Tysklands sikkerhetspolitiske utvikling gir Norge store muligheter

Under sikkerhetskonferansen i München i februar i år snakket Norges forsvarsminister Tore O. Sandvik om den som den største Norge har inngått til nå. Den setter en ramme rundt de mange avtalene, initiativene og prosjektene innenfor materiell og operativt samarbeid. Samtidig peker den fremover på fem hovedsatningsområder:

• målangivelse og kommunikasjon,
• maritim sikkerhet og operasjoner i Nord-Atlanteren og Nordsjøen,
• landoperasjoner,
• forsterkning og
• forsvarsindustri.

Rombasert overvåkning fremheves som en spesielt viktig satsing for både sivil og militær industri. I mars møttes regjeringssjefene og ministrene i rammen av vinterøvelsen Cold Response for å bivåne det norsk-tyske forsvarssamarbeidet i praksis.

PALLPLASS TIL TYSKLAND

For den norske regjeringen inngår avtalen i det som nå kalles «garderingsstrategien». Begrepet er lånt fra Forsvarskommisjonen, som i 2024 advarte at «I en farligere og mer usikker verden er det behov for flere gode og nære allierte». Det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeide med nære allierte har også tidligere vært en del av Norges forsvarskonsept. To år senere oppleves verden om mulig enda mer farlig og usikker, og ifølge statsminister Støre og utenriksminister Barth Eide vil Norge nå prioritere «enda tydeligere» samarbeid med «viktige partnere i vår region». Hansa-avtalen er et uttrykk for dette, sammen med den nylig undertegnede Lunna House-avtalen med britene og en lignende avtale med Frankrike, som er under utarbeidelse.

At Tyskland regnes blant Norges nærmeste allierte, er ikke noe nytt. Det er Storbritannia som tradisjonelt omtales som Norges viktigste europeiske allierte, men også Tyskland har for lengst fått en pallplass. Med avtalen om felles anskaffelse av ubåter og utvikling av sjømissiler fra 2017 ble det etablert et strategisk partnerskap, som binder forsvaret og industrien i begge land sammen for flere tiår. Fra før omtales Tyskland også som Norges viktigste partner i Europa. Grunnen er, blant annet, et felles verdigrunnlag, innsatsen for en multilateral og regelstyrt verdensorden, og et utstrakt samarbeid innenfor handel, energi, miljø og kultur. Tradisjonelt er Tyskland en av de viktigste støttespillerne for utenforlandet Norge i EU. Det såkalte Zeitenwende (tidsskille), en fundamental nyorientering av tysk sikkerhetspolitikk etter Russlands fullskala angrep på Ukraina i 2022, førte til store forventninger i Norge. Spesielt annonseringen av et spesialfond på 100 mrd. euro for å styrke forsvaret så ut til å åpne nye muligheter for samarbeid. Men det hersket også tvil om hvorvidt Tyskland virkelig var «klar til strid». Derfor fulgte man nøye med på Tysklands reaksjon, da Donald Trumps gjenvalg utløste et nytt sjokk i europeisk politikk. Og det ble ikke mindre spennende, da en ny regjering kom på plass i Tyskland kort tid etter, med en forbundskansler som viste tydelige ambisjoner om å styrke Tysklands og Europas rolle i verden.

Men hva betyr Tyskland for Norge i dag? Hva slags alliert er Tyskland i en europeisk sikkerhetsarkitektur der USAs sikkerhetsgaranti ikke lenger kan tas for gitt? Og hvor mye handlingsrom har egentlig Merz, som har fått tilnavnet «utenrikskansleren» (Aussenkanzler)?

I det følgende skal jeg først se på de ambisiøse målsettingene som Merz har skissert for sin regjeringsperiode og hvilke økonomiske og politiske utfordringer denne agendaen møter. Videre peker jeg på fire områder, som blir spesielt viktig for det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med Norge.

