Unmanned Aerial Systems (UAS): En militærteknologisk game changer 

UAS, i dagligtale populært kalt «droner», har lenge vært sett på som en type teknologi som kommer til å endre måten krig føres på. Det som startet som måldroner for luftvern og jagerfly har utviklet seg til en plattform for etterretning, overvåking, rekognosering (ISR) og våpenlevering. Utviklingen har imidlertid gått over flere år og droner fikk først operativ oppmerksomhet da amerikanerne begynte å bruke sine armerte droner i den globale kampen mot terror (GWOT), og de mange stabiliseringsoperasjonene etter Murens fall. Godt beskyttet i sine kommandobunkere «et sted «i USA kunne en ny type «piloter» styre sine dødbringende plattformer flere tusen kilometer fra der dronene ble styrt fra, og «ta ut»  «High Value Targets» med stor presisjon. Riktignok forekom «collateral damage», men det sparte likevel mange liv – særlig amerikanske liv. Man behøvde nødvendigvis ikke ha «boots on the ground» for å få ting gjort. Men dette overbeviste ikke tilhengerne av «manned aircraft» om at denne teknologien representerte det som kommer til å endre krigføringen i en høyintensitets konflikt mellom stater. Heller ikke i Norge så man noen reell konkurrent til bemannede plattformer på kort eller mellomlang sikt.

Aserbadsjan 2020

Så kom krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan i 2020. Plutselig fikk Aserbajdsjans bruk av droner stor oppmerksomhet. Mot hverandre i den konflikten stod «Soviet Style» militære avdelinger med panser, artilleri og mye bakkebasert luftvern. Med utstrakt bruk av blant annet den tyrkiske kampdronen Bayraktar, klarte Aserbajdsjan i stor grad å uskadeliggjøre armenske stridsvogner og andre kjøretøyer på bakken. Armensk luftvern viste seg lite effektivt og Aserbajdsjan vant etter hvert krigen ved utstrakt bruk av droner, missiler og langtrekkende artilleri.

Angrepet på Ukraina

Den virkelige øyeåpner kom likevel 24. februar 2022 da Russland angrep Ukraina. I et innledende angrep basert på «shock and awe» med kombinasjoner av luftlandestyrker, spesialstyrker, offensiv luftmakt og store panseravdelinger skulle Ukraina tvinges i kne i løpet av uker. Slik gikk det imidlertid ikke. De innledende spesialoperasjonene mot Kyiv lyktes ikke og etter hvert kjørte panserkolonnene seg fast og russerne måtte endre sin strategi.

Mange analytikere har siden da kommet med sine analyser og prediksjoner om framtidens krigføring basert på observasjoner av krigen i Ukraina. Felles for alle er stort sett oppfatningen at det er for tidlig å trekke for bastante konklusjoner. Men krigen har tross alt vart i tre år og noen trender kan man helt klart trekke ut.

General (p) Sverre Diesen skriver for eksempel om to slike elementer i sin nye bok «Krig, konflikt og militærmakt»:

«Sensorer – alt som beveger seg kan ses» og «Effektorer – alt som kan ses, kan treffes.»

Nå kan man selvfølgelig si at disse «sannhetene» har man sett i flere kriger de senere årene, som for eksempel i den tidligere nevnte konflikten i Nagorno-Karabakh i 2020. Men krigen i Ukraina har for første gang vist dette i en høyintensitets krig i Europa. I denne sammenheng ser vi ikke minst betydningen av droner som i stor utstrekning har blitt benyttet både som sensorer og som effektorer. Sammen med langtrekkende rakettartilleri som HIMARS og ATACMS har ukrainerne kunnet benytte droner som effektorer i meget effektive interdiktoperasjoner mot russiske hæravdelinger. De har også benyttet droner i strategiske angrep inne på russisk territorium, uten den samme målbare militære effekt, men likevel viktig for befolkningens stridsmoral og som forhandlingskort når krigen en gang skal avsluttes.

