Skepsis til endringer
Ubemannede luftfarkoster, eller Unmanned Aerial Vehicles (UAV), er utvilsomt godt stoff for tiden. Sivilt anvendes de for stadig nye formål, fra trafikkovervåking til bruk som leketøy. Militært utfører de etter hvert en rekke oppgaver, hvorav noen er kontroversielle og har skapt en debatt om prinsipielle, etiske sider ved moderne krigføring.
Dette er viktige spørsmål, og samtidig en påminnelse om at ny militærteknologi også påvirker vårt syn på krig og militærmakt generelt ved å endre krigens sosiale kontekst. Det er imidlertid ikke tema her, i stedet er spørsmålet både om Forsvaret skal satse på UAVer i fremtiden, og i så fall hvilke oppgaver de skal utføre. De flytekniske og luftoperative spørsmålene i den forbindelse skal undertegnede overlate til andre, av gode grunner. I stedet skal jeg søke å belyse saken fra et mer overordnet perspektiv, ut fra ubemannede systemers plass og rolle i militær utvikling generelt. Det er også interessant å analysere årsakene til at Luftforsvarets organisasjon på mange måter synes å innta en avventende for ikke å si negativ holdning til å la UAVer overta funksjoner der vi før har benyttet bemannede fly.
Globale trender
Ved FFI pågår for tiden prosjektet “Globale trender mot 2040 – Konsekvenser for Forsvarets fremtidige rolle og relevans”. I den forbindelse har vi gått gjennom en rekke fremtidsstudier fra både stater og institusjoner, som NATO, USA, Storbritannia, Frankrike, Sverige og andre. De er entydige i sin prediksjon av autonome systemers voksende betydning i alle domener, ikke bare luftdomenet. For eksempel forutser den svenske Perspektivstudien1 at “förekomsten av obemannade system kommer att öka. Både obemannade och autonoma system, under och på ytan; på marken och i luften, blir allt vanligare”. Den britiske studien Global Strategic Trends2 uttrykker det slik: “There will be a pervasive and dramatic growth in the role of unmanned, autonomous and intelligent systems”.
Motivene for en slik utvikling er flere, delvis økonomi men også muligheten for å unngå å utsette eget personell for risiko synes å være de sterkeste driverne. Dertil kommer at ubemannede systemer i en rekke sammenhenger kan overvinne de begrensningene på bemannede systemer som følger av den menneskelige fysiologi, som tretthet, frykt og lignende. Det synes derfor å være liten tvil om disse systemenes økende betydning i fremtidens militære organisasjoner.
Fagmiljøenes skepsis
Denne utviklingen er for lengst registrert også utenfor de militære fagmiljøene, og spørsmålet har vært reist av flere i debatten om kampflyanskaffelsen. Det synes åpenbart at det fortsatt vil være behov for et bemannet multi-rolle kampfly, men spørsmålet er like åpenbart om det ikke er andre, mindre komplekse funksjoner som etter hvert kan overtas av UAVer. Undertegnede skal som sagt overlate den luftoperative og tekniske diskusjonen til andre og mer kyndige. Men fra en posisjon som tidligere forsvarssjef er det interessant å reflektere over enda et eksempel på militære organisasjoners skepsis til endringer i den eksisterende måte å løse oppgavene på. Også når begrunnelsen for å gjøre det synes overbevisende ut fra både tekniske, økonomiske, operative og andre hensyn. Det er antagelig flere faktorer som bidrar til dette.
Som tidligere forsvarssjef er det interessant å reflektere over enda et eksempel på militære organisasjoners skepsis til endringer i den eksisterende måte å løse oppgavene på
Konseptuell konservatisme
Forsvarssektoren er unik i forhold til alle andre deler av en stats ansvarsområder, ved at det er den eneste del av den offentlige sektor som ikke til daglig utsettes for den påkjenningen som er dens rasjonale, og som den er forutsatt å mestre. Der sykehus, utdanningsinstitusjoner, jernbaner og all annen offentlig virksomhet må forholde seg til en fysisk og økonomisk virkelighet hver dag, lever forsvaret en skjermet tilværelse så lenge det ikke er krig. Dette innebærer selvsagt at det går glipp av den “reality check” som løpende kontakt med virkeligheten innebærer, så lenge krig heldigvis ikke er en kontinuerlig tilstand. Men dermed blir selvsagt også tendensen til gruppetenkning og konseptuell konservatisme tilsvarende sterk. Det bekreftes blant annet av den gamle observasjon at militære organisasjoner har en tendens til å forberede seg på forrige krig i stedet for neste.
Fagmiljøer utfordres
Den andre mekanismen som bidrar er ren og skjær organisasjonsmessig selvoppholdelsesdrift. Når etablerte fagmiljøer utfordres på en måte som kan tenkes å svekke deres bemanning, budsjetter, operative betydning eller status, er det selvsagt menneskelig å reagere negativt. At dette er et velkjent og godt dokumentert militær-sosiologisk fenomen som i tillegg er meget lett å få øye på, har ikke svekket tilbøyeligheten til denne typen adferd i både militære og andre organisasjoner. Det holder antagelig å minne om britiske og franske kavalerioffiserer som hardnakket motsatte seg mekanisering av sine tradisjonsrike regimenter, eller amerikanske slagskipsadmiralers kamp mot hangarskipene i mellomkrigstiden. Begge deler var en konsekvens av en teknologiutvikling som gjorde det mulig å lage stridsvogner og flymaskiner, som forrykket den tradisjonelle betydningen av og balansen mellom ulike deler av forsvaret.
Hva må ofres?
Avslutningsvis må vi også ta i betraktning at utfordringen for det norske forsvaret i dag er å skulle tilpasse seg en utvikling der vi hele tiden senker ambisjonsnivået for å tilpasse oss et forsvarsbudsjett med stadig lavere kjøpekraft. Det betyr i praksis at de argumentene mot UAVer som går på at de ikke i alle sammenhenger kan gjøre det samme som bemannede fly egentlig ikke er relevante. Det er nettopp situasjonen at vi ikke kan gjøre det samme som før, så lenge politikerne ikke stabiliserer forsvarsbudsjettenes kjøpekraft. Spørsmålet er derfor ikke om en UAV kan gjøre det samme som et bemannet fly eller ei, men om hvor vi kan akseptere en redusert ambisjon med minst konsekvenser for den samlede forsvarsevne og samtidig holde oss innenfor den økonomiske rammen. For å ta et nærliggende eksempel: Hvor viktig er det at overvåking av havområdene skal gjøres av et bemannet fly som også kan tracke og bekjempe ubåter? Ikke først og fremst regnet i kroner, men i verdien av den kapasiteten vi da må ofre for å få det til?
For å ta et nærliggende eksempel: Hvor viktig er det at overvåking av havområdene skal gjøres av et bemannet fly som også kan tracke og bekjempe ubåter? Ikke først og fremst regnet i kroner, men i verdien av den kapasiteten vi da må ofre for å få det til?
Konklusjon
Det ville antagelig være naivt å forveksle kunnskap om de mekanismene som motarbeider endring med vilje og evne til å overvinne dem, det være seg i det norske eller andre lands forsvar. Det er likevel liten tvil om at en økt satsing på UAVer i Luftforsvaret er like uunngåelig av både økonomiske og operative årsaker som økt bruk av ubemannede systemer er det i andre deler av Forsvaret. I dette perspektivet skal det bli interessant å se om forsvarsgrenen i årene fremover vil greie å spille en aktiv rolle for å tilpasse seg utviklingen, eller bli et passivt offer for militær-darwinismens jernlover.
