. Det er dette som er utgangspunktet for denne artikkelen; anvendelse av europeisk og norsk luftmakt i en konflikt med Russland med begrenset, eventuelt fravær av støtte fra USA.
Artikkelen vil innledningsvis trekke opp noen utfordringer med eksisterende luftmaktsteori i et småstatsperspektiv. Deretter følger noen betraktninger om det europeiske handlingsrommet for anvendelse av luftmakt før den vil avslutte med å utfordre Luftforsvaret med tre sentrale spørsmål med tanke på konsekvensene av et distansert, endog fraværende USA.
Eksisterende luftmaktsteori, er den egnet for Norge?
Luftmaktsteori er, enkelt forklart, ideer, teorier og forestillinger om hvordan luftmakt best kan utnyttes for å nå politiske og militære målsettinger på en effektiv og hensiktsmessig måte, illustrert gjennom for eksempel John Wardens «The Air Campaign» og Robert Papes «Bombing to Win» (Pape, 2019; Warden, 1989). I den grad det kan finnes en grunnlegger av «faget» er det italieneren Giulio Douhet som i 1921 skrev boken «Command of The Air» (Douhet et al., 2010). Douhet skrev med utgangspunkt i erfaringene fra første verdenskrig og med en betydelig fasinasjon for denne nye og på mange måter fantastiske teknologien. Forestillingen var at luftmakten var genuint grenseoverskridende og hadde et helt annet potensial til å bringe krigen til motstanderens dørstokk enn land og sjømakten. I likhet med de fleste senere luftmaktsteoretikere, mente Douhet at luftmakten kom mest til sin rett gjennom å utnytte dens offensive potensial. Forestillingen om luftmaktens primært offensive begrunnelse ble senere uttrykt gjennom blant annet Stanley Baldwins «The Bomber Will always come through”, Arthur “Bomber” Harris ledelse av Bomber Command under Andre Verdenskrig, John Wardens fem-rings modell og Philipp Meilingers «Ten propositions for Air Power. I språkdrakten til samtidens fremherskende konsepter, «Multi Domene Operasjoner-MDO» rammes luftmakten inn av begreper som synkronisering, orkestrering og konvergerende effekter. Luftmakt er, for å sitere Meilinger «Inherently an offensive weapon» (Meilinger, u.å.).
Sett fra perspektivet til USA og det amerikanske luftforsvaret gir dette åpenbart mening. Med unntak av en eventuell kjernefysisk krig vil bruk av amerikansk militærmakt først og fremst finne sted andre steder enn i USA. Dernest, for et luftforsvar med mer enn 3000 kampfly og en underskog av såkalte «enablers»; tankfly, strategisk transport, overvåkning og etterretningskapasiteter, betydelige romkapasiteter og med et doktrinært utgangspunkt om «global vigliance, global reach, global power» er luftmaktens evne til å skape strategiske effekter gjennom offensiv bruk helt sentralt (AFDP-1, u.å., s. 10). USAF skal sørge for at USA vinner kriger, ikke forsvare landet mot en overlegen motstander.
Moderne luftmaktsteori er da også i all hovedsak, skrevet med utgangspunkt i et amerikansk militærmaktsperspektiv og basert på en amerikansk ressurstilgang. Men, der hvor USAF kan planlegge på strategisk paralyse og konvergerende effekter, blir dette langt mer problematisk for et lite luftforsvar. Det norske, endog de nordiske luftforsvarene, har ikke kapasitetene og ressursene tilgjengelig som er nødvendige for å operasjonalisere sentrale elementer i amerikansk luftmilitær tankegang.
Det europeiske handlingsrommet
En ganske vanlig, dog likevel høyst ufullstendig, måte å måle kampkraft på er å telle enheter, for eksempel antall kampfly. Norge har som kjent anskaffet 52 F-35, Finland skal anskaffe 64 og Danmark 43. Om noen år vil det i Norden være en total flåte på ca 250 kampfly inkludert den svenske flåten av oppgraderte Saab Gripen. Tallene for Europa uten USA er litt usikre, men ligger antagelig i underkant av totalt 2.000 kampfly av forskjellige kategorier. Det er planer for at Europa rundt 2030 vil disponere en flåte på totalt 600 F-35 («Europe’s F-35s: the gamble of 600 fighter jets against Moscow», 2026). Kun basert på antallet fremstår dette som en styrke som burde gi betydelig handlingsrom og ha et reelt avskrekkende potensial.
Det er likevel flere faktorer som kan påvirke det europeiske handlingsrommet hvor denne artikkelen vil berøre to; politisk fragmentering og manglende støttekapasiteter (enablers).
Det er åpenbare interessemotsetninger mellom europeiske stater som må forventes å bli tydeligere med et mer distansert USA?
Europeisk verdiskapning og økonomiske ressurser er langt større enn Russlands. Russisk BNP var i 2024 mindre enn Italias og Spanias (BNP etter land (2024) – IMF, u.å.) . Det er ingen tvil om at Europa samlet rår over langt større økonomiske, menneskelige og industrielle ressurser enn Russland. Historisk har det imidlertid vært utfordrende å samle Europas NATO-medlemmer i saker som gjelder bruk av militærmakt. Dette ble illustrert blant annet i konflikten i Libya i 2011 hvor kun 7-8 land var villige til å droppe våpen (Marcuzzi, 2022a, 2022b). Amerikansk lederskap har ofte vist seg å være helt nødvendig for å kunne gjennomføre effektive militære operasjoner. Det er krevende, slik enkelte amerikanske politikere og ledende militære litt nedlatende oppfattet europeerne under konfliktene på Balkan på 90-tallet, «to run a war by commitee».
