Svenske perspektiver

Kungliga Krigsvetenskapsakademien (­KKrVA) har på denne bakgrunn gjennom­­ført en «uavhengig» forsvarsstudie («Krigs­vitenskap i det 21. århundre») som i høy grad er interessant også fra et norsk ståsted. Samtidig har svenske myndigheter gjennomført grunnlagsarbeidet for en ny langtidsplan 2020–2025, herunder «Luftförsvarsutredningen 2040».

I en tale til KKrVA 12. november i fjor slår den svenske forsvarsministeren Peter Hultqvist fast at den sikkerhets­politiske situasjonen i Sveriges nærområde har utviklet seg i negativ retning siden Russlands anneksjon av Krim i 2014. Han beskriver omfattende russiske investeringer i øket militær kapasitet i det vestre militærdistriktet og en stadig mer ­provoserende øvingsaktivitet i Østersjøområdet. Han går også langt i å ta et oppgjør med det han kaller russiske ­des­informasjonskampanjer som har til hensikt å sørge for at Sverige og Finland ikke blir nærmere integrert i NATO og USAs militære samarbeid:
«Derfor måste de aktiviteter från rysk sida som pågår runt om i Europa för at skapa splittring och för att luckra upp sanktionerna tydliggöras och tilbaka­visas».

Hultqvist peker på at denne nye sikkerhets­politiske virkeligheten medfører et stekt behov for å reorientere den svenske forsvarsmakten tilbake til å skape en reell terskeleffekt for å avskrekke forsøk på å svekke svensk suverenitet og i verste fall angrep på svensk territorium. «Om vi inte gör det är risken stor för at vi agerar på ett för godtroget och naivt sätt, vilket vi gjorde under ett antal år under 2000-tallets børjan».

Denne reorienteringen omfatter både en styrking av forsvarsmakten med blant annet gjeninnføring av verneplikt og investering i nytt materiell som ubåter, nye jagerfly (JAS Gripen E-versjon), langtrekkende luftvern (Patriot) og artillerisystemet Archer.

Samtidig satser Sverige, sammen med Finland, på å bygge et sikkerhetspolitisk nettverk som skal virke avskrekkende uten at Sverige for eksempel blir fullt medlem av NATO. Konkrete tiltak omfatter undertegning av en bilateral forsvarsavtale (Statement of Intent) med USA, deltagelse i NATOs Joint Expeditionary Force (JEF) og samarbeid innen rammen av NORDEFCO og Northern Group (de nordiske land, Baltikum, Tyskland, Nederland og Storbritannia).

KKrVAs uavhengige forsvarsstudie

I den uavhengige forsvarsstudien fra KKrVA antas det at målet for et eventuelt russisk angrep mot Sverige mest sannsynlig er å skulle gjøre det vanskeligere for NATO å forsvare Baltikum. At Sverige ikke er NATO-­medlem kan gjøre dem mer utsatt fordi Russland kan regne med at en bilateral konflikt med Sverige ikke automatisk ­eskaleres. Trusselen beskrives gjennom fire scenarier, som alle har hurtighet, overraskelse, villedning og psykologisk påvirkning som fellestrekk. Dette er nødvendig for å «vinne krigen, før den har begynt».

Scenario 1 omfatter typiske hybride trusler som cyberangrep, etterretning og påvirkningsoperasjoner og aggressiv øvingsvirksomhet for å påvirke svenske myndigheter til å ikke tillate at NATO bruker svensk territorium som utgangspunkt for å forsvare Baltikum.

I Scenario 2 tas hybridtruslene et skritt videre og ender opp med et kuppartet angrep på Gotland med spesialstyrker og luftlandeavdelinger. Hensikten er å gi muligheter for fremskutt deployering av langt­rekkende presisjonsvåpen som f.eks. Iskander og S-400. ­Hensikten er å vise alle at Baltikum ikke kan forsvares, noe som kan gjøres uten at NATO-land angripes.

Scenario 3 er et angrep på Baltikum, og dermed NATO, der det først sikres kontroll over deler av Sør-Sverige og Gotland. Hensikten er blant annet å demme opp for NATO-motangrep gjennom ­Danmark og Norge, samt ytterligere å kunne dominere hele Østersjø­området med fremskutte langtrekkende presisjonsvåpen. Den viktigste faktoren for dette er at NATO ikke kan operere effektivt i Østersjøområdet uten å bruke svensk territorium.

