TEKNOLOGISKE TRENDER

Integrerte operasjoner mellom bemannede og ubemannede plattformer blir mer og mer utbredt, gjennom Manned-Unmanned Teaming (MUM-T). En videreutvikling av MUM-T er et større fly som slipper ut et ubemannet system og fungerer som et moderskip for den mindre, ubemannede enheten. Og kanskje det mest omtalte nye konseptet dreier seg om autonome, ubemannede plattformer som opererer i svermer, der mange fly samarbeider om ett eller flere objekt. Kompleksiteten i slike operasjoner utvikler seg raskt, og det gjelder for Norge å henge med i svingene på utviklingen.

Droner som overvåker

Bruken av ubemannede fly, eller droner, i ­operasjoner har ført til en tilgjengelighet på etterretninger og oppdatert informasjon på alle nivå av krigføringen som kan betraktes som revolusjonerende. Dagens og fremtidens operasjoner er og blir så informasjonsintensive at taktisk, operativ og strategisk informasjon bare blir mer og mer etterspurt. Ubemannede flys lange utholdenhet, sammen med økt sensoroppløsning og større grad av autonomi innen sensorprosessering har ført til en økt grad av pålitelighet innen informasjonsinnsamling, hvilket følgelig forbedrer situasjonsforståelsen over tid.

Et eksempel på betydelig økt tilstede­værelse er det autonome luftskipet Integrated Sensor Is Structure, som vil operere i stor høyde, levere operative ­produkter 99% av tiden, døgnet rundt, året rundt, i rundt 10 år, og vil kunne oppdage flyvende gjenstander ut til 600 kilometer, og gjenstander i bevegelse langs bakken ut til 300 kilometer. Av sensorer med særskilt høy oppløsning finner vi for eksempel ARGUS, eller Autonomous Real-Time Ground Ubiquitous Surveillance. Denne elektrooptiske/infrarøde sensoren har en samlet oppløsning på rundt 2 gigapixel og kan fra rundt 20.000 fot overvåke og følge enkeltobjekter i et område på rundt 40 kvadratkilometer. Under utvikling er også avanserte radarer som vil være i stand til å se gjennom vegger. Prosjektet Visibuilding skal kunne kart­legge et bygg med ti etasjer, inkludert to kjeller­etasjer, der sensorene fra utsiden bygger en oversikt over all ­menneskelig aktivitet inne i bygget. Dette er en videreutvikling av hyperspektrale sensorer, som identifiserer spesifikke signaturer for forskjellige typer materialer, og som i gitte omstendigheter kan se om det befinner seg objekter inne i en gjenstand, slik som et menneske i bagasjerommet på en bil.

I tillegg til utholdenhet og oppløsning ­kommer avansert programvare, for eksempel for ansikts­gjenkjenning. Google har oppnådd en gjenkjennings­prosent på 99.90 av referansedatasettet Labeled Faces in the Wild med mer enn 13.000 bilder. Amerikanske militære forskningsprogrammer jobber aktivt med å effektivisere denne typen overvåkningsteknologi, da i første rekke for å klare å gjenkjenne terrorister.

Autonom sensorprosessering

Den lange utholdenheten sammen med den høye sensor­oppløsningen fører til en enorm mengde med data som må sendes til bakken for analyse. Dette har ført til et behov for ­autonom sensorprosessering, der ­dronen selv vurderer sensordata den henter inn, analyserer den, og sender til bakken kun det som er av betydning for oppdraget. Dette er det feltet som får størst fokus innen militær forskning på autonomi, og autonom sensorprosessering vil igjen danne grunn­laget for droner som fatter egne avgjørelser i luften, ­uavhengig av innspill fra bakken.

Vi må forvente at informasjonsbehovet i fremtiden bare vil øke, og dette vil gjelde for hvordan vi tilnærmer oss nasjonale og internasjonale sikkerhets­politiske utfordringer, samt forvaltningen av våre ­ressurser. Våre russiske naboer er allerede godt i gang med bruken av droner i Nordområdene. Systemene er enkle, men de er i stand til å fly ut over 80 nautiske mil (150 kilometer) fra kysten, fly sammenhengende i 16 timer, og kan strømme EO/IR video tilbake til basen i Murmansk i sanntid. Selv om man ofte kommer langt med enkle systemer, gjelder det å følge med på utviklingen og innrette seg med de systemene som løpende svarer til de operative behov.

Droner som angriper

“Targeted killings” er et begrep som ofte knyttes til droner som benyttes i angrep på enkeltmennesker eller grupperinger på bakken utenom et definert krigsteater. At et enkeltmenneske blir beskutt av ubemannede fly er ikke kontroversielt per se, men det er den rettslige og politiske konteksten som blir problematisert. Det er sannsynlig at droner også i fremtiden vil bli benyttet til å ta livet av enkeltmennesker og grupperinger. Men for eksempel amerikanske myndigheters ­strategiske føringer rundt autonomi i militære systemer skiller helt klart mellom angrep mot installasjoner og angrep på mennesker, der det kreves at et menneske skal være den avgjørende instans før angrep mot et menneske gjennomføres. Det blir så en etisk og en juridisk problemstilling om man skal kunne utføre slike angrep utenfor de etablerte rammene for væpnet konflikt, og eventuelt om disse rammene skal defineres på nytt. I tillegg diskuteres det rundt luft-til-bakke-angrep mot militære installasjoner og stridende enheter, altså det man omtaler som lovlige mål. Slike angrep vil ­sannsynligvis utgjøre en betydelig del av oppdrags­porteføljen til fremtidens droner. I konteksten av den sensor– og våpenutviklingen vi er vitne til er dette en naturlig videreutvikling av dronenes oppgaver, der droner kan være primærplattformer for innsettelse i operasjonsmiljø og områder med svært høy risiko mot flyvende enheter.

