Mission first – safety always

Det som gjør størst inntrykk og imponerer mest, er de mange dyktige menneskene, innenfor hele luftmaktens virksomhet, som hver dag, hele året, legger ned stor innsats for at Luftforsvaret skal lykkes. Hvordan forholdet mellom risiko og tap hele tiden er i fokus og profesjonelt håndteres er også noe som gjør inntrykk og imponerer. Det er ingen tvil om at Luftforsvaret har vært, og fortsatt er, en høyrisiko-virksomhet med strenge krav til spesielle egenskaper, ferdigheter, kompetanse og presisjon og med et ufravikelig krav om å hele tiden ha sikkerhet i fokus.

Britisk arv

Da Luftforsvaret ble etablert som ny forsvarsgren i 1944, ble den tuftet på krigens erfaringer og med tung kulturell arv fra Royal Air Force (RAF). Krigs- og hverdagshelter forsøkte å finne sin plass og identitet i det nyetablerte Luftforsvaret. Det ble opprettet flere læringsinstitusjoner som stabsskoler og utdanning for teknisk personell. Alt dette ble gjort med lærdommene fra krigens dager friskt i minne. Alt basert på britiske bøker og taktikker, og med dype røtter inn i de britiske tradisjoner og uniformer. Kulturen ble bygd på det nordmennene ble kjent for under krigen; Krevende oppdrag, hardt arbeid, mye risiko, og med en tydelig britisk kulturell undertone. Det preger fortsatt dagens luftforsvar.

Britisk arv

Da Luftforsvaret ble etablert som ny forsvarsgren i 1944, ble den tuftet på krigens erfaringer og med tung kulturell arv fra Royal Air Force (RAF). Krigs- og hverdagshelter forsøkte å finne sin plass og identitet i det nyetablerte Luftforsvaret. Det ble opprettet flere læringsinstitusjoner som stabsskoler og utdanning for teknisk personell. Alt dette ble gjort med lærdommene fra krigens dager friskt i minne. Alt basert på britiske bøker og taktikker, og med dype røtter inn i de britiske tradisjoner og uniformer. Kulturen ble bygd på det nordmennene ble kjent for under krigen; Krevende oppdrag, hardt arbeid, mye risiko, og med en tydelig britisk kulturell undertone. Det preger fortsatt dagens luftforsvar.

Viktig del av gjenoppbyggingen av landet

På den operative siden ble de første ti-årene etter krigen preget av at Luftforsvaret trente, øvde og opererte i det teknologiske grenselandet. Oppbyggingen av et etter hvert landsdekkende kontroll- og varslingssystem ble en betydelig del av luftforsvarssystemet, både for Norge og som en del av NATOs integrerte luftforsvar. Norge var preget etter mange år med krig, og spesielt i Nord- Norge var Luftforsvaret særdeles viktig i gjenoppbyggingen. Her spilte transportflyene en viktig rolle. Kolleger på min alder husker godt også de militære transportrutene i nord, operert med C-130H. Nå er bruken av taktiske transportfly mer spisset mot skarpe militære operasjoner. En riktig prioritering av en meget kapabel kapasitet. Den relativt nye C-130J blir jevnlig benyttet til transportoppdrag for understøttelse av operasjoner utenlands, særlig der flygingen er spesielt krevende og eksponert for risiko. Eksempelvis har vi akkurat sendt et fly til FN-oppdrag i Mali. Evnen til å innsette spesialstyrker og materiell øves jevnlig her hjemme, og er i verdensklasse. Jeg observerer et svært leveransevillig og profesjonelt transportflymiljø, som hver dag løser viktige oppdrag ute og hjemme, og som «team» har evnet å komme seg igjennom alvorlige hendelser og tap av kolleger. Mye av jobben som gjøres er ikke like synlig for alle, men verdsettes høyt av den operative ledelsen og alle som kontinuerlig støttes.

