Om taktiske fly og strategisk effekt

Det var muligens våre venner i USAF som startet denne forvirringen med sin SAC (Strategisk Air Command) og TAC (Tactical osv). Strategisk Air Command bestod av store bombefly som med atomvåpen var ment å ha strategisk effekt. TAC bestod av fly som skulle gjøre det meste ellers, fra å støtte bakkestyrker til å eskortere bombeflyene ved nærstøtte eller å angripe luftverninstallasjoner. Det sier vel nesten selv at gutta i SAC ble de viktigste karene i USAF-hierarkiet.

Britenes inndeling var fra gammelt av bedre. Der ble styrkene organisert etter hva de skulle gjøre. Bombeflyene i Bomber Command, jagerflyene i Fighter Command og antisjø i Coastal Command. Her er betegnelsen basert på funksjon, ikke på forventet effekt.

Strategiske virkninger

Det er kanskje enklere å se i dag, enn det var på 1950-tallet, at betegnelsen strategiske og taktiske fly er meningsløs. En jagerbomber har i dag en løfteevne og gjennomtrengningsevne bedre enn mange av gårsdagens strategiske fly.

Også taktisk er et problematisk begrep. Vi snakker om taktisk effekt. Samtidig har alle operasjoner taktiske eller håndverksmessige elementer i seg. Hvilken innflygingsrute skal benyttes, hvilken profil bør man velge, hvilke våpen tar man med, hvilken radioprosedyre følges osv. Alt dette er taktiske valg som foretas ut ifra oppdragets art, dyp kunnskap til eget materiell og de forhold man forventer å fly under. Det er en generell innsikt at gode taktiske valg henger sammen med erfaring.

På samme måte kan vi snakke om taktisk effekt, hva oppnådde man med operasjonen. Noen ganger, ikke ofte, men noen ganger, vil den taktiske måloppnåelsen få strategisk effekt. Da 8 israelske F-16 angrep Saddams Osirak-reaktor som var under bygging utenfor Bagdad sommeren 1981, var den taktiske oppgaven å ødelegge reaktorens indre.

Operasjonen var vellykket, reaktoren ble ikke gjenoppbygget. Hvorvidt dette stoppet Saddams utvikling av atomvåpen, som israelerne hevder, eller tvert imot ble startskuddet for Saddams hemmelige atomvåpenprogram, som hevdes fra blant andre seniorforsker ved NUPI Sverre Lodgaard, er uklart. Uansett kan vi vel her hevde at en taktisk operasjon med 8 F-16 fikk strategiske virkninger.

Norsk luftmakt holder spenningen nede

Dersom vi nå konsentrerer oss om våre egne fly, vil bildet være omtrent det samme. Vi har fly som kan utføre en rekke taktiske oppdrag. Effekten av det enkelte oppdrag behøver ikke være stor. Man gjennomfører en avskjæring av russiske fly. En viss rutine i slikt. En taktisk operasjon. Kanskje kan man mene at den dagen man åpenbart ikke er i stand til å gjennomføre en slik avskjæring, vil effekten kunne bli strategisk; man melder noe om manglende evne som man helst vil holde hemmelig.

Det samme kan man vel si om overvåkningen av russernes undervannsfartøyer. Norske Orion har i snart to mannsaldre fulgt fartøyer inn mot basene på Kola eller ut fra de samme og overlatt til eller tatt imot fra allierte på en bestemt breddegrad. Dette er taktiske operasjoner, men det materialet som samles inn og systematiseres, vil naturligvis i en spent situasjon kunne være av strategisk betydning. Det er dyp kunnskap om russiske ubåter i deler av det norske Luftforsvaret. Skulle den dagen komme at vi ikke evner å utføre slike operasjoner, enten på grunn av dårlige fly eller dårlig råd, er også det en innrømmelse som gir interessante effekter. Det vil neppe være slik at det da blir fritt frem for våre venner i øst. Våre venner i vest vil ta over hva vi ikke makter. Og da vil spenningen i nord øke. Norsk luftmakts evne og vilje i nord, holder spenningen nede. Og det er en strategisk norsk interesse å opptre forutsigbart og på en slik måte at spenningen i nord ikke øker.

Hverdagsluftmakt

Kanskje kan vi kalle denne utøvelsen av norsk luftmakt som stort sett skjer uten at den legges særlig merke til, for hverdagsluftmakt. En rekke taktiske operasjoner, ikke særlig spektakulære, som så å si gjennomføres hver dag. Man viser evne og vilje, og man demonstrerer at man behersker det taktiske håndverket. Man fremstår som forutsigbar og kapabel. Men den dagen denne hverdagsluftmakten ikke er der, da vil man se effekt.