Prompt Global Strike

CIA gjennomførte sitt første angrep med Predator-­dronen i 2002, og den er siden blitt verdens mest omtalte angrepsdrone. Arvtageren til Predators storebror, Reaper, heter Avenger, og vil være jet-drevet, vil kunne fly i større hastigheter, i større høyder, og den vil kunne operere lengre i luften av gangen. ­Generasjonene av droner som følger disse dronene vil være i stand til å dekke en bredere oppdragsportefølje i mer krevende områder. For eksempel vil SR-72, arvtageren etter legendariske SR-71, være ubemannet og i stand til å fly i mange ganger lydens hastighet og i høyder til­svarende sin forgjenger, men vil kunne angripe i tillegg til å drive omfattende informasjonsinnsamling. Systemer som dette vil kunne inngå i det amerikanske konseptet Prompt Global Strike, hvor ambisjonen er å kunne ­angripe et hvilket som helst mål hvor som helst i verden, på under én time. Om ikke lenge vil vi i operasjoner sannsynligvis også se droner som kan bryte seg inn på lokale IT-nettverk, gjøre skade, eller stjele informasjon. Vi kan for eksempel forvente at svermer med slike “hacker droner” med stealth-egenskaper pene­trerer et nektet område og flyr inn bak fiendens linjer, hvor de kan ligge og bryte seg inn i datanettverk.

Ser vi overvåknings– og rekognoserings­teknologiene som er presentert over i konteksten av nye ­teknologier for målutvelgelse og smarte våpen, ser vi at svært kapable droner for luft-til-bakke-operasjoner ligger rett rundt hjørnet.

Droner og luftkontroll

Bemannede fly opererer i stor grad basert på ­menneskelig reaksjonsevne og situasjonsforståelse, i tillegg til at flyets ytelser er begrenset av menneskekroppens fysiske begrensninger. Med bakgrunn i dette kan vi anta at bemannede fly i fremtiden vil være lette å nøytralisere for avanserte droner med betraktelig økt ytelsesevne i en kompleks og dynamisk luftkrig. Luftkrigens karakter er slik i ferd med å bli endret av fremveksten av moderne teknologi. Med den nye teknologien trenger ikke jagerfly fly spesielt raskt eller være spesielt manøvrerbare, men de må kunne bære stor og avansert våpenlast, ha en betydelig sensorpakke, og være i stand til å bygge et detaljert situasjons– og målbilde på lang avstand. Med denne utviklingen i bakhodet begynner spekulasjonene nå om Norge og

Vesten er ferd med å anskaffe sitt siste bemannede kampfly.
Moderne fly har allerede tatt i bruk ­teknologi som deler informasjon og oppdaterer andre fly i samme formasjon sømløst på den taktiske situasjons­forståelsen, slik man vil at svermer av autonome droner skal gjøre. F-35 assisterer flygeren i oppbyggingen av dennes situasjonsforståelse gjennom det som omtales som “sensor fusion”. Dette dreier seg i korthet om at sensorinformasjon som flyet henter inn sys sammen til ett, sømløst bilde og presenteres som en del av flygerens taktiske virkelighet i sanntid i cockpit. Enhetene i en formasjon bindes sammen i kommunikasjonsnettverk, der hvert enkelt fly transmitterer sin sensorinformasjon til sine kolleger, og bygger et felles, sømløst operasjons­bilde. I integrerte og effektive nettverksoperasjoner vil mange typer systemer kunne levere våpen med grunnlag i målløsninger levert av andre fly, og denne typen integrering er med på å viske ut distinksjonen mellom flyoperasjoner for støtte til overflatestyrker, offensive kontraluftoperasjoner og defensive kontraluftoperasjoner. Luftkrigen blir slik mer helhetlig, gjennom at hvert fly, eller drone, samtidig vil kunne støtte flere fasetter av krigføringen, basert på konstant deling av informasjon.

Det er sannsynlig at vi om ikke lenge vil operere autonome luft-til-luft-droner som vil kunne stenge ned deler av operasjonsområdet for all luftaktivitet over for eksempel en rettet innsats på bakken, eller fungere som et fremskutt forsvar for en maritim styrke. Slik kan vi oppnå geografisk begrenset luftherredømme, som i mange tilfeller vil være tilstrekkelig for en rekke typer operasjoner. Det er rimelig å anta at vi vil kunne se en mer eller mindre direkte linje fra kapabilitetene og kapasitetene fra 5.generasjons jagerfly som F-22 og videre til F-35, som så vil ende opp på fremtidens avanserte luftkontrolldroner.

Veien videre?

Vi kan anta at droner i fremtiden vil kunne bære be­traktelig utvidede kapasiteter sett i lys av dagens systemer. Mange av fremtidens droner vil kunne operere i høyrisikoområder, noen vil kunne fly i mange ganger lydens hastighet, og flere vil bli utviklet med stealth-­egenskaper. Den overordnede trenden i den ­teknologiske utviklingen er at samtlige av dagens luftmakt­roller i fremtiden vil kunne bli utført av nye, ­autonome droner. Men nå må vi først legge til rette for tett samarbeid mellom bemannede og ubemannede ­systemer i integrerte operasjoner gjennom MUM-T. Dette er et første, viktig steg i videreutviklingen av luftmakt, og Luftforsvaret er lite nok til at vi kan klare å utvikle solide konsepter for alle våre flyvende plattformer.