P3N Orion på siste tokt til Skottland

Ved opprettelsen talte 333 skvadron omlag 30 personer, og ingen fly. De fikk fort sin første Catalina flybåt, og startet operasjoner langs norskekysten. Skvadronens viktigste oppgave var å drive innsetting, uthenting og etterforsyning av etterretnings og mostandspersonell langs norskekysten, et oppdrag som var risikabelt, omsluttet av hemmelighold, og krevde svært god kjennskap til norske kystfarvann.

Etter et knapt år hadde skvadronen vokst betydelig. I mai 1943 bestod 333 skvadron av omtrent 250 personer—hvorav 30 offiserer, 70 kvartermestre, 150 flymatroser, og 11 kvinner—og hadde begynt å operere Mosquitofly i tillegg til Catalina. Disse dannet skvadronens Bflight, som like etter krigen ble til 334 skvadron. I tillegg til hemmelige oppdrag på norskekysten hadde 333 skvadron nå også påtatt seg oppgaver innenfor antiubåt og antioverflate operasjoner, som var viktig for å sikre at flest mulig allierte konvoier kom helskinnet frem. Skvadronen driver den dag i dag fortsatt med maritime luftoperasjoner.

Viderefører arven

HansBørre Joakimsen var skvadronssjef på 333 skvadron i 19901992, og er i dag pensjonist.
Med over seks tusen flytimer som navigatør og taktisk koordinator har han antakelig flere timer i fly nr. 4576 enn hele turens besetning til sammen.
Det var veldig hyggelig å bli invitert med på tur med Orion sammen med gamle og nye kollegaer fra 333 skvadron og Andøya flystasjon. Det var litt uvant å gå ombord i 4576 i sivilt uten å være en del av besetningen og å bli behandlet som «gjest» på turen. Jeg kunne fort ha vent meg til en slik tilværelse! Selvfølgelig var det mye kjent. Det var, akkurat som i min tid, litt krangling med flyet under preflighten for å få alt til å virke, men jeg så også den velkjente blandingen av tålmodighet, erfaring og triks som til slutt løser problemene. Mesteparten av det operative utstyret har blitt oppgradert siden min tid, og var ukjent for meg, men ellers var det meste som før så fort motorene startet opp og vi kom opp i lufta.

Hensikten med turen har vært tredelt, forteller Kristin. Hun er planoffiser og taktisk koordinator ved 333 skvadron, og har hatt rollen som detasjementsjef på turen til Skottland. For det første er det viktig for flygerne å trene på å fly til utlandet av og til, noe som har vært vanskeligere å få gjennomført under covid19. Flyging til andre land krever en del planlegging, blant annet fordi man må forholde seg til uvant luftrom og uvante baser. For det andre er det viktig for skvadronen å bli kjent med sin egen historie, spesielt i en tid hvor vi har store endringer foran oss. Det er også en fin anledning til å takke menneskene i Woodhaven som på frivillig basis holder skvadronshistorien vår ved like. For det tredje er britene nettopp kommet i gang med innfasing av sine P8A Poseidon. De ligger litt foran oss i løypa, og vil være viktige samarbeidspartnere i årene fremover. Gjennom turen til Skottland har vi fått muligheten til å begynne å bygge denne relasjonen. Det var interessant å bli vist rundt i deres fasiliteter og bli kjent med personellet ved Royal Air Force 120 skvadron.

Detasjementet fra Andøya flystasjon ble møtt av Master Aircrew Steve Flavell ved ankomst, og ble vist rundt på skvadronen i Lossiemouth. Dette skvadronsbygget har mange likhetstrekk med det som bygges på Evenes, og det var både lærerikt og motiverende å se de nye og moderne fasilitetene våre allierte opererer ut fra. Hangarflatene, operasjonsrommet, og de fleste andre enhetene som støtter drift av P8 Poseidon i RAF er integrerte i ett bygg, noe som gir god synergieffekt og samhold på tvers av avdelingene som drifter flyene.

