På beredskap for NATO
Fra tidlig 1950-tallet ble NATOs luftforsvarssystem bygget opp med varslingsradarer og luftvern, i tillegg til kampfly. Den aktive radarkjeden strekker seg fra Tyrkia i sør, Latvia i Øst, Island i vest og Norge i nord. I Norge har det vært kontinuerlig beredskap både i radarkjeden og med kampfly på beredskap for NATO.
I dag overfører radarstasjoner og sensorer i hele Norge informasjon til et fjellanlegg i Sørreisa i Troms, hvor personell fra Luftforsvaret overvåker og analyserer luftrommet 24 timer i døgnet hver dag gjennom hele året. På Evenes kan F-35 flygere og teknikere, med støtte fra flystasjonen, når som helst løfte to kampfly i lufta på meget kort varsel. Dette er del av en stadig pågående luftmilitær beredskap i NATO med en aktiv radarkjede fra Tyrkia i sør til Finnmark i nord, fra Latvia i øst til Island i vest, og et nettverk av kontinuerlig aktive luftmilitære operasjonssentre med et felles regionalt situasjonsbilde. Over hele Europa er det alltid bevæpnede kampfly på høy beredskap som ledelsen kan sende i lufta for å løse oppdukkende oppdrag. Alle aktørene i dette systemet er underlagt NATO-kommando i fredstid, og beredskapen har sine røtter tilbake til 1950- og 1960-tallet. Denne artikkelen vil gi en historisk oversikt over NATOs luftforsvarssystem og argumentere for at dette velutviklede systemet må videreutvikles for å være tidsriktig ved å kunne gi troverdig avskrekking og kampevne.
NATO markerer i år at det er 75 år siden alliansen ble dannet. I den første perioden fra 1949 var evnen til motangrep med atomvåpen alliansens «sverd», og «skjoldet» var det fremskutte konvensjonelle forsvaret. På 1950-tallet var atomvåpen et sentralt element i alliansens konsept for avskrekking av et militært angrep mot vesten.1 Det fremskutte forsvar med konvensjonelle styrker var det andre sentrale elementet i alliansens strategiske konsept, og det skulle komplementere strategien om militær maktbalanse med atomvåpen.2 For å bygge opp et fremskutt forsvar estimerte planleggere i NATO i 1950 at det var behov for 90 divisjoner, 2000 marineskip og 7000 kampfly.3
Kampflyene fikk flere roller og oppgaver i tråd med både den teknologiske og sikkerhetspolitiske utviklingen. Både å understøtte motangrep med atomvåpen og beskytte NATO-land mot luftangrep fra Sovjet og deres partnere. Luftforsvarssystemet ble bygget opp med varslingsradarer og luftvern i tillegg til kampfly. Gradvis etablerte NATO-nasjonene et integrert system for forsvar av luftrommet i krig, som senere ble et integrert flernasjonalt system også aktivt i fredstid. I den senere tid har forsvar mot ballistiske missiler blitt prioritert av alliansen, men NATO har i første omgang skapt et eget system til formålet, fremfor å lage en integrert løsning, som historisk sett var mer vanlig.
Et integrert luftforsvarssystem – en kort historie
La oss tillate en kort anekdote ved å ta et skritt tilbake. Fra 1936 etablerte det britiske flyvåpenet verdens første integrerte luftforsvarssystem, også kalt «the Dowding System» etter hovedarkitekten, Air Chief Marshal Hugh Dowding. Da han ble sjef for jagerflykommandoen i Storbritannia satte han sammen ulike eksisterende komponenter og teknologier i et helhetlig system: hovedkvarter og operasjonsrom, informasjon fra radarer og andre sensorer, etterretning, luftvern og kampfly. I tillegg delte han Storbritannia inn i flere luftforsvarssoner med egen ledelse og la opp til beslutningstempo, handlefrihet, desentraliserte beslutninger og autonomi ved større luftangrep på landet. «The Dowding System» var en viktig faktor da britene vant slaget om Storbritannia, kanskje mest kjent ved sitt engelske navn – The Battle of Britain, i 1940 og tyskerne ikke oppnådde luftherredømme, som var et sentralt premiss for invasjon av øygruppen.
