Forsvarets Prosjektmodell: For komplisert og tidkrevende?

Prinsix er det overordnete rammeverket som standardiserer hvordan materiell­investeringer skal planlegges og gjennomføres i forsvarssektoren. Rammeverket bygger på internasjonale standarder og metoder (PMI), og en overordnet målsetting er å etablere tilstrekkelig grunnlag for en anskaffelses­beslutning, samt å gjennomføre anskaffelsen med en profesjonell prosjektledelse. Enkelt sagt har Konseptfasen til hensikt å vurdere mulige konsepter som kan løse konkrete behov som Forsvaret ønsker å dekke. For en del år siden, da diskusjonen gikk høyt om man skulle anskaffe Skjoldklassen, var det en admiral som uttalte at vi alltid ville ha brunost i Norge og at det samme gjaldt for MTBer. Til admiralens forsvar må det sies at det ble gjort grundige studier av alternativer til MTBer (helikoptere, landbaserte missilbatterier og store eller små MTBer). Forsvarsjefens anbefaling i sitt forrige militærfaglige råd om å erstatte P3 MPAer med en kombinasjon av enklere flymaskiner og droner kan også være et resultat av en konseptstudie, der man har valgt å ikke løse alle oppgavene til et moderne maritimt patruljefly innenfor en begrenset ramme for fremtidige budsjetter. For strategisk viktige våpensystemer som kampfly og undervannsbåter ble det også gjennomført grundige konseptstudier før beslutninger om erstatning av henholdsvis F16 og Ula klassen ble tatt. Den neste fasen i modellen, Definisjonsfasen, omfatter utarbeidelse av underlag for å ta beslutning om iverksetting av prosjektet, samt styringsgrunnlag for prosjektet i gjennomføringsfasen. Konsept og Definisjonsfasen er dessuten viktig i fastleggelsen av fremtidige driftskostnader.
Etter min mening er både konsept og definisjons­fasen viktige for å kunne ta riktige beslutninger. For større materiellsystemer med en investeringsramme på over 750 millioner kroner skal beslutningsgrunn­laget uansett kvalitetssikres av en uavhengig aktør (valgt av Finansdepartementet) før beslutningen fremlegges Stortinget. Jeg mener også at disse to planleggingsfasene ikke nødvendigvis bidrar til en utdatert teknologi når materiellet settes i drift. Da er tiden fra anskaffelsesbeslutningen, frem til materiellsystemet er satt i operativ drift, mye viktigere.

Anskaffelsesstrategier

Et eksempel er anskaffelsen av maritime helikopter til Kystvakten og Marinen. Beslutningen om anskaffelse av NH90 ble tatt i 2001, og enda har ikke helikopteret nådd «Full Operational Capability» i henhold til de operative kravene. Det kan sies mye om årsakene, men jeg mener at hovedgrunnen til store forsinkelser, ikke tilfredsstillende kravoppfyllelse og særdeles kostbare flytimer er politikernes usvikelige tro på internasjonalt materiellsamarbeid, og særlig fokuset på det nordiske samarbeidet på slutten av 90tallet. Hvis vi ser oss i bakspeilet vil vi oppdage flere eksempler på at samarbeidet mellom nasjoner om fremskaffelse av felles materiellsystemer i mange tilfeller har feilet, eller i beste fall ført til at utviklingen har gått i ulike nasjonale retninger slik tilfellet var i NATO fregatt­prosjektet på 90tallet. Hovedårsaken til at disse prosjektene feiler er sprikende nasjonale operative og tekniske krav som vanskelig lar seg forene, men kanskje mest av alt nasjonal forsvarsindustri som ikke nødvendigvis vil samarbeide, og i hvert fall vil ha den største biten av kaka. I NH90prosjektet har man sågar «tvunget» to konkurrerende helikopter leveran­dører, Eurocopter (nå Airbus) og Augusta Westland (nå Leonardo), til å samarbeide om utvikling og produksjon.