I oppholdsrommet på skvadronen kunne vi bla gjennom deres egne historiebøker, og se hvordan de har ivaretatt sin egen historie og tradisjoner. 120 skvadron, også kjent som CXX skvadron, ble opprettet under første verdenskrig, og så nedlagt i mellomkrigsårene, før den gjenoppstod som en del av RAF Coastal Command under andre verdenskrig. Da britene utfaset det maritime patruljeflyet Nimrod i 2011 ble skvadronen igjen nedlagt. For å opprettholde kompetansen i påvente av ny flytype (P8 Poseidon, eller Poseidon MRA1 som RAF har valgt å benevne flyet) har mange fra 120 skvadron tjenestegjort på maritime patruljefly i allierte land. Først i 2018 ble skvadronen reetablert, og fikk som første britiske skvadron P8 Poseidon i oktober 2019. De har gjort en stor jobb med å gjenoppbygge kompetansen som skal til for å drifte de nye maritime patruljeflyene, både på den flyoperative siden, men også på teknisk side.

Håkon er flymotortekniker på Vedlikeholdskvadronen. Etter rekruttskolen i 2018 gikk han typekurs på Luftforsvarets Skolesenter Kjevik og kom til Andøya i 2019 hvor han har hatt læretid og nå er ansatt som spesialist.
Turen har vært veldig bra, det har vært veldig kjekt å kunne se hvor alt startet i Woodhaven, og historien rundt skvadronen. Det som ga sterkest inntrykk var hvor viktig historien vår er for de lokale i Woodhaven. Det var en kjempebra opplevelse.

Når man ser på 333 skvadrons historie er det viktig å huske på at denne avdelingen, i motsetning til i dag, inneholdt alle støttefunksjoner. Teknikere, logistikere, stabspersonell, etterretningspersonell og vakthold – alle var de en like viktig del av skvadronen som de operative flybesetningene. Selv om disse funksjonene i dag er skilt ut fra 333 skvadron og utgjør egne enheter, for eksempel Vedlikeholdsskvadron og Baseskvadron, er røttene i Woodhaven også deres.

Etter besøket hos 120 skvadron i Lossiemouth gikk ferden videre sørover til Woodhaven Pier. Der besøkte detasjementet fra Andøya 333 skvadrons fødested, i viken som i dag huser Wormit Boating Club. Klubben overtok fasilitetene ved Woodhaven Pier i 1971, og har siden da holdt 333 skvadrons historie ved like. Ildsjelene har også lagt ned en solid innsats for å opprettholde båndene til 333 skvadron i Norge, i tett samarbeid med 333 skvadrons egen Torbjørn Haugen, som gikk bort i 2020.

David Winch har vært leder for klubben i mange år, og har stått for koordineringen av besøket fra Skotsk side. David viste deltakerne rundt i klubblokalet og fasilitetene ved Woodhaven Pier, og klubben bød på lunsj og sosialt samvær med sine medlemmer i alle aldre. 333 skvadron overrakte restaurerte bilder fra krigen, og gode ord og minner ble delt. Ved klubbhuset står det en minnesmerke som markerer Kong Haakons besøk til 333 skvadron i Woodhaven i 1944, og de falne fra skvadronen under krigen. Tradisjon tro holdt detasjementsjefen tale på vegne av skvadronen, og la ned krans ved merket sammen med sjefssersjanten, i en verdig minnemarkering.

For HansBørre var dette en spesiell opplevelse. Her var det jo jeg som for 30 år siden la ned krans på vegne av skvadronen, da i anledning 50 årsjubileet. Det var veldig morro å komme tilbake hit og se at det hang bilder fra den gang da på veggen og å få treffe noen av de folkene som også var der for 30 år siden. Jeg kjenner meg veldig heldig som fikk oppleve dette en gang til.

