Trender og konsekvenser: Utviklingen av UAV gjennom de siste 20 år

Denne artikkelen vektlegger særlig to utviklingsområder som har hatt stor innvirkning på hvordan stridsmiljø og krigføring har endret seg de siste årene. Den ene er modningen og utbredelsen av små UAVer (droner) basert på kommersiell teknologi som har transformert bakkestridsmiljøet. Den andre er utbredelsen av relativt rimelige enveis angreps-UAVer eller -droner som fungerer som lavkost kryssermissiler.

Predator og Reaper, bevæpnede UAV i «evighetskrigene» og avanserte «loyal-wingman»-konsepter

Går vi tilbake til 2005 var bruken av UAV i «evighetskrigene» i Afghanistan og Irak godt i gang. Predator-UAVen og etterfølgeren Reaper ble ikoniske for bruken av ubemannede flymaskiner i disse krigene. Opprinnelig var de bygd for etterretnings- og overvåkings (ISR)-formål, men ble snart utstyrt med våpen. Som bevæpnede «hunter-killer»-systemer var de nyttige til presisjonsangrep mot ikke-statlige motstandere uten kampfly eller effektive luftvernsystemer. Denne rollen vedvarer, med nylige amerikanske droneangrep i Syria i kjølvannet av Assad-regimets fall.¹

Disse «high-end» UAV-ene har ikke forandret seg så mye. Som med bemannede flymaskiner er det få grunner til å endre mye på et vellykket skrog. For oppdragene de løser er grunnkonstruksjonen moden og velprøvd. Den store ISR-UAVen Global Hawk har for eksempel vært i operativ bruk i snart 25 år. Forbedringer og utvikling skjer med sensorer, software og våpen. Som et eksempel kan nevnes de maritime versjonene av henholdsvis Global Hawk og Reaper, Triton og Sea Guardian, som nå er under vurdering til innkjøp av Norge.² Maritim overvåking og ikke minst ubåtjakt stiller krav til integrasjon av nye sensorer og våpen, men selve flymaskinen kan forbli den samme.

De mest avanserte UAV-systemene, jetdrevne maskiner ment å fungere som såkalte «Loyal Wingman» til støtte for kampfly er fortsatt mest på et konsept- og utprøvingsstadium. Dette er systemer som er minst like komplekse og kostbare å utvikle som bemannede systemer med tilsvarende ytelser, og forbeholdt de store militærindustrinasjonene. Flere slike prosjekter har pågått siden slutten av 1990-tallet, men operative maskiner ser fortsatt ut til å være et stykke inn i framtiden. Det russiske S-70 «Okhotnik»-programmet fikk et tilbakeslag høsten 2024, da russerne skjøt ned ett eksemplar over Ukraina etter å ha mistet kontroll over det i lufta.³ Nærmest en operativ kapasitet er etter alt å dømme US Navy med MQ-25 Stingray, som først og fremst ser tiltenkt å brukes som en autonom luft-til-luft-tanker med en sekundær ISR-kapasitet.⁴

«Demokratisering» av «hunter-killer» UAV

Suksessen til Predator og Reaper i «Evighetskrigene» skapte et marked for systemer med lignende ytelser. Siden USA ikke ville selge dem til alle og enhver, meldte andre aktører seg på. I Kina startet utviklingen av AVICs Wing Loong-familie tidlig på 2000-tallet. Disse UAVene ligner MQ-9 Reaper visuelt, men har mindre nyttelast og er avhengige av fri sikt til en bakkebasert kontrollstasjon, som begrenser rekkevidden kraftig. Forente Arabiske Emirater, Saudi Arabia, Uzbekistan, Kazakhstan, Indonesia, Egypt, Pakistan, Nigeria, Algerie og Serbia er blant kunder og interessenter.⁵ Slik spredning av teknologier kalles «demokratisering», uten at det sier noe om nye brukeres demokratiske sinnelag. I Tyrkia startet utviklingen av Bayraktars UAVer tidlig på 2000-tallet. I 2014 lanserte de sitt mest kjente produkt, Bayraktar TB2, en bevæpnet ISR og angreps-UAV til en rimelig pris. En TB-2 drone skal koste omtrent en tidel av en Reaper. Tyrkia hadde også en mer avslappet tilnærming til hvem de ville dele teknologien med enn USA.⁶ TB2 trenger fri sikt til en bakkestasjon, og nyttelasten er så liten at spesialdesignede, kompakte våpen er en del av «pakken».⁷