Etter den andre verdenskrig og rett etter etableringen av NATO i 1949 var luftforsvarsregimene egne nasjonale systemer. Norge hadde først britiske luftvarslingsradarer, hovedsakelig i Sør-Norge, og på 1950-tallet ble det bygget nye radarer i hele Norge finansiert av det amerikanske våpenhjelpprogrammet.4 Det ble etablert fire «Sector Operations Centers» i Norge og flere kontrollsentraler (CRC – Control and Reporting Centre) i hver sektor. Luftforsvaret (den gang Flyvåpenet) fikk de første allværsjagerflyene for avskjæring av fremmede fly da to skvadroner på Gardermoen ble satt opp med F-86K Sabre i 1956, og fra 1960 ble flytypen også stasjonert i Bodø. Norge fikk områdeluftvern i våpenhjelp fra USA, og NIKE systemet ble etablert på Østlandet i slutten av 1950-tallet. I 1960 ble alle fire batteriene rundt Oslo operative.5 Både F-86K flyene og NIKE var på høy beredskap og Norge hadde en nasjonal luftforsvarsberedskap i fredstid før den ble innlemmet i NATO-alliansen på 1960-tallet.
En allianse og to systemer
Canada og USA etablerte «the North American Air Defense Command» (NORAD) i 1957. For å varsle kontinentet mot angrep av sovjetiske bombefly ble det bygget et varslingssystem i nord fra Alaska, gjennom Nord-Canada til Grønland. Allerede på 1960-tallet ble trusselen fra missiler også en dimensjonerende oppgave. NORAD bruker i dag bakke- og rombaserte sensorer for å bygge situasjonsbilder i luftrommet over de tre NORAD-sektorene: Alaska, Canada og kontinentale USA. NORADs ledelse disponerer militære fly i alle regioner som de kan bruke til overvåking, suverenitetshevdelse og forsvar hvis nødvendig. Den største utfordringen NORAD har stått ovenfor var de kaprede passasjerflyene som den 11. september 2001 ble brukt til å angripe mål i USA.
I 1956 besluttet NATO å samle de nasjonale varslingskjedene i Europa inn i et flernasjonalt system og etablerte et «Integrated Early Warning System (IEWS)». Informasjon både eksisterende radarer og nye finansiert av NATO i alle land skulle mates inn i et felles regionalt situasjonsbilde og muliggjøre varsling av fly- og missilangrep på tvers av landegrensene. IEWS ble operativt i 1958 og NATO moderniserte senere kontroll- og varslingssystemet (K&V) utover den kalde krigen gjennom det såkalte NADGE-programmet og andre initiativ.
Det er viktig å være klar over at moderne teknologi og forsvarsvåpen er ikke nok
Først i 1963 ble store deler av det norske K&V systemet, noen jagerflyskvadroner og NIKE lagt under NATO-kommando allerede i fredstid, men først etter en lang prosess i den norske regjeringen og Stortinget.6
Ansvarsområdet til NATO-alliansens integrerte luftforsvar over de europeiske medlemslandene er geografisk sett meget stort. Grønland er en spesiell case fordi øya er medlem av NATO gjennom Kongeriket Danmark, men er vertsland for installasjoner og radarer tilknyttet både NORAD og U.S. Space Force. En annen spesiell case er at relevante amerikanske og kanadiske styrker stasjonert i eller deployert til Europa kan bidra til NATOs luftforsvar. Prinsipielt det samme som da NATOs AWACS fly deployerte til USA høsten 2001og bidro til NORADs operasjon etter terrorangrepene. Dette var første gang artikkel 5 ble aktivert i NATO med den påfølgende operasjonen Operation Eagle Assist.
De siste 20 årene har forsvar mot ballistiske missiler sakte og gradvis blitt en del av NATOs oppgaver. Derfor ble navnet formelt endret i 2010 til «NATO Integrated Air and Missile Defence» (NATO IAMD).
Gjennom et operativt ledelsessystem, et planverk og tilgjengelige ressurser skal NATO Integrated Air and Missile Defence System (NATIAMDS)7 beskytte den europeiske delen av alliansen mot lufttrusler både i krig, krise og fred. Og innen rammen av NATO IAMD er det to elementer som er kontinuerlig aktive i fredstid: NATO Air Policing og NATO Ballistic Missile Defence (BMD). La oss fylle disse begrepene med innhold.