Det er godt å se at «ungdommen» holder vedlike tradisjonene som følger 333 skvadron. Det var fint å se Kristin og Joakim legge ned kransen, og en veldig flott tale av Kristin. Det var tydelig at besøket ble satt pris på av de lokale. Oppdragene nordmennene løste høstet svært stor anerkjennelse i RAF Coastal Command, som 333 skvadron var en del av under krigen. Luftoperasjoner under andre verdenskrig var mer risikable enn i dag. Selv om flere besetninger falt under fiendtlig ild, var det også flere besetninger som omkom i ulykker. Skvadronens Bflight mistet intet mindre enn fem av sine seks besetninger de første månedene de opererte Mosquitoflyene. Forholdet til, og mulighetene for, fokus på flytrygging var noe helt annet under krigen sammenlignet med i dag. Etter kransnedleggelsen besøkte detasjementet Wormit Parish Church, hvor nordmennene soknet under andre verdenskrig. Hver søndag marsjerte de opp til kirken for gudstjeneste og kirkekaffe. Også i kirken ser man spor av nordmennenes tilstedeværelse, og de tette båndene som ble bygget mellom 333 skvadron og lokalsamfunnet under krigen. Bånd som har holdt i flere tiår.

Wenche er den med lengst fartstid fra Andøya av de i detasjementet. I snart 37 år har hun jobbet på flystasjonen, og er svært stolt over å bidra til oppdraget som løses. I driften av en flystasjon er det mange roller som må ivaretas for å få flyene i lufta. Wenche jobber som HRrådgiver og vernepliktsforvalter i stasjonsgruppestaben.

For meg var det lærerikt å få se noe av det som foregår i Orionflyet på treningsturer og lange flytokt. Jeg er veldig stolt av Orion, og av alle mine kollegaer som bidrar til at flyene kan utføre sine oppdrag. Det gjorde sterkt inntrykk å få komme til Woodhaven, der vi fikk høre noen av historiene fra den tiden da 333 skvadron ble etablert i Skottland. Det var veldig høytidelig og sterkt å overvære nedleggelse av krans ved minnesmerket. Kristin holdt en nydelig tale, der hun fortalte historier fra 333 skvadrons operasjoner fra sin base i Woodhaven. Det var også fint å få møte menneskene som engasjerer seg for å ta vare på minnene fra den tiden 333 skvadron opererte i Skottland. Denne turen var et av høydepunktene for meg i min karriere i Forsvaret.

Velferd og rekreasjon på Sandford House

Personellet på 333 skvadron under andre verdenskrig hadde, på lik linje med våre tjenestegjørende i internasjonale operasjoner i dag, også behov for hvile og rekreasjon for å holde kampviljen og yteevnen oppe. Ikke langt sør for Woodhaven lå Sandford House, som under krigen var hjemmet til Sir William og Lady Bluebell Walker. Paret stilte huset til disposisjon som velferdssted for 333 skvadron i krigsårene. Der fikk det norske personellet en pause fra krigen, og kunne nyte den skotske landsbygda og den flotte utsikten fra eiendommen. Lady Bluebells engasjement og omsorg var stort, og det er kanskje en av grunnene til at velferdsbåten på Andøya flystasjon heter nettopp Lady Bluebell.

Ralph Webster og Evelyn Hardie eier eiendommen i dag og driver den som Sandford Country Cottages, hvor de både bor selv og leier ut rom til besøkende. De har bidratt til å ivareta historien fra krigen, og kunne vise frem bilder fra den tiden rundt i huset. Ralph har også tatt over som sjef for Wormit Boating Club, og de er begge engasjert i å holde tradisjonen og vennskapsbåndet med skvadronen vedlike. De tok godt imot besøket, og kunne fortelle historier om hvordan huset ble brukt av skvadronen under krigen. Eiendommen er godt ivaretatt, og restaurert i stilen den ble bygget i. Det var ikke vanskelig å se for seg hvordan det må ha vært å være der under krigen, stemningen i de ulike rommene, med store ildsteder, piano, og blendingsgardiner til å holde lyset inne i de sene timer. En liten smak av frihet, også for de som beskyttet havnen flyene opererte ut fra. Georg er nestkommanderende i Vakt og Sikringstroppen. Han hadde førstegangstjenesten på Andøya, og har jobbet på flystasjonen i snart fire år.