TB2 hadde stor suksess i den libyske borgerkrigen og ikke minst i Aserbajdsjans krig i Nagorno-Karabakh i 2020. De sovjetiske luftvernsystemene til den armenskstøttede republikken Artsakh i Nagorno-Karabakh fungerte ikke mot TB2ene, og UAVen fikk rykte på seg for å være nærmest usårlig. I Ukraina i 2022 lærte derimot russisk luftvern seg hvordan de skulle oppdage og bekjempe denne sakte- og lavtflyvende maskinen, og i løpet av våren ble den i praksis ubrukelig ved fronten. Imidlertid finner den fortsatt interessenter som ønsker seg en bevæpnet UAV til overvåking og/eller opprørsbekjempelse. Blant dem er Etiopia, som har brukt bevæpnede droner siden 2020 i borgerkrigen i Tigray og mot opprørere i Oromia- og Amhara-provinsene. Også Kyrgyzstan, Turkmenistan, Pakistan, Kosovo, Marokko, Tunisia, Nigeria, Irak, Kuwait, Somalia og NATO-landene Polen, Albania og Romania har meldt seg på. Leverandørland som Tyrkia vinner med dette politisk prestisje og innflytelse.⁸

Modning og militarisering av forbrukerdroner til «slagmarksdroner»

Den mest synlige modningen av droneteknologier de siste tiårene har skjedd med små og relativt rimelige forbrukerdroner. Kjempesuksessen DJI kan brukes som et eksempel. Selskapet ble grunnlagt i Kina for under 20 år siden av droneentusiasten Frank Wang. Blant andre viktige forbedringer lyktes Wang med å utvikle et rimelig, stabilisert oppheng for kamera, en gimbal, og presse ned prisene på kontrollsystemer. I 2013 kom DJI Phantom, en drone som var klar til å fly ut av eska, som ikke krevde avansert teknisk kunnskap eller flyferdigheter av brukeren, og som kostet en brøkdel av det markedet den gangen forventet av en drone med tilsvarende ytelser.⁹ Lav pris og lav brukerterskel åpnet opp for et langt større marked, og DJI lyktes med å gå fra lave produksjonstall til masseproduksjon. DJI er nå praktisk talt enerådende på forbrukerdroner – franske Parrot og amerikanske Skydio har trukket seg fra forbrukermarkedet og selger nå bare til profesjonelle brukere.¹⁰

Den nærmest eksplosive utbredelsen av forbrukerdroner førte også med seg at komponenter ble billigere og lettere tilgjengelige. Kompetanse på å tilpasse og bruke små droner spredte seg. Denne klassen UAV ble snart tatt i bruk av ikke-statlige aktører til krigerske formål. En tidlig bruker var den Islamske Staten, terrororganisasjonen som 2014-2019 fungerte som en pseudostat i deler av Irak og Syria. I 2017 gjennomførte de 60-100 månedlige droneangrep. IS bygde angrepsdroner i industriell skala, med standardiserte modifikasjoner av nettopp DJI Phantom. I 2017-18 drepte eller skadet de alvorlig mer enn 130 medlemmer av irakiske sikkerhetstyrker og skadet eller ødela minst 56 kjøretøy.¹¹ På den andre siden greide US Armys «Assymetric Warfare Group» å innføre mottiltak i forkant, etter at i 2008 oppdaget trusselen fra små droner via Hamas’ mer håndverkspregede dronebruk. Resultatet var at ingen amerikanske styrker ved utgangen av 2020 var blitt drept i angrep fra IS’ droner.¹² Den teknologiske utviklingen av droner har altså fra begynnelsen av vært fulgt av en tilsvarende utvikling av mottiltak, som igjen har drevet utvikling av både teknologier og taktikker hos brukerne.

I den første fasen av Russlands krig mot Ukraina fra 2014 hadde Russland et overtak, med ulike stridstekniske UAV under innføring i stor skala. Disse ble brukt i tradisjonelle roller, som ISR, ildledelse og kontroll av egne styrkers kamuflasjetiltak. Ukrainske frivillig-organisasjoners bruk av hjemmebygde og modifiserte kommersielle droner utviklet seg raskt¹³ og la grunnlaget for den komplekse bruken av droner i landstriden i Ukraina i dag. Etter fullskalainvasjonen i februar 2022 har bruken av droner på slagmarken eksplodert, både i tradisjonelle og nye roller. Fra å primært være til bruk til ISR og ildledelse, har rollene blitt utvidet. Droner leverer forskjellige våpen, legger ut miner og utstyres med stridshoder for å fungere som våpen i seg selv, mot bakkemål og mot sakteflyvende ISR-UAV. Dronene kan også fungere som relestasjoner for å støtte alle disse rollene, ettersom de er avhengige av radioforbindelse til en operatør. Ikke minst kan alle droner med et kamera og radioforbindelse fylle den nye rollen «Warstreaming», hvor levende bilder fra slagmarken formidles i nær sann tid for propagandaformål.¹⁴

