Har Forsvaret kontroll på risiko i arbeidsmiljøet?

For seks år siden tok jeg et stort steg. Jeg sa opp en spennende og utfordrende jobb som bedriftslege og faglig ansvarlig lege for helsepersonell på Statoils installasjoner i Norskehavet, til fordel for en stilling som bedriftsoverlege i, og etter hvert leder av, Forsvarets bedriftshelsetjeneste (FBHT) Midt-Norge og Nordland (FBHT MNN). Dette er konteksten for mine videre betraktninger.

Hvem har oversikten over risiko?

Rolle, ansvar og myndighet som bedriftslege og leder i disse to jobbene burde i prinsippet være de samme. Det ligger til rollen bedriftshelsetjenesten har at vi skal bistå med fagkompetanse inn i det systematiske HMS arbeidet, der vurdering av sammenhengene mellom eksponeringer i arbeidsmiljø og mulig helseutfall er hovedoppgaven vår. Så hva var vel mer naturlig enn å starte jobben med å etterspørre en oversikt over risiko i arbeidsmiljøet i Luftforsvaret?

Jeg stilte samme spørsmål til alle lokasjoner i FBHT MNN sitt geografiske ansvarsområde, men det var ingen som kunne gi meg den oversikten jeg søkte. Ingen spor etter arbeidsgivers kommunikasjon av relevant risiko i arbeidsmiljøet fra avdelingsnivå til luftving-nivå, fra luftving-nivå til forsvarsgrens-nivå, fra forsvarsgrens-nivå til Forsvarsstaben og departement var å oppdrive. På hvilket grunnlag styres da eventuell risiko i arbeidsmiljø i organisa­sjonen?

Struktur og systematikk

Forventninger formes blant annet av vår kunnskap og våre erfaringer. Jeg var vant til struktur og systematikk i HMS arbeidet med tydelig forankring til arbeidsgiver som hadde klare forventninger til hva og hvordan vi leverte. Utvikling av relevant kompetanse hos fagstøtte, operatører og ledere var endel av organisasjonens hverdag og helt avgjørende for at våre bidrag hadde nødvendig og riktig kvalitet i forhold til arbeidsgivers behov.
Risikobildet vi leverte inn i var helhetlig og dynamisk, transparent og lett tilgjengelig for aktuell rapportering og prioritering av tiltak. Vi brukte det aktivt i vårt daglige arbeid, også til erfaringsoverføring og læring.

Kontroll og tilsyn

Å redusere risiko for storulykke hadde selvfølgelig størst fokus gjennom å søke kontroll av risiko fra laveste til høyeste nivå innenfor både personell, materiell og produksjon. Det var anerkjent at helse- og arbeidsmiljørisiko kunne svekke sikkerheten. Arbeidsrelatert sykdom ble håndtert som et utfall av manglende kontroll, på lik linje med andre hendelser og avvik. Kvalitetssikring av risikovurderinger og av rapportering var vesentlig for arbeidsgivers mulighet til å prioritere og styre på et best mulig faktabasert underlag. Et underlag som var basert på oppdatert og tilgjengelig kunnskap, innsikt og erfaring.

Petroleumstilsynets aktive tilstede­værelse med jevnlige tilsyn var en viktig faktor i forbedringsarbeidet for å øke sikkerheten i olje- og gassnæringen på norsk sokkel. Min erfaring er at hyppighet i tilsyn fra myndighetene og en effektiv internrevisjon er sterke drivere for etterlevelse av krav, pålitelig rapportering og økt produksjon. Så også samarbeidet med ledende fagmiljøer innen risikostyring og risikoanalyse.

Mye arbeid gjenstår

Overgangen fra Statoil til Forsvaret ble stor. Min opplevelse av forventningene fra Forsvaret til bedrifts­helsetjenesten var ikke i samsvar med bedriftshelse­tjenestens eksistensgrunnlag. Dette bildet begynner å endre seg, men det er fortsatt mye arbeid som må på plass før arbeidsgiver kan dokumentere og kontrollere risiko i arbeidsmiljø.
For å få dette til må kunnskap, kompetanse og etterlevelse i det systematiske HMS arbeidet prioriteres både i fag- og ledelseslinje.