Utenrikskanslerens prioriteringer

Det viktigste steget tok de nye koalisjonspartnerne allerede før de inntok regjeringskontorene. Med en historisk beslutning fjernet de det grunnlovfestede gjeldstaket, for å muliggjøre en kraftig satsing på forsvar og infrastruktur. Dermed var den nye regjeringen klar til å forplikte seg til det nye 5 % målet, som Trump presset NATO til å vedta. Uten de strenge finansielle begrensingene blir også målet om å gjøre det tyske forsvaret til den sterkeste konvensjonelle militærmakten i Europa mer realistisk – selv om det gjenstår en krevende prosess å reformere Bundeswehr konseptuelt og strukturelt. Dessuten kommer beslutningen ikke uten politiske kostnader. I valgkampen hadde Merz’ konservative parti (CDU) lovet å ikke røre den såkalte «gjeldsbremsen». Med et omstridt grep måtte det gamle flertallet mobiliseres for å få til den nødvendige grunnlovsendringen. I det nyvalgte parlamentet ville ytre høyre og ytre venstre stått i veien for et to-tredjedelers flertall.

En annen sak som raskt toppet den nye regjeringens agenda, er forholdet til USA. Preget av Visepresident JD Vances retoriske angrep på Europa og utskjellingen av Ukrainas president Zelensky i det Hvite hus, sa Merz allerede valgnatten 23. februar at det ville bli en topp-prioritet å gjøre Europa mer uavhengig av USA. Siden har han gjentatt denne ambisjonen, men også understreket at Tyskland fortsetter å arbeide for at USA forblir en del av alliansen. I sine møter med Trump unngår Merz åpen konfrontasjon med den amerikanske presidenten, og selv under Grønland-krisen i februar 2026 kombinerte han en tydelig distansering fra Trumps retorikk med en «utstrakt hånd» og et håp om å bygge et nytt transatlantisk fellesskap.

Denne balanserte tilnærmingen til Trumps Amerika går hånd i hånd med en satsing på europeisk samarbeid – både innen rammen av EU og gjennom et tettere samarbeid med europeiske allierte. Merz og hans rådgivere anser E3 formatet med Frankrike og Storbritannia, men også det bredere samarbeidet med Polen, Italia og andre som en muskel for å bygge et mer uavhengig Europa og en sterk europeisk søyle i NATO. Samtidig forblir Tyskland under Merz tilbakeholden overfor initiativer som risikerer å ta konseptet «europeisk autonomi» for langt. Franske forslag om felles lånopptak eller «buy European» får lite gehør. Til gjengjeld møtte Merz på fransk motstand, da han foreslo å bruke frosne russiske midler til budsjettstøtte til Ukraina, eller da han prøvde å tvinge gjennom frihandelsavtalen mellom EU og MERCOSUR.

Overraskende nok er det president Macrons nylige initiativ om strategisk avskrekking som ser ut til å gi nytt liv til det fransk-tyske samarbeidet. I motsetning til tidligere, da tyske regjeringer ikke tok lignende forslag på alvor, er tonen nå en helt annen. I tillegg til den sikkerhetspolitiske konteksten har dette å gjøre med at forslaget er mer konkret og at Macron ser for seg en spesiell rolle for Tyskland. I en felleserklæring nevnes en styringsgruppe og en arbeidsdeling med Tysklands konvensjonelle kapabiliteter som skal understøtte Frankrikes kjernefysiske force de frappe. Kanskje enda viktigere for Tyskland er Macrons vilje å forankre det nye initiativet ikke bare bilateralt med flere europeiske partnere, blant dem Storbritannia og nordiske land, men også i både NATO og EU. Den tysk-franske erklæringen viser til den bilaterale Aachen-avtalen og til sikkerhetsgarantiene i Atlanterhavspakten (Artikkel 5) og EU (artikkel 47.2). Det er også viktig for Tyskland at europeiske avskrekkingskonsepter ses komplementært til den amerikanske sikkerhetsgarantien, som man ønsker å opprettholde så lenge som mulig. I likhet med den canadiske statsministeren Mark Carney, erkjenner imidlertid Merz at den gamle verdensorden er i ferd med å gå i oppløsning, og at nye allianser må bygges for å redusere Europas avhengighet. Han mener også at Europa må lære å snakke maktens språk. Samtidig slår han et slag for multilateralsimen, og nekter å gi opp kampen for en regelbasert orden. I Davos sa han at det ikke var rom for proteksjonisme og isolasjonisme på den tyske agendaen. I München understreket han at globale klimaavtaler og internasjonale organisasjoner måtte forsvares.

Gjennom disse uttalelsene aksepterer Merz at Tyskland må ta den ledende rollen i Europa som mange allierte lenge har ønsket. Han gjør det riktignok på en måte som kan virke «typisk tysk», ved å snakke om «leadership through partnership» samtidig som han tilbakeviser «hegemoniske fantasier» eller diskusjoner om egne atomvåpen. Det må heller ikke glemmes at den utenriks- og sikkerhetspolitiske agendaen gjennomføres mot en bakgrunn av enorme økonomiske og politiske utfordringer

Enorme utfordringer

På hjemmebane må Merz passe på at imaget som «utenrikskansler» ikke oppfattes som om at han ikke bryr seg nok om landets økonomiske problemer.