Men også nasjonale utviklings og anskaffelsesprosjekter tenderer til å ta lang tid, og jeg har allerede nevnt Skjold klassen. Da jeg første gang kom til Sjøforsvarets forsyningskommando (SFK) som orlogskaptein på begynnelsen av 90tallet, var allerede konseptstudiene godt i gang, og etter en omfattende definisjonsfase med studier av ulike skrogtyper valgte man å kontrahere en prototype for uttesting. KNM Skjold ble sjøsatt i 1998, og først i 2003 ble kontrakten om en serieanskaffelse av ytterligere fem fartøyer inngått med et konsortium bestående av Umoe Mandal, Kongsberg Defence & Aerospace og DCNS (Frankrike). Det må tillegges at noe av forsinkelsen frem mot en anskaffelsesbeslutning har sin årsak i politisk uenighet om MTBvåpenets fremtid. Fartøyene ble levert svært forsinket, men i samsvar med de opprinnelige tekniske spesifikasjonene, etter at en rekke feil og mangler var rettet opp. Siste fartøy i serien ble levert i 2012; over 25 år etter at de første konsept­analysene ble startet opp og 9 år etter kontrakt. Jeg var blitt kontreadmiral, og hadde mitt siste år i det som tidligere het SFK. Storm klassen, som disse fartøyene skulle erstatte, ble faset ut på midten av 90tallet og Super Hauk klassen som de skulle operere sammen med, ble tatt ut av tjeneste i 2008, kort tid etter en stor modernisering.

Hva er så alternativet til internasjonalt materiellsamarbeid eller nasjonal utvikling og produksjon av materiellsystemer i små serier? Det åpenbare er å anskaffe systemene fra leverandører som har systemene i produksjon, og som har levert eller er i ferd med å ­levere disse til sitt eget lands forsvar. Et godt eksempel er anskaffelsen av F16, og til en viss grad også F35. I begge programmene har Norge kommet tidlig inn, men med USA som initiator, og ansvarlig for design og overordnet styring av anskaffelsen. Så får tiden vise om F35 overkommer barnesykdommene og utfordringene med en globalisert logistikk og tilgang til reservedeler, og dermed blir en like stor suksess som F16 på dette området.

Forsvaret har også gode eksempler på hurtige anskaffelser av materiellsystemer når behov har oppstått. Etter ti år med utredninger og manglende prioritering og oppfølging av vår taktiske transportflyflåte, besluttet regjeringen i 2007 å anskaffe 4stk C130J til erstatning for 6stk C130H, blant annet for å sikre en nasjonal taktisk transportflykapasitet i internasjonale operasjoner. Hurtiganskaffelsen ble muliggjort ved å få leveranser fra en eksisterende produksjonslinje hos Lockheed Martin, og det første flyet ble allerede levert i 2008. Tilsvarende hurtiganskaffelser ble også gjennomført for lettpansrede kjøretøyer (IVECO), og etterhvert også Dingo til norske styrker i Afghanistan.

Teknologisk utvikling

Jeg våger å påstå at den lange anskaffelsestiden for NH90 og Skjold ikke førte til utdatert teknologi. Begge materiellsystemer er blant annet langt fremme hva angår materiellvalg, men det er klart at en forsinket leveranse vil gi en kortere tid frem mot oppgradering av avionikk/kampsystem/våpen. Den raske teknologiske utviklingen foregår først og fremst innenfor elektronikk og datasystemer, og Forsvaret er ofte prisgitt den sivile sektorens utvikling og kretskort, komponenter og programvare. Dermed står vi også ofte overfor en situasjon der komponenter og delsystemer ikke lenger er tilgjengelig fordi underleverandører har endret teknologi. Dette er etter min mening enda et argument for å anskaffe materiell­systemer eller delsystemer fra nasjoner som selv har produsert større serier til eget forsvar. Dette bidrar til at kostnadene for konfigura­sjonsstyring, utvikling og produksjon kan deles. Det beste eksemplet er vel F16 som har gjennomgått flere store oppgraderinger, og vi har et kampfly under utfasing som har en helt annen kapasitet nå en ved anskaffelsen på 70tallet. Et annet eksempel er kampsystemet på Nansenklassen, AEGIS, der Norge kan dele kostnader med andre brukere av systemet selv om nasjonene har ulike plattformer.

Avslutning

Etter min mening er ikke Prinsix et hinder for en moderne fremskaffelse av kapasiteter. Prosjektmodellens viktigste mål er å skape tilstrekkelig beslutningsgrunnlag og god styring. Det å møte utfordringene fra den raske teknologiutviklingen handler først og fremst om valg av strategi for anskaffelsen, og det blir spennende å se hvordan FD/FMA/Forsvaret velger å tilveiebringe stridsvogner, helikoptre og nye overflatekampfartøyer som fastlagt i Langtidsplanen. Selv US Navy har valgt å ikke utvikle nye fregatter, men å kjøpe et design utviklet av Italia. Dog vil byggingen foregå i USA, og mange delsystemer vil helt sikkert vil komme fra nasjonale leverandører.