I tillegg er det åpenbare interessemotsetninger mellom europeiske stater som må forventes å bli tydeligere med et mer distansert USA. Man må forvente at de sikkerhetspolitiske utfordringene, og ikke minst «the sense of urgency» fortoner seg noe annerledes i Portugal enn de gjør i Latvia og Polen. Det er videre politiske trender i flere europeiske land som peker i retning av et større fokus på egen nasjons snevre interesser med påfølgende mindre interesse for problemstillinger som oppfattes som distanserte; illustrert ved blant annet Victor Orbans Ungarn og Robert Ficos Slovakia. Enn så lenge synes det som om europeisk enhet er intakt, og det er relativt bred enighet om betydelig styrking av de europeiske forsvarsbudsjettene (Ionta, 2026). Det kan likevel ikke utelukkes at et NATO med et distansert USA vil fremstå mindre samlet og mer regionalisert enn et NATO med et tydelig amerikansk lederskap.
Den andre faktoren er fraværet av støttekapasiteter. Mens Europa kan samle et stort antall kampfly er det slik at disse har begrenset operativ verdi hvis operasjonene ikke understøttes av såkalte «enablers»/muliggjørere som tankfly, etterretningskapasiteter, luftovervåkning, romkapasiteter og taktisk og strategisk transport, for å nevne noe. Det er slike kapasiteter som bringer reell operativ verdi og kampkraft til en flåte av kampfly. Her har Europa åpenbare mangler sammenlignet med USA. Mens USA disponerer en tankflyflåte på mer enn 400 fly, har NATO 12 fly som en fellesressurs for alle NATO-medlemmer i tillegg til noen nasjonale kapasiteter, blant annet disponerer Frankrike 15 og Storbritannia 9 tankfly.
Hva betyr dette for europeisk anvendelse av luftmakt? Det er åpenbart at et politisk samlet og koordinert Europa som er villig til å investere i «enablers» vil kunne ha en formidabel, og ikke minst avskrekkende slagkraft. Men i og med at dette ikke er situasjonen nå, og at det vil være utfordrende også i tiden fremover, er det europeiske handlingsrommet begrenset og i stor grad avhengig av amerikanske kapasiteter. En rimelig konklusjon er derfor at Europa må tenke annerledes når det gjelder utnyttelse av europeisk luftmakt hvis forutsetningen er et distansert USA.
Hvor bringer dette oss? For det første har Europa uten USA begrenset handlingsrom. Politisk fragmentering og mangel på sentrale ressurser vil påvirke Europas evne til å møte russisk aggresjon. På den annen side har Europa samlet langt større økonomiske muskler enn Russland, og det har de siste årene blitt en betydelig større forståelse for at Europa må ta et langt større ansvar for egen sikkerhet. Dette taler, etter mitt syn, for at ideen om regionalisering basert på genuine interessefelleskap bør utvikles. Slik sett er etableringen av ledelseselementer som CAOC Bodø og et Norden som et felles luftoperativt operasjonsområde tiltak som kan bidra til økt handlefrihet og ikke minst avskrekkende evne også med et distansert USA. I forlengelsen av dette ligger også, forhåpentligvis, muligheten for at støtteressurser, enablers, i langt større grad kan anskaffes og driftes basert på mellomnasjonale avtaler og/eller innenfor rammen av et mer europeisk NATO.
Konsekvenser for det norske Luftforsvaret
Hva kan dette bety for det norske Luftforsvaret? Det er for det første åpenbart at Norge, med en flåte på totalt 52 F-35, vil være avhengig av gode og troverdige allierte for å avskrekke en overlegen motstander. Norge er også ressursmessig svakt forberedt på en langvarig konflikt. Slitasjekrig lik den vi observerer i Ukraina er, for å si det mildt, noe enhver forsvarssjef vil forsøke å unngå.
Det doktrinære grunnlaget for det norske luftforsvaret er basert på at bruk av norske luftstridskrefter vil skje i et allianseperspektiv og med USA tungt til stede. Dersom jeg har rett i antakelsen om et mer fragmentert Europa som må være forberedt på å ta større ansvar uten støtte fra USA, så vil en større grad av regionalisert samarbeid basert på felles interesser være en naturlig utvikling.
Gitt disse forutsetningene er det derfor minst tre spørsmål et lite luftforsvar som det norske må stille seg:
- Er teorier, konsepter og doktriner utviklet med perspektivene til en global supermakt like anvendelige for mindre stater hvis militære kapasiteter først og fremst skal være krigsavvergende og som i liten grad kan ha som ambisjon å beseire en motstander?
- Kan eller bør det teoretiske og doktrinære grunnlaget for en liten nasjon med begrensede ressurser være basert på ideen om luftmakt som en primært offensiv kapasitet?
- Hvordan kan små luftforsvar med begrensede ressurser likevel avskrekke en betydelig sterkere motstander?