Skepsisen mot reformen av gjeldsbremsen vedvarer, og understøttes av at storinvesteringene i infrastruktur så langt ikke har hjulpet den tyske økonomien ut av en langvarig skyggedal. Etter to år med resesjon spås minimalt med vekst. Økonomer advarer om at mange problemer er strukturelle, og viser til at det må omfattende og smertefulle reformer til for å få fart på den økonomiske motoren. Digitalisering, avregulering og avbyråkratisering nevnes oftest, men også høye energipriser er et vedvarende problem. De pågående krigene i Ukraina og Midtøsten, men også en ny tollkrig med USA, kan bidra til å kvele det lille håpet om økonomisk vekst.

Noen av de økonomiske problemene må også løses på europeisk nivå, men det er på hjemmebane at problemene vil vise seg tydeligst.

Da hans regjering overtok våren 2025, var Merz raskt ute med å love en «reformenes høst». Nå som de lar vente på seg, øker frustrasjonen. At investeringene gir effekt og de påbegynte reformene fører til en merkbar forbedring for konsumenten er imidlertid avgjørende for regjeringens politiske handlingsrom. Regjeringen og kansleren er allerede historisk upopulære. Spesielt ytre-høyre partiet Alternative für Deutschland (AfD) profiterer på misnøyen med regjeringspartiene, og øker sin oppslutning fra valg til valg. Dette gjør det stadig mer krevende å styre, og spesielt vanskelig å gjennomføre reformer. Neste valg på nasjonalt nivå er ikke før i 2029, men i Tysklands føderale system er også delstatsvalgene av stor betydning for landets politiske stabilitet. Allerede denne høsten risikerer regjeringspartiene å gå på smertefulle tap i de to øst-tyske delstatene Sachsen-Anhalt og Mecklenburg-Vorpommern, der meningsmålinger viser oppslutning til ytre høyre på nesten 40 %. Selv om det lykkes å holde AfD fra regjeringsmakten, vil deres suksess gi stadig mindre politisk handlingsrom og legge ytterlig press på samholdet i regjeringen.

Foreløpig vil de økonomiske og politiske utfordringene ikke påvirke satsingen på forsvar og sikkerhet. Både blant sentrumspartiene og i befolkningen er det bred støtte til økte investeringer i sikkerhet og forsvar. Enn så lenge har også det politiske systemet vist seg å væremotstandsdyktig mot anti-demokratiske tendenser. Det ville imidlertid være naivt å tro at de politiske og økonomiske utfordringene ikke påvirker regjeringens evne til å ta på seg den kraftfulle lederrollen i Europa som mange allierte og partnere håper på.

Implikasjoner for Norge

For Norge (og den norske garderingsstrategien) medfører Tysklands sikkerhetspolitiske utvikling store muligheter, men også noen utfordringer. Disse kan grovt deles i fire kategorier:

For det første gir økte forsvarsinvesteringer anledning til å styrke det allerede omfattende materiellsamarbeidet. Tanken bak den norske garderingsstrategien reflekteres i strategien for anskaffelser, som sier at «Norge skal forsterke det bilaterale, strategiske samarbeidet med nære allierte, særlig Storbritannia, Tyskland og Frankrike». På dette område har Tyskland lenge stått i en særklasse blant europeiske allierte, og fra norsk side peker man på mulighetene som ligger i «at Tyskland skal bruke enorme summer på opprustning framover». Med marinesamarbeidet fra 2017 ble det etablert et strategisk partnerskap som binder landene og industrien sammen for flere tiår. Før jul ble det besluttet at både Tyskland og Norge anskaffer ytterligere to ubåter. At partnerne nå sammen åpner for å inkludere Canada i samarbeidet viser hvor tette og tillitsfulle forbindelsene har blitt. Parallelt har samarbeidet i landdomenet blitt styrket med blant annet anskaffelsen av 54 Leopard 2-stridsvogner, der deler av produksjonen legges til Norge. Gjennom Andøya Space senter har romdomenet blitt en mulighet til å koble Norge på et av de områdene der Tyskland er i gang med en storsatsing. Norge er imidlertid ikke uten konkurranse. Mens Tyskland er svært interessert i å bygge videre på det tette samarbeidet, er Norge ikke den eneste partneren som er opptatt av å styrke båndene til landet som for tiden investerer mest.