NATO Ballistic Missile Defence (BMD)
NATOs ballistiske missilforsvar system inkluderer bakkebaserte sensorer i Tyrkia, Romania og snart Polen. I tillegg er fire amerikanske BMD-kapable Aegis-marinefartøy stasjonert i Spania. NATOs BMD-kommandosenter er ved Ramstein basen i Tyskland. I tillegg bidrar flere land med nasjonale ressurser (sensorer og våpen) til alliansens felles missilforsvar. Norsk poltikk er følgende: «Norge støtter etableringen av NATO BMD, og bidrar gjennom deltakelse i kommandostrukturen og med fellesfinansiering av kommando- og kontrollsystemer til dets oppbygning. Norge vil ikke vurdere anskaffelse av egne øvre lags sensorer eller avskjæringsmissiler som kan gå inn i NATO BMD.»8
NATO Air Policing
I den europeiske delen av NATO kalles denne fredstidoperasjon «Air Policing»9, men i Nord-Amerika bruker amerikanerne og kanadierne betegnelsen «aerospace warning» og «aerospace control»10 for alle typer oppdrag i fred, krise og krig. Air Policing i NATO er gjort mulig av operasjonssentre og sensorer som overvåker luftrommet kontinuerlig, og kampfly på høy beredskap som hurtig kan gå i lufta for å løse oppdukkende oppdrag. Vanligvis er oppdraget å identifisere fly i internasjonalt luftrom, men flyene kan tvinge fremmede fly inn på en ny kurs ved grensekrenkelser, og i ekstreme tilfeller skyte ned trusler i fredstid. For eksempel i forbindelse med terrorisme. Ved et overraskende militært luftangrep vil air policing systemet være førstelinjeforsvaret før resten av NATINAMDS blir aktivert.
Noen land i alliansen kan ikke stille med kampfly til NATO Air Policing beredskap. Derfor har andre land bidratt med kampfly på rotasjonsbasis til beredskap i Baltikum (siden 2004) og Island (siden 2008). Luftrommet over Albania, Luxemburg, Montenegro, Nord-Makedonia og Slovenia er dekket av kampfly i naboland. Etter både 2014 og 2022 er luftforsvaret i Øst-Europa forsterket med ressurser fra andre land i alliansen. Det finske flyvåpenet skal bidra til denne solidaritetsoperasjonen i sommer. Åtte finske F/A-18 skal deployerer til en base i Romania fra 3 juni til 31 juli. De vil samarbeide med en britisk Typhoon-avdeling som deployerte dit i april. Britene og finnene vil rotere på å ha en NATO-QRA beredskap12 i regionen i sommer, som forsterke Bulgaria og Romanias eksisterende luftforsvar. Finnene vil i perioden også delta i noen av NATOs luftoperative øvelser i regionen.
Videreutvikling av NATOs luftforsvarssystem
Det er flere faktorer og trender som vil tvinge frem justeringer og nye løsninger. For det første er ikke separasjonen mellom NORAD og NATIAMDS logisk i Arktis-regionen gitt utviklingen av trusselen og våpenteknologien, og samordning vil tvinge seg frem. For det andre viser Irans angrep mot Israel at et skille mellom Air Polcing og BMD er uhensiktsmessig. Iranerne angrep samtidig med ballistiske missiler, kryssermissiler og bevæpnede droner. Israel har en felles ledelse for forsvaret av luftrommet med informasjon fra alle sensorer og tverrprioritert bruk av alle våpensystemer i alle forsvarsgrener. Ikke minst har de både kampfly og lagdelt luftvern, inkludert moderne luftvernmissiler mot ballistiske missiler, en trussel kampfly ikke kan håndtere.13
Men til slutt er det viktig å være klar over at moderne teknologi og forsvarsvåpen er ikke nok. Et effektivt motmiddel mot luftangrep har vært og er å gjøre militære styrker og det sivile samfunn mere robuste og mindre sårbare gjennom virkemidler innen kategorien passivt luftforsvar som dekningsrom, kamuflasje, spredning, narretiltak og annet. Det har alltid vært en meget effektiv og god strategi og vil være det i uoverskuelig fremtid.14 Det var satsningsområder under den kalde krigen og erfaringer fra Ukraina tilsier at vi bør børste støv av tidligere konsepter og planer15.