I løpet av 2023 tok Ukraina og Russland i bruk en til teknologisk nyvinning fra det kommersielle markedet; Såkalte FPV-droner, hvor bildet fra dronens kamera vises i en brille slik at operatøren «ser det dronen ser» i sann tid. Dette gjør det mulig å både navigere visuelt uten GPS, og å oppnå høy presisjon i slutten av angrepsfasen for en trent operatør. Dette har gitt infanteriavdelinger evne til å bekjempe både materiell og personell uten å ha direkte siktlinje til en relativt lav kostnad. Med dette er mer kostbare operatørstyrte enveis angrepsdroner, såkalte «loitering munitions», som den amerikanske Switchblade-familien og russiske Lantset, blitt supplert med våpen med samme rolle, men kortere rekkevidde og mindre stridshoder. Til gjengjeld er de langt billigere og kan enkelt masseproduseres. En slik enveis FPV-angrepsdrone skal koste rundt 500$.¹⁵ En nylig utvikling er at disse dronene utstyres med fiberoptisk kabel for bildeoverføring og styring for å gjøre dem upåvirkelige for elektronisk krigføring. Partene eksperimenterer også med autonom målfølging i siste fase av flukten.

I Ukraina har den eksplosive økningen i bruk av relativt enkle «slagmarksdroner» i ulike roller forandret bakkestriden og gjort den mer kompleks. Stridsmiljøet er tredimensjonalt, med en konstant lufttrussel som gjør at en aldri kan føle seg trygg mot observasjon eller angrep nær fronten. Nødvendige mottiltak med kamuflasje og fortifikasjon bidrar antagelig til krigens statiske karakter. Dette gir ukrainerne et dilemma ettersom det gjør dem mer utsatte for russiske glidebombeangrep. Ukrainerne utnytter droner til å bekjempe russiske styrker før de kommer innenfor fri sikt fra ukrainske stillinger for å påføre dem maksimale tap med minst mulig risiko for egne tap. På noen frontavsnitt i Ukraina skal nå FPV-droner ha tatt plassen til artilleri som den største tapspåføreren. Mest effektivt er imidlertid integrasjon av ulike typer droner med artilleri.¹⁶ Slike systemer kan altså bare i noen grad kan erstatte eksisterende hovedvåpensystemer, men vil være uunnværlige styrkemultiplikatorer og bokstavelig talt fylle nisjer mellom artilleri og direkteskytende våpen.

Bakkeavdelinger fører nå en kompleks luftstrid, hvor ISR-droner, mineleggingsdroner og angrepsdroner støtter hverandre. Avskjæringsdroner til bruk mot ISR-UAVer er integrert med bakkebaserte sensor- og varslingssystemer. Avhengigheten av det elektromagnetiske spekteret til sensorer og styringssystemer betyr at elektronisk krigføringsutstyr og -kompetanse trenges ned på troppsnivå. Sårbarheten for mottiltak gjør at bare 20-40% av FPV-dronene når målet sitt.¹⁷ Bak ett tokt med en «slagmarksdrone» er det i tillegg til en operatør også teknikere og programmerere, våpeneksperter og andre støttefunksjoner. Det ligger altså mange personelltimer bak hvert vellykkede droneangrep. En utviklingslinje flere aktører arbeider med er å la ISR- og angrepsdroner samarbeide slik at en operatør kan kontrollere flere droner og la flere av fasene i å finne og angripe en motstander foregå autonomt. FFI er i ferd med å kommersialisere et slikt prosjekt kalt Valkyrie.¹⁸ Autonome navigasjonsløsninger og bruk av maskinlæring og bildegjenkjenning for målfatning og styring er også potensielle løsninger på utfordringen med elektroniske mottiltak. Alle slike løsninger øker kompleksiteten og enhetsprisen for hver drone. Å finne den riktige balansen mellom enkelhet og evne til å påvirke mål stilt overfor avanserte mottiltak vil være en hovedutfordring i videre utvikling av små «slagmarksdroner».¹⁹