I scenario 4 er situasjonen i scenario 3 fremskrevet til 12 dager. Svenske styrker har gått til motangrep med støtte av NATO-styrker. Russerne har likevel lykkes med å fremgruppere langtrekkende presisjonsvåpen.

Militærstrategiske og operative veivalg

For å vurdere svenske militærstrategiske og ­operative veivalg, diskuteres scenariene opp mot tre ulike ­tilnærminger:
• «Defensivt terskelforsvar»
• «Utholdende motstand»
• «Proaktivt terskelforsvar»

Alle konseptene som diskuteres baserer seg på at tidshorisonten er 2030 og den økonomiske rammen tilsvarer den fullfinansierte strukturen som er foreslått i Försvarsbeslut (FB) 2015 (ca 50 mrd SEK årlig,
1,2% av BNP.)

NATO-medlemskap er ikke lagt inn som en forut­setning og diskuteres heller ikke inngående i denne studien, men med unntak av «Utholdende motstand» har forsvarskonseptene imidlertid som forutsetning at svenske avdelinger er interoperable med NATO-avdelinger og kan inngå i «Joint and Combined Operations».

Det defensive terskelforsvaret tilsvarer i hoved­sak den struktur og operative innretting som ligger i det gjeldende planverket. Det operative konseptet går ut på å møte motstanderen innledningsvis med luft- og sjøstridskrefter, beskytte egen mobilisering og slå mot motstanderens svake punkter, for eksempel etableringen av brohoder og forsyningslinjer. Deretter skal landstridskrefter begynne å påføre motstanderen tap, hindre utbrudd fra brohoder og nekte aktøren handlefrihet. Hovedpoenget er at motstanderen ikke skal kunne innkassere en rask seier, samtidig som man søker å opprettholde egen stridsevne. Dersom motstanderen skal kunne overvinnes og territoriell integritet gjenopprettes, forutsettes at militær bistand fra utlandet kan tilføres. Derfor forutsetter konseptet stor grad av interoperabilitet med utenlandske styrker. Dette må etableres i fredstid ved øvelser, etablering av vertslandsstøtte og tilrettelegging for kommando og kontroll. Konseptet er basert på en blanding av verne­plikt og profesjonelle mannskaper.

Utholdende motstandskonseptet er nærmest en svensk variant av det norske «ryggsekkforsvaret»; en stor nasjonal milits basert på almenn verneplikt. Det operative konseptet går ut på å kunne føre en langvarig asymmetrisk motstandskamp som over tid skal kunne bryte ned motstanderens kampvilje. Luft- og sjøstridskrefter er marginale i dette konseptet og har først og fremst oppgaver i fred og krise, men kan støtte mobiliseringen av landstridskreftene i en krigssituasjon. Dette konseptet forutsetter at Sverige er selvhjulpen i alle henseender og den internasjonale dimensjonen er derfor fraværende.

Det proaktive terskelforsvaret har en mer ­offensiv innretting enn det første konseptet og er i stor grad basert på høyteknologiske våpensystemer og ­internasjonal integrering. Det operative konseptet går ut på å kunne møte et angrep med betydelig offensiv slagkraft som kan påføre store tap og umiddelbart ­eskalere krigen til et nivå som gjør den umulig å ignorere i det internasjonale samfunn. De offensive kapasitetene omfatter også langtrekkende presisjonsvåpen som kan nå motstanderens territorium og utføre Anti-Access/Area-Denial-operasjoner for å nekte eller forstyrre en motstanders aktivitet. Konseptet er stort sett basert på profesjonelle, men supplert med en ­vernepliktsreserve for å skaffe en viss utholdenhet over tid.

Disse konseptene har blitt vurdert gjennom krigsspill og ulike simuleringer opp mot de tidligere beskrevne trusselscenariene. Konklusjonen er kanskje noe overraskende: alle konseptene har ulike styrker og svakheter, men ingen av dem anses for å være gode nok til å kunne fremstå som en krystallklar vinner uten vesentlige endringer. Det konkluderes derfor med at den strukturen som ble besluttet i FB2015, bør legges til grunn, uten omfattende transformasjon, og med en anbefaling om en betydelig økning i volum som krever en økning i de økonomiske rammer tilsvarende 2% av BNP i årlige budsjetter.