For det andre retter Tyskland nå økt oppmerksomhet mot Norges nærområder – fra Nordsjøen til Arktis. Dette er ingen selvfølge for Tyskland, som har sitt hovedansvar i forsvaret av østflanken, og sin fremste oppgave i å være et knutepunkt for allierte forsterkninger i Europa. Etableringen av en brigade i Litauen, som Norge fortsetter å bidra til, betegnes som selveste flaggskipprosjektet i Tysklands Zeitenwende. Nyordningen av NATOs kommandostruktur og det regionale planverket har forsterket en arbeidsdeling, der Tyskland (og Polen) tar et lederansvar i Sentral-Europa, inkludert i Østersjøområdet, mens de nordiske landene tilordnes alliansens nordvestlige del. Siden Russlands angrep på Ukraina i februar 2022 og igjen som reaksjon på presset fra Donald Trump, har imidlertid Tyskland de siste årene vist vilje til å engasjere seg langs hele nordflanken. Dette reflekteres både i strategiske dokumenter og i økt militært tildesteværelse. Med Hansa-avtalen løftes denne forpliktelsen opp på høyeste politiske nivå. Avtalen inkluderer blant annet en formulering om at det skal vurderes å opprette forhåndslagre langs norske kysten. Slike fantes under den kalde krigen, men ble nedlagt på 90-tallet. Det bilaterale samarbeidet styrkes av at det inngår i en bredere regional satsing, som inkluderer Canada, Danmark og Island. Da Trumps krav om Grønland i februar tvang europeiske allierte til å etablere NATO-operasjonen Arctic Sentry, måtte Tyskland allokere kampfly, overvåkningsfly, tankfly og andre ressurser til regionen. Hvor omfattende og hvor lenge det tyske forsvaret kan være til stede på både Nord- og østflanken når nye kriser oppstår eller forverres, gjenstår å se.

Et tredje området der Tyskland får sentral betydning for Norge, er utformingen av en ny europeisk sikkerhetsarkitektur. De fleste er enige i at tettere europeisk samarbeid er viktig for å oppfylle byrdeskiftet i NATO, der Europa skal ta en større del av ansvaret for egen sikkerhet. For Norge er det nordiske og nordisk baltiske samarbeidet viktig for å sikre nordflanken. Dessuten nevnes ofte regionale grupperinger, som Joint Expeditionary Force – et britisk-ledet format der de fleste nordeuropeiske land og Nederland er med. Med Sverige og Finlands inntreden i NATO er samarbeidet i regionen mer helthetlig og sammenhengende. Meningen med garderingsstrategien er at samarbeidet i NATO og i regionale formater må kompletteres med tettere bilaterale bånd til de store europeiske partnerne – med Tyskland, Storbritannia og Frankrike, samt utvalgte andre med særskilt betydning for norsk og nordeuropeisk sikkerhet, som Polen. Om mulig enda viktigere er imidlertid at Tyskland og UK, sammen med Frankrike samarbeider bedre og at alle tre anser nordflanken som et område der Europa må ta tydeligere ansvar. En vedvarende utfordring for Norge er derimot at landet ikke er fullverdig medlem i EU, som har blitt en stadig viktigere søyle i den europeiske (og euro-atlantiske) sikkerhetsarkitekturen.

Sist, men ikke minst har Ukraina-støtten blitt et sentralt samarbeidsområde. I München kunne Støre fortelle sin amerikanske kollega Marco Rubio at «Norge og Tyskland er de ledende bistandsyterne finansielt på de militærkapasitene Ukraina trenger […]». De samarbeider om opplæring av ukrainske soldater, om ammunisjon, og felles finansiering av forsvarsmateriell, spesielt luftvernsystemer gjennom PURL (Prioritised Ukraine Requirements List) ordningen. Når det gjelder deltakelse i en bakkestyrke som under visse omstendigheter kan bidra med å sikre en våpenhvile- eller fredsavtale, er Tyskland mer tilbakeholden enn for eksempel Frankrike og Storbritannia – men også Norge.

Her viser det seg at noen av de tradisjonelle forbeholdene som tradisjonelt preger Tysklands sikkerhetspolitiske opptreden består.