Jeg synes turen var veldig interessant, og jeg føler meg heldig som fikk muligheten til å bli med. Besøket til Woodhaven for å se opphavet til 333 skvadron og hvor de først opererte fra, samt Sandford house hvor de kunne få seg litt hvile og «stridspause» gjør inntrykk. Det er bemerkelsesverdig at noen lokale har påtatt seg jobben med å ivareta skvadronens historie. Å samle folk fra alle avdelingene for å minnes skvadronens opphav er viktig for å ivareta kulturen og historien, og skaper samhold spesielt nå etter pandemien. Å få reise med 4576 som straks skal utfases gjør det hele bare mer minnerikt.

Nå er det ikke mange månedene til vi får våre første P8 Poseidon til Norge. Å opprettholde tette bånd til våre allierte og bygge videre på det gode arbeidet gjort før oss er viktig, og vil bidra til å styrke samarbeidet og kulturbyggingen for 333 skvadron i overgangsfasen til P8 Poseidon. Joakim er Sjefssersjant og systemoperatør på 333 skvadron. Han har jobbet på skvadronen i over ti år, og har erfaring som operatør på flere av sensorene ombord.

Jeg synes turen var veldig interessant, og jeg føler meg heldig som fikk muligheten til å bli med. Besøket til Woodhaven for å se opphavet til 333 skvadron og hvor de først opererte fra, samt Sandford house hvor de kunne få seg litt hvile og «stridspause» gjør inntrykk. Det er bemerkelsesverdig at noen lokale har påtatt seg jobben med å ivareta skvadronens historie. Å samle folk fra alle avdelingene for å minnes skvadronens opphav er viktig for å ivareta kulturen og historien, og skaper samhold spesielt nå etter pandemien. Å få reise med 4576 som straks skal utfases gjør det hele bare mer minnerikt.

Nå er det ikke mange månedene til vi får våre første P8 Poseidon til Norge. Å opprettholde tette bånd til våre allierte og bygge videre på det gode arbeidet gjort før oss er viktig, og vil bidra til å styrke samarbeidet og kulturbyggingen for 333 skvadron i overgangsfasen til P8 Poseidon.

Joakim er Sjefssersjant og systemoperatør på 333 skvadron. Han har jobbet på skvadronen i over ti år, og har erfaring som operatør på flere av sensorene ombord. Det har vært viktig å etablere og pleie forhold til den britiske P8 skvadronen. Det er essensielt at vi kan ha et godt samarbeid i fremtiden og lære av hverandres feil og suksesser. Det er også viktig for oss å bygge avdelingsånd og sørge for at vi jobber mot et felles oppdrag innad på flystasjonen. Alle er brikker i det samme spillet. Dette vistes tydelig i Woodhaven hvor vi så historie og fikk høre hvor likt de tenkte før om at alle bidro som like viktige brikker.

For meg personlig var det største inntrykket å se hvor sterk interesse lokalbefolkningen rundt Woodhaven har for 333 skvadron. De er oppriktig glade for at vi kommer, og er veldig opptatt av å ivareta historien vår.

Det var 26 deltakere fra de ulike avdelingene på 133 luftving stasjonsgruppe Andøya som tok med seg 4576 til Skottland.

Dette var antakelig min siste tur i Orion – og kanskje 4576 sin siste flytur, i hvert fall til utlandet. Det er det et visst vemod over, kommenterer HansBørre. For andre deltakere var det derimot første tur med Orion. Det kan være lett å glemme i hverdagene at selv om man «bare» jobber i stab, sørger for at vaktholdet på flystasjonen går i orden, eller at publikasjoner er oppdaterte og tilgjengelige, så er man en viktig brikke i systemet som produserer luftmakt gjennom kapasiteten P3 Orion. Uten alle støtteelementene på plass, får man ikke flyene i lufta. Denne turen var en god påminnelse for akkurat det. På turen hjem fløy 4576 innom Sola og Flesland for å gjennomføre flygertrening, noe sivile flyentusiaster bønnhørlig dokumenterte. Orionflyene vekker varme og glede hos mange, og duren fra motorene er en av de merkbare kjennetegnene ved flyene som vil bli savnet når de fases ut i 2023.