NATOs missilforsvar og norsk sikkerhetspolitikk
Regjeringen vurderer for tida om Norge bør slutte seg til NATOs missilforsvar, og har oppnevnt en ekspertgruppe som består av forskere fra Forsvarets forskningsinstitutt og det amerikanske Missile Defence Agency, som skal gi råd om hvordan Norge eventuelt kan bidra. Gruppen skal levere sin anbefaling innen utgangen av året.
Kritikerne av missilforsvaret er mange. Deres viktigste argument, rent allment, er at et missilforsvar vil virke rustningsdrivende og øke faren for krig. For den som har et brukbart skjold er fristelsen til å ty til sverdet i en trengt situasjon større. Dette var bakgrunnen for ABM-avtalen mellom USA og Sovjetunionen på 1970-tallet. Henry Kissinger sa det slik: “Ved å begrense antall forsvarssystemer mot ballistiske missiler, vil ABM-avtalen ikke bare fjerne en kilde til potensielt farlig defensivt rustningskappløp, men reduserer også insentivet til å utplassere flere offensive våpen.”
Strategisk balanse USA – Russland
Men nå dreier ikke lenger forsvar mot ballistiske missiler seg bare om evnen til å avskjære interkontinentale missiler med atomvåpen. Utviklingen av konvensjonelle ballistiske missiler med kort- og mellomlang rekkevidde har bidratt til å utviske den tidligere klare grensen mellom forsvar mot langtrekkende strategiske kjernevåpen og mot taktiske, konvensjonelle kort- og mellomdistanse-våpen. Men de bakkebaserte forsvarssystemene mot ballistiske missiler som hittil har vært utviklet har bare evne til å avskjære missilet i terminalfasen, sekundene før det treffer målet. De kan verken virke mot missilet i boost-fasen idet det skytes opp, eller i “transportfasen”, fra rakettmotoren er utbrent og til tyngdekraften får missilet til å vende nesa nedover mot målet. Missilforsvar utplassert i Norge, vil dermed ikke utgjøre noen trussel mot den russiske kjernefysiske avskrekkingsstyrken, som jo er rettet inn mot mål i Nord Amerika, og kan dermed heller ikke innvirke på den strategiske kjernefysiske balansen mellom Russland og USA.
Regional styrkebalanse
Utfordringen består i at konvensjonelle taktiske ballistiske missiler, og dermed også evnen til forsvar mot dem, kan bidra til å endre den strategiske styrkebalansen regionalt, for eksempel i en region som de norsk-russiske nordområdene eller i Østersjøområdet. De kan også ha konsekvenser for evnen til strategisk forflytning av styrker inn i en region, for eksempel alliertes evne til å forsterke Norge militært, eller russisk evne til å kraftsamle styrker mot en antatt NATO-trussel i Baltikum. Det bidrar til å komplisere bildet ytterligere at taktiske ballistiske missiler, slike som for eksempel det russiske missilet Iskander, også kan bære atomladning. Argumentet fra NATOs side, at alliansens rakettforsvarssystem ikke er rettet mot russerne, men mot “røverstater” eller ikke-statlige aktører i Midtøsten, er derfor ikke egnet til å berolige Moskva. Russerne er ikke bare opptatt av terrorbalansen med USA, men også av den regionale styrkebalansen mellom NATO og Russland. Når norske myndigheter skal ta stilling til om Norge bør slutte seg til NATOs rakettskjold eller ikke, er det denne typen regionale og strategiske overlegninger som bør legges til grunn, og ikke bare, eller først og fremst, vurderinger av rent nasjonale norske forsvarsbehov.
Norsk deltakelse i NATOs missilforsvar, sammen med tilstedeværelse av amerikanske marinesoldater på norsk jord, vil kunne skape frykt i Moskva for at norsk territorium kan danne utgangspunkt for militære operasjoner rettet mot Russland, og dermed utløse russisk behov for militære mottiltak
Avskrekking og beroligelse
For et lite land som Norge, nabo til stormakten Russland, er det klok politikk å lytte til stormakten og veie hensynet til Russlands legitime sikkerhetsinteresser, slik de fortoner seg sett fra Moskva, inn i sine forsvars- og sikkerhetspolitiske disposisjoner. Det var denne tankegangen som lå bak den finstemte balansen mellom avskrekking og beroligelse i norsk sikkerhetspolitikk under den kalde krigen. Formålet var lavspenning for å redusere risikoen for utilsiktet opptrapping til krise og krig, og for å skape politisk handlefrihet til å kunne utvikle et konstruktivt samarbeid med stormaktsnaboen på områder av felles interesse.
Det som ga Norge styrke, og dermed handlefrihet, til å kunne innlate seg på en slik lavspenningspolitikk, var den avskrekkende virkningen av alliansen med USA i NATO. Når beroligelsestiltakene fra norsk side virket, og ikke bare førte til at russerne utnyttet situasjonen og flyttet sine posisjoner fram på Norges bekostning, var det både på grunn av alliansens avskrekkende virkning, og fordi Norge og Russland delte en felles interesse av at nordområdene ikke måtte bli en konfrontasjonsarena i striden mellom Øst og Vest.
Mer avskrekking
Det går an å hevde at beroligelsespolitikken og dens begrepsapparat var spesifikt knyttet til situasjonen under den kalde krigen, og derfor ikke lenger er like relevant. Og balansepunktet i norsk sikkerhetspolitikk mellom avskrekking og beroligelse har beveget seg i retning av større vekt på avskrekking. Det skyldes Russlands anneksjon av Krim og støtte til separatistene i Øst-Ukraina, som har skapt forestillinger om et mer uforutsigbart Russland, med større vilje til å forfølge politiske målsettinger med bruk av militær makt. Men det skyldes også at det norske forsvaret er bygget så langt ned, at avhengigheten av tidlig alliert militær støtte i en krisesituasjon er blitt større.
I sitt fagmilitære råd fra oktober 2015 påpekte forsvarssjefen at om han ikke fikk den styrkingen av landforsvaret han anbefalte, burde Regjeringen vurdere permanent utstasjonering av allierte styrker på norsk jord i fredstid. I fjor kom så meldingen om utstasjonering av rundt 330 amerikanske marinesoldater på Værnes på rotasjonsbasis, fulgt opp nylig med signaler fra amerikansk hold om at Pentagon vurderer Værnes som framtidig hovedbase for amerikanske marinesoldater i Europa. Norsk deltakelse i NATOs rakettskjold vil være et nytt skritt i samme retning.
Viktig med beroligelse
Den kalde krigen er over, men geografien, Norges naboskap til Russland, er en konstant faktor i Norges strategiske stilling, uavhengig av styresett i Moskva og av temperaturen i forholdet mellom Russland og Vesten til enhver tid. Så lenge Norge er alliert med USA i NATO er beroligelsespolitikken fremdeles viktig og relevant. Norsk deltakelse i NATOs missilforsvar, sammen med tilstedeværelse av amerikanske marinesoldater på norsk jord, vil kunne skape frykt i Moskva for at norsk territorium kan danne utgangspunkt for militære operasjoner rettet mot Russland, og dermed utløse russisk behov for militære mottiltak. En slik utvikling vil bidra til å komplisere forholdet mellom Norge og Russland, øke spenningen og redusere handlingsrommet for norsk-russisk samarbeid. Det er Norge ikke tjent med.