Et interessant eksempel på norsk luftmakt er bruken av norske transportfly C-130, Hercules flyene. Fra norsk side har man etter den kalde krigen deltatt med bakkestyrker i en rekke regioner. Det er vanskelig å tanke seg en slik deltakelse uten at man har hatt evne til å transportere disse styrkene inn på ”egen kjøl” så å si. Dette er også en form for hverdagsluftmakt, helt uunnværlig for norske politikere når de vil sende soldater til utlandet for å spise kirsebær med mektigere allierte. Uten Hercules må norske politikere justere ambisjonene. På en konferanse i USA for noen år siden ble norske ambisjoner om å delta med slike og slike bakkestyrker presentert. Den amerikanske delegasjonen hadde ett spørsmål; «Can you lift them?» Det kunne vi og dermed var bidraget akseptert som nyttig.

Solidarisk ytring

Det norske luftforsvaret har jo også vært stolte av den omleggingen som har skjedd som en følge av krigene på Balkan og i Afghanistan. «Mean and Lean» er kanskje et begrep vi kan bruke? Da Norge slapp den første bomben i Afghanistan, ble det jo bråk. Man hadde da ikke sendt fly med bomber for å bombe? For denne aktiviteten er så lett å få øye på. Og det har vært en merkelig naivitet i deler av den norske offentligheten; en slags motvilje til å ta realitetene inn. Det kan tenkes at fly ned bomber blir benyttet for å slippe disse bombene.

Og så er jo LF svært stolte over at 15 % av bombene som ble sluppet i Libya, kom fra norske fly. Spektakulære operasjoner! Vi angrep mål som ingen andre tok sjansen på å prøve. Vi fikk skryt fra våre allierte. At Libya-krigen kanskje ikke var helt gjennomtenkt, er selvsagt ikke et problem for Luftforsvarets menn og kvinner. Men operasjonene burde kanskje være et problem for de som beordret dem?

De andre aktivitetene, løftene inn og ut med Hercules, skjer i det stille. Med ett unntak: da det skulle etableres luftbro for å få flyktninger ut av Kosovo, hadde det første flyet som lettet, norsk flagg på halen. Norske politikere og militære på delegasjonsreiser i USA opplevde å bli gratulert. Slik sett kan vi kanskje hevde at enkelte operasjoner hvor norske fly har deltatt, har hatt en form for strategisk effekt: Operasjonen har løftet Norge frem i NATO-militær anseelse. Norsk evne har fått økt respekt. Det gjelder norske spesialstyrker i bakkeoperasjoner så vel som norske luftmilitære bidrag. Det er kanskje ikke helt tilfeldig at generalsekretæren i NATO er en nordmann? Slik sett er altså disse operasjonene en form for selvforherligelsesoperasjoner. Det totale omfanget av operasjonene både på Balkan, i Afghanistan og i Libya er så stort at det norske bidraget knapt kan utgjøre en forskjell, og det kan heller ikke være en ambisjon. Vår deltakelse eller mangel på sådan vil ikke avgjøre konfliktens utfall. Våre styrker er i utlandet først og fremst som en solidarisk ytring. Vi kan ikke håpe på å ha strategisk effekt på krigens gang. Men vi kan håpe å bli lagt merke til slik at NATOs avskrekkingsfunksjon overfor våre store nabo forblir intakt og troverdig. Norsk luftmakt i utlandet er først og fremst søknad om hjelp fra våre allierte dersom behovet skulle oppstå. Den har strategisk effekt i den grad den øker norsk sikkerhet gjennom NATO.

Og allikevel: Norsk luftmakt er først og fremst en hverdagsluftmakt. Den utøves hver dag. Den blir ikke referert i pressen, den legges i liten grad merke til. Det er omtrent som med husarbeid. Det går for mange av oss sin stille og diskré gang. Men når det ikke blir gjort, da blir det lagt merke til.

Strategisk funksjon

Summen av alle de hjemlige taktiske operasjonene for transport, overvåkning, avskjæring og informasjonshenting er norsk luftmakt, hverdagsluftmakten. Når den virker, blir den ikke sett. Dersom vi ikke tar oss råd til å opprettholde denne evnen, vil det bli sett. Fraværet av evne er, om vi skulle komme dit, strategisk. For fraværet av evne skyldes ikke mangel på ressurser, den skyldes mangel på vilje, den er uttrykk for manglende ambisjoner.

En slik vankelmodig vilje til å ivareta norske interesser vil bli utnyttet av både venn og mulig fiende. Dersom Norge ikke er til stede, vil det oppstå et maktvakuum. Et fravær av norsk luftmakt i nord, vil fylles av andre lands luftmakt. Den strategiske konsekvensen er at vi får manglende evne til å håndtere nordområdene. Og da vil også spenningen i nord øke.
Slik sett har den norske hverdagsluftmakten en strategisk funksjon. Vår taktiske evne har en strategisk konsekvens.