Vinne luftoverlegenhet

I Ukraina har ingen av partene klart å etablere luftherredømme på grunn av effekten av moderne luftvernsystemer og manglende evne til SEAD/DEAD operasjoner (Supression/Destruction of Enemy Air Defence). Det har derfor utviklet seg til et nektelseskonsept mer enn forsøk på å etablere luftoverlegenhet. Vestlig luftmakt har imidlertid 5. generasjons jagerfly med stealth-egenskaper og bedre metoder for SEAD/DEAD basert på effektorer levert både fra luften og overflaten. Gjeldende doktrine er fortsatt å vinne, om ikke luftherredømme, så i hvert fall luftoverlegenhet. Hvorvidt denne doktrinen må modifiseres basert på det vi har sett av Air Denial operasjoner i Ukraina er et interessant spørsmål for fremtidige operasjoner. Men hvis den ene parten klarer å etablere minst luftoverlegenhet vil for eksempel offensiv bruk av droner reduseres fordi disse plattformene er sårbare? På den annen side kan man si at nettopp droner da representerer et virkemiddel som unngår tap av piloter og har man mange nok vil man kunne mette et forsvarssystem slik at noen droner alltid vil slippe gjennom.

Kompetansen må heves

I Norge har behovet for droner vært diskutert i mange år uten at det kan sies å ha medført store investeringer. Norge har på ingen måte vært ledende i NATO med hensyn til anskaffelser eller konseptuell tenkning omkring droner. Heller ikke behovet for kompetanseheving har tilsynelatende vært særlig vektlagt. Droner til militære formål omfatter i dag alt fra små håndholdte til store droner på størrelse med små passasjerfly. De benyttes til alt fra rekognosering og overvåking til nærstøtte, interdikt og strategiske angrep. Dronesvermer, autonomi og kunstig intelligens hører også med til bildet. Dette gjelder forøvrig like mye for operasjoner i land- og sjødomenet, ref. for eksempel ukrainernes bruk av sjødroner for å bekjempe den russiske Svartehavsflåten. Derfor er det på høy tid at vi sørger for å heve den generell kompetansen i Forsvaret når det gjelder omfanget av krigføring med ubemannede systemer.

Behov for store maritime droner

Allerede i det fagmilitære råd som daværende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen la frem i 2015, ble ubemannede systemer viet relativt stor oppmerksomhet. Her står det blant annet i det innledende grunnlaget for Forsvarets videre utvikling:

«Utviklingen innenfor ubemannede systemer åpner for nye effektive operasjonskonsepter, både under havoverflaten og på havet, i luften og på land. Det legges til grunn at Forsvaret anskaffer nye ubemannede luftfarkoster (UAS)»

Anskaffelse av slike droner ble det av ulike årsaker ikke noe av den gang. I mellomtiden har imidlertid bruken av droner i ulike roller, både for overvåking og bekjempelse, økt betydelig. Erfaringene fra krigen i Nagorno-Karabakh og krigen i Ukraina, peker klart i retning av at droner nå er blitt en betydelig faktor i moderne krigføring, noe som også Norge må ta inn over seg både politisk og fagmilitært.

Anskaffelse av store droner for maritim overvåking, som ligger inne i LTPen, er et skritt i riktig retning for å øke den generelle kompetansen på ubemannede systemer. Dessuten passer anskaffelsen inn i en større diskusjon om operativt samvirke mellom sjø- og luftkapasiteter («Air Sea Battle»). Norge har allerede anskaffet F-35, som blant annet vil bli utstyrt med Joint Strike Missile (JSM), et langtrekkende kryssermissil med kapasitet både mot land- og sjømål, og Sjøforsvaret har Naval Strike Missile (NSM) på sine fartøyer. Dette alene tilsier et nærmere fellesoperativt samarbeid mellom Luftforsvaret og Sjøforsvaret når det gjelder målvalg og bekjempelse.I tillegg faser Luftforsvaret inn det maritime patruljeflyet P-8, og det skal anskaffes maritime helikoptere. Dette betyr behov for styrket samarbeid innenfor anti-ubåt krigføring. Store droner for overvåking er en viktig kapasitet, som sammen med satellittovervåking og de maritime patruljeflyene, kan gi en økt situasjonsforståelse i våre nærområder og dermed danne grunnlaget for fellesoperasjoner.

