SOLDATENS TALE
Norge er et godt og trygt land å bo i, og alle vi som har reist, eller vært med i operasjoner i utlandet vet bedre enn de fleste at vi ikke har det så verst. Kanskje må man få sett andre deler av verden for å kunne sette pris på, og verdsette den hverdag og de goder vi har her hjemme? Det skal vi ikke ta for gitt!
Tenk deg at du ikke kan gå til sengs uten å være redd for at noen kommer inn i huset, og drar deg med bort fra bygda du bor i. Tenk deg at naboer, venner og familie forsvinner uten at du vet hvor de ble av? Tenk deg at du er redd for å si noe feil – blir arrestert, mishandlet og kanskje drept for noe du tror på? Slik var det i Norge i krigsårene. Slik er det flere steder i verden i dag. Slik var det i Europa i 1999.
NATOs første skarpe oppdrag
Oppløsningen av Jugoslavia tidlig på 90-tallet, medførte oppblomstring av ekstrem nasjonalisme og vold. Borgerkrig og folkemord. FN og verdenssamfunnet jobbet iherdig med diplomati, uten merkbare resultater. Politikere i NATO’s medlemsland, inkludert Norge, tok til slutt den tunge avgjørelsen det er å benytte sitt kraftigste virkemiddel – militær makt. Om kvelden, onsdag 24. mars 1999, for 20 år siden, erstattet NATO sine trusler med makt, og gjennomførte det første skarpe NATO oppdrag i Europa.
Selv befant jeg meg på Ørland flystasjon, som F-16 pilot i 338 skvadron. Skvadronen var øremerket til NATO sin innsatsstyrke, og vi var godt i gang med å omstille treningen slik at vi kunne operere sammen med andre NATO styrker, selv om vi var marginalt utstyrt. Forsvaret, Luftforsvaret og politisk ledelse i Norge var nok verken mentalt forberedt eller modne for at Norge skulle stille med kampfly til skarpe oppdrag utenfor Norges grenser. Skvadronens personell måtte derfor være frivillige og tok sådan mye av ansvaret selv. Skvadronen hadde høynet beredskap og vi fulgte situasjonen daglig gjennom media. En dag kunne vi lese på tekst-TV at det var besluttet at 338 skvadron skulle sendes til oppdrag i tidligere Jugoslavia.
En uke senere, etter hastetrening med innlånt utstyr, befant jeg meg i formasjon med 6 stridsforberedte F-16, 36.000 fot over Frankrike på vei til basen Grazzanise i Italia for Operasjon Allied Force.
Stort medietrykk
Alt skjedde i et høyt tempo, og det var mange følelser som den enkelte kjente på. Mye usikkerhet. Spenning. Frustrasjon over å ikke føle seg godt nok forberedt eller ha med seg godt nok utstyr. Stolthet av å være med, og helt sikkert frykt. Selv kjente jeg på alt dette.
Alle hadde vi familie og venner. Vi var sønner eller døtre. Mor eller far. Kone, mann eller kjæreste. En del av usikkerheten vi kjente på var for de der hjemme. De vi forlot i hastverket. Oppdraget gikk ikke upåaktet hen, og det var et enormt mediepress som traff det lille samfunnet på Brekstad, noe vi ikke var forberedt på. Rikspressen invaderte barneskolen og ville intervjue barna våre, og de ringte hjem til familiene. Det kom trusler mot skvadronen, familie og enkeltpersoner som ble publisert i media. Noen fikk truslene på telefon rett hjem. Dette var vår virkelighet, noe vi tok med oss i bakhodet da vi forlot Ørlandet denne oktoberdagen i 1998. Operasjonen foregikk på en tid uten sosiale medier. Ingen Facebook eller Twitter. Sannheten ble presentert av politikere og media. Et bilde som ikke alltid var nyansert eller korrekt.
2 budskap ble ofte formidlet i Norske medier;
-Vi er ikke i Krig, og;
-Norske fly opererer trygt utenfor kampområdet, i dagslys.
Om kvelden, onsdag 24. mars 1999, for 20 år siden, erstattet NATO sine trusler med makt, og gjennomførte det første skarpe NATO oppdrag i Europa
Utdatert F-16
Dette var ikke opplevelsen for oss som fløy i operasjonen. Jeg husker fortsatt godt det inntrykket jeg fikk etter de første flyturene inn over det oppløste Jugoslavia. Grønne, skogkledde åssider. Flotte daler, små tilsynelatende koselige landsbyer. Det steg røyk fra byene, og den kom ikke fra skorsteiner. Konstante fokus på radarvarsleren som kunne varsle serbiske missilsystemer samt radarsøk ned i dalene, på jakt etter serbiske helikoptre og jagerbombere. For oss var dette krig, og vi opererte hovedsakelig over land – tett inntil serbiske områder.
NATO var uten tvil overmakten i konflikten, men plassert i cockpit på en relativt utdatert F-16 var ikke følelsen av overmakt markert. Serbiske kampfly opererte med ujevne mellomrom i luftrommet, og forsøkte seg også på motangrep på FN-styrker i området. Det var eksempelvis bare tilfeldigheter som medførte at det ikke var norske jagerfly som havnet i luftkamp med serbiske MiG 29 over Tusla.
Nærværet av norske fly medvirket til at serbiske helikoptre ikke kunne operere fritt, og at serbiske kampfly hadde restriksjoner med hvordan de kunne fly. Vårt nærvær var en trygghet for bakkestyrker som opererte nær grensene til Serbia og Kosovo.
Stolt
Etter 78 dager med bruk av luftmakt og diplomati valgte Slobodan Milosevic og Serbia å legge ned våpnene 10. juni 1999. 338 skvadron fløy 630 oppdrag, over 2000 timer og deltok med nær 200 soldater. Med dette endte NATOs første skarpe operasjon med seier. Jeg våger å bruke ordet seier, all den tid både Serbia og Kosovo i dag er nasjoner med demokrati, frihet og framtidsutsikter for sine innbyggere.
Jeg er stolt av å ha deltatt på vegne av NATO og Norge, og bidratt til å gjøre en forskjell. En forskjell det er verdt å kjempe for. Demokratiske rettigheter skal ikke tas for gitt.
Vi er avhengige av å velge oss politikere som forstår hvilke verdier vi vil bevare, og så skal vi soldater kjenne vårt ansvar, og stille oss til rådighet dersom det i ytterste konsekvens skulle være nødvendig. Både hjemme og ute.
For alt vi har og alt vi er.