Noen kommentarer fra et norsk ståsted

Det synes klart at Sverige nå ser den sikkerhetspolitiske situasjonen med et mer offensivt og ekspansjonistisk Russland som en minst like stor utfordring som vi gjør her i Norge. Russisk øvingsaktivitet i Østersjøen og mistanke om både cyberangrep og påvirknings­operasjoner gjør at svenskene på mange måter ser enda mer alvorlig på situasjonen enn oss. En annen grunn til det er selvfølgelig den manglende allianse­tilknytningen, som i hvert fall hos noen forsvarseksperter, gir enda større grunn til uro fordi nedbyggingen av det svenske invasjonsforsvaret har gått veldig langt etter den kalde krigen og gjør at det svenske forsvaret i dag ikke er i nærheten av å kunne forsvare svensk territorium alene. Derfor prøver også det svenske forsvaret, med god støtte fra de politiske myndigheter, å bli så godt integrert i NATO som mulig uten å måtte betale medlemsavgiften.

Svenskene har imidlertid en historikk og et ramme­verk fra den kalde krigen som burde kunne hjelpe dem med å revitalisere noe av det invasjons­forsvaret de en gang hadde. For eksempel har det ­svenske fly­våpenet gjort mye allerede for å reetablere sitt svært avanserte spredningskonsept med mulighet for til og med å kunne benytte motorveier som ­rullebaner.

Men, som i Norge, har de problemer med de økonomiske rammene. Studien konkluderer med at svenskene også må opp på 2% av BNP for å få et tilfredsstillende forsvar. Den nåværende rammen er på 1,2% av BNP, og er nok en sterkt medvirkende årsak til den noe overraskende konklusjonen at ingen av de tre forsvarskonseptene som ble analysert får et ­godkjentstempel. Det anbefales derfor å bygge videre på den strukturen som ble vedtatt i FB 2015.

Denne løsningen ligger nært det såkalte «de­fensive terskelforsvaret» som altså er et slags ­kompromiss mellom å satse høyteknologisk med stor offensiv slagkraft og «ryggsekkforsvaret» uten offensiv kapasitet overhodet. Løsningen betyr å kunne påføre mot­standeren tap i en tidlig fase, men med hovedvekt på å bevare egen stridsevne. Det avgjørende slaget kan kun utføres ved hjelp av utenlandske forsterkninger.

Svenskene synes derfor å fortsette sine avskrekkings­­tiltak ved å fortsette og bygge sitt sikkerhets­politiske nettverk med både NATO, EU og USA, samtidig som de beroliger ved å avstå fra fullt medlemskap. På den militære siden inneholder det «defensive terskel­forsvaret» både taktisk offensive elementer som artillerisystemet Archer, samtidig som man avstår fra strategisk offensive operasjoner. Det gjenstår imidlertid å se om elementer fra det «proaktive terskelforsvaret» etter hvert vil vinne frem, for eksempel ved anskaffelse av langt­rekkende presisjonsvåpen til Gripen E og de nye ubåtene. Sveriges fremste bilaterale forsvarspartner, Finland, har allerede beveget seg i denne retning ved anskaffelse av Joint Air to Surface Standoff Missile (JASSM).

I en artikkel i KKrVAs «Handlingar och ­Tidskrift» nr 2 2019 om «Luftoperationer och väpnad konflikt i Nordeuropa» avslutter forfatteren Fredrik Lindvall med følgende observasjon:
«Sverige står innför att bygga upp ett försvar för en ny och osäker tid, men i debatten låter det stundtals som att fokus ligger på gårsdagens nationella invasionsförsvar. Det senare skulle göra svenskt försvar operativt och ­säkerhetspolitisk irrelevant, då moderna ­operationer på djupet snarare anvendar eldkraft än tunga markforband.»

Med andre ord: moderne krigføring krever en evne til offensive operasjoner på dypet basert på ­langt­rekkende presisjonsild, hvilket igjen krever en politisk forståelse av «Deterrence by Punishment», som per i dag synes å mangle både i Sverige og
Norge.