«Fattigmanns kryssermissiler» og demokratiseringen av langtrekkende presisjonsangrep

En annen type enveis angrepsdrone som har fått stor oppmerksomhet i krigen i Ukraina har fulgt en prinsipielt annen utviklingsvei. Dette er droner på størrelse med mikrofly, med opptil et par tusen kilometers rekkevidde, og langt større stridshoder enn de som brukes langs frontlinjene. Det mest kjente eksempelet er iranske Shahed-136, med et 50 kilos stridshode og rekkevidde estimert til opptil 2000 kilometer. Iran har drevet utvikling av UAVer siden Iran-Irak-krigen på 1980-tallet. I 2014 offentliggjorde de et bilde og en beskrivelse av en enveis angreps-UAV med deltavinge som lignet Shaheden. I 2019 traff kombinerte angrep med kryssermissiler og en tidlig versjon av Shahed-dronen Saudi-arabiske oljeanlegg i Abqaiq og Khurais. Den iranskstøttede Houthi-militsen som kontrollerer deler av Jemen tok på seg ansvaret.²⁰

Fra høsten 2022 har Russland supplert missilangrep med økende antall Shahed-136 og den russiskproduserte kopien Geran-2. Ukraina har svart med både ombygde mikrofly og langtrekkende enveisdroner bygd for formålet, og gjennomført angrep på avstander nær 2000 kilometer fra ukrainsk territorium, som Olenja-basen på Kolahalvøya.²¹ Disse flyr forhåndsprogrammerte ruter og navigerer sannsynligvis hovedsakelig eller bare med GPS uten tegn til styring av en operatør i noen faser av flukten. De fyller snarere rollen til et kryssermissil, til en langt lavere pris. Til gjengjeld er ødeleggelseskraft og overlevelsesevne mot moderne elektroniske krigføringssystemer og luftvernsystemer mindre. Ukraina bekjemper Shahed- og Geran-droner med maskingevær både fra bakken og fra helikoptre. Så mye som halvparten av dronene i hver angrepsbølge blir ledet ut av kurs eller krasjer etter påvirkning fra ukrainske EK-systemer.

Utbredelsen av enveis angrepsdroner som Shahed-136 og lignende har gitt nye brukere evne til å utføre langtrekkende presisjonsangrep, noe som tidligere var forbeholdt stater med kostbare missiler. Dette betyr at avstand ikke lenger gir beskyttelse fra angrep gjennom lufta i konflikt med stadig flere stater og ikke-statlige aktører. Ukraina bruker et økende antall enveis angrepsdroner i en kampanje mot russiske våpenlagre og oljeproduksjonsanlegg. Som nevnt er det ikke teknisk veldig krevende å beskytte seg mot slike droner. Men for et stort land som Russland med mange potensielle mål å beskytte krever det ressurser, og det vil trolig være umulig å beskytte seg helt. Framtidige norske styrkebidrag til internasjonale operasjoner må også vurdere denne trusselen. Avstanden mellom Tripoli og flybasen norske kampfly opererte fra på Kreta i 2011 er godt innenfor rekkevidden til Shahed-136.

Videre betyr den relativt lave prisen pr drone at en stor bruker som Russland kan sende store, vedvarende angrepsbølger over tid. Slik kan de mette forsvarssystemer og påføre Ukraina dilemmaer om hvilke mål de skal beskytte, i tillegg til store kostnader og slitasje i form av avsatte personellressurser og forbruk av motmidler som luftvernmissiler. Utviklingen understreker hvor viktig det vil være for Norge å bygge opp en større mengde av eget luftvern, med en miks av systemer som kan bekjempe store volum av enveis angrepsdroner over tid. Samtidig kommer denne massive bruken av enveis angrepsdroner med en kostnad også for Russland. Av 2599 enveis angrepsdroner og narredroner Russland sendte mot Ukraina i januar 2025 kom i underkant av 100 gjennom.²² Selv om hver drone er rimelig, er den samlede kostnaden i forhold til skaden de gjør ikke ubetydelig, og nye motmidler tvinger fram mer komplekse taktikker og mer raffinerte og kostbare droner. Trenden i utviklingen av ukrainske enveis angrepsdroner er å bygge mer avanserte, jetdrevne «dronemissiler» som Peklo og Paljanytsja, som ligner enkle kryssermissiler.²³ Det samme dilemmaet som treffer utviklere av små «slagmarksdroner» med å finne balansen mellom kostnad og ytelser, treffer altså også utviklere av «fattigmanns kryssermissiler».