Medium Altitude versus High altitude er vesensforskjellig

Det har imidlertid blitt hevdet at store droner er sårbare og dermed ikke kan anvendes i høyintensiv strid. Men her må det skilles mellom MALE- (Medium Altitude Long Endurance) og HALE (High Altitude Long Endurance) -droner. Dagens MALE systemer flyr lavere og saktere og gjør dem til lettere mål enn droner som flyr svært høyt, HALE. Når droner opererer i svært store høyder (55-60.000 fot) kan de også operere på større avstand fordi sensorene ser lengre fra store høyder. Derfor kan de, i de fleste tilfeller, operere utenfor fiendens luftverndekning, men fortsatt ha sensorer som ser inn i interesseområdet. Dette i motsetning til MALE. Store droner er heller ikke mer sårbare enn andre store strategiske fly som NATO AWACS, P-8, tankfly osv. Ingen av disse strategiske luftkapasitetene vil operere i krig slik de gjør i fred, og enhver nasjon vil måtte tilpasse sin virksomhet til den aktuelle trusselen. Luftvernsystemene i Ukraina har riktignok dokumentert evne til å skyte ned store strategiske mål som tankfly og transportfly på flere hundre kilometers avstand, men dette er selvfølgelig en realitet som alle nasjoner må ta hensyn til i fremtidige konflikter. Det er altså en sårbarhet som ikke bare gjelder store droner. Maritime overvåkingsdroner vil ha en viktig rolle i å skaffe situasjonsforståelse i fred og kriser som kan inneholde hybride trusler, for eksempel i form av de mange brudd på undersjøiske kabler og rørledninger vi har sett i den senere tid. På samme måte som Luftforsvarets overvåkingsradarer er med på å fremskaffe et kontinuerlig identifisert luftbilde for å gi beslutningstakere informasjon i sanntid slik at adekvate tiltak kan iverksettes. Disse er imidlertid også sårbare fordi det er store statiske radarer som står utsatt til på fjelltopper og må regne med å bli angrepet tidlig i en eventuell væpnet konflikt. Likevel vil ingen påstå at de dermed er unyttige.

Det finnes lyspunkter

For å oppsummere så synes det klart at ubemannede systemer, autonomi og kunstig intelligens er faktorer som preger moderne krigføring i økende grad.

I forsvarskommisjonens rapport sies det for eksempel følgende:

«Ubemannede systemer får stadig større betydning i militære operasjon… Utviklingen går i retning av flere og mer selvstendige ubemannede systemer med flere autonome funksjoner… Fjernstyrte systemer med god evne til overvåking og presisjonsangrep har i løpet av de siste årene blitt tilgjengelig for mindre aktører, i større volum og med stadig bedre ytelse. Dette har ikke bare gjort ubemannede våpen tilgjengelig for flere, men utfordrer også verdien av dyre våpenplattformer. Svermer av koordinerte eller samarbeidende, relativt billige, ubemannede systemer testes ut i flere land.»

Og den ferske Forsvarsanalysen 2025 fra FFI slår fast at:

«Droner har hatt stor og gjennomgripende betydning i krigen i Ukraina og dermed også for hvordan vi tenker at moderne krigføring vil utvikle seg. Innovativ bruk av droner vil utfordre kjente forestillinger om hva som kan regnes som en trussel mot våre militære styrker, militær infrastruktur og sivile mål. Samtidig tyder bruken av droner på at vi kan oppnå militære mål med andre plattformer og teknikker enn det vi tidligere har sett for oss.»

Når det gjelder spørsmålet om Norge er godt nok forberedt er bildet imidlertid mer uklart. Temaet er ikke mye omtalt i den fagmilitære diskurs og heller ikke i betydelig grad reflektert i gjeldende doktriner. Men det finnes lyspunkter: anskaffelse av store droner for havovervåking og mindre droner til Kystjegerne og Hæren betyr at vi også må heve kompetansen på anvendelse av ubemannede systemer. Samtidig besitter FFI betydelig kompetanse på dronesvermer, autonomi og kunstig intelligens. Det er å håpe at disse faktorene på sikt vil gjøre Norge bedre forberedt!