NATOs øyne og ører i nord

Luftforsvaret forsøkte å kvitte seg med maritime patruljefly (MPA) mot slutten av 1940-tallet. Dette forsøket mislyktes og dermed bestemte Luftforsvaret seg for å oppgradere datidens Catalina fly. Årsaken til at Luftforsvaret ønsket å kvitte seg med MPAene var ønsket om å satse på et mer jagerfly-orientert forsvar, med fokus på å kontrollere luftrommet. I ettertid er det lett å se at det ville vært en feil prioritering. Maritime patruljefly er en svært viktig kapasitet, og en av hovedbidragsyterne til at vi kan påberope oss å ha god oversikt i eget ansvarsområde. I dag sier vi gjerne at Norge er NATOs øyne og ører i nord. Den innsamlingen våre MPA gjennomfører i nord er svært verdifull for både Norge og våre allierte. Som en selvstendig nasjon med naboskap med Russland, bør vi være de som rutinemessig opererer lengst nord og lengst øst. Gjennom både den kalde krigen og i perioden etter har dette vært et viktig «modus operandi» for å bidra til at spenningen stort sett blir holdt på et akseptabelt nivå. Det står respekt av det leveransefokuset det relativt skjøre MPA miljøet har, samtidig som de står midt oppe i en både krevende, men samtidig spennende utvikling.

Gjennom historien har vi hatt ulike fotorekognoseringsfly. Siden 70-tallet har dette utviklet seg til å fokusere mer på elektronisk krigføring og innsamling. Med utspring i 717 skvadronen har vi et lite, men svært kompetent EK-miljø i Luftforsvaret. Dette er et av flere eksempler på den spisskompetansen Luftforsvaret har utviklet, og som det blir avgjørende å klare å beholde ved overgangen til nye kapasiteter, i en verden hvor aktivitet i det elektromagnetiske spekteret stadig spiller en større og viktigere rolle.

Luftvern i verdensklasse

Luftvernets første år var preget av store og tunge politiske og militære diskusjoner om blant annet hva, hvordan og hvilke byer som skulle beskyttes. Etter hvert ble dette bedre og det har blitt utviklet en meget kunnskapsrik og kapabel luftvernbransje, som gjennom årene også har bidratt til utvikling av luftvern systemer i verdensklasse, med hele verden som marked. Høyteknologisk utvikling har preget og preger miljøet. Og det fortsetter inn i vår tid. Nylig ble det gjennomført testskyting med det seneste NASAMS III-systemet som det siste eksempelet på det. Et lite miljø og system, men med kompetanse intakt til å bidra til å videreutvikle Forsvarets samlede luftvernevne slik som det fremgår av de gjeldende planene. Det er helt nødvendig og det vil medføre et betydelig økt operativt handlingsrom.

Ulike oppdrag, men ett miljø

I 1953 ble de første helikoptrene, Bell-47, anskaffet for å styrke redningstjenesten. Siden har ulike helikoptertyper blitt innført, og i dag opererer Luftforsvaret kystvakthelikopter, redningshelikopter og taktiske transporthelikoptre. NH90 fregatthelikopter er på vei inn.

Selv om dette er ulike helikoptre med ulike oppdrag, opplever jeg at det er ett helikoptermiljø i Luftforsvaret. Personell skifter mellom avdelinger, og operative får samme grunnutdanning. Tidvis har vi opplevd lange oppdrag ute, som i Bosnia, Kosovo og Afghanistan. Det er ingen tvil om at relativt tynt bemannede fagmiljøer har hatt tidvis stor belastning for å kunne løse oppdragene. La meg dvele litt ved dette. Jeg var i deler av Afghanistan perioden sjef for 137 Luftving, med ansvar for den operative Bell-412 leveransen. Bell-412 miljøet la ned en imponerende innsats, og leverte tidvis over evne i Afghanistan. De leverte en MEDEVAC kapasitet som uvurderlig sikkerhet for egne soldater.

Denne innsatsen kostet, samtidig som man har tatt med verdifulle erfaringer hjem. Miljøet viste en ekstrem lojalitet til sine medsoldater på bakken, og det ble tidvis gjort svært krevende, men livsviktige vurderinger om å bryte regelverket med hjemmel i nødretten.

Hva den enkelte soldat i Bell-412 miljøet bidro med i denne krevende perioden står det virkelig respekt av.

Et annet eksempel er fra tidligere i vinter da cruiseskipet Viking Sky havarerte utenfor Hustadvika på Møre-kysten. Her løste 330 skvadronen krevende redningsoppdrag. Dyktig flyging og ledelse kombinert med uredde redningsmenn og profesjonelt crew, gjorde at man klarte å gjennomføre en evakueringsoperasjon som har høstet internasjonal anerkjennelse. En forutsetning for at dette lar seg gjøre, og som ikke må glemmes–er den jobben teknikerne gjør med å holde Sea King operativ 99 prosent av tiden – en maskin som er eldre enn mange av teknikerne selv. Rett og slett en forbilledlig innsats av alle involverte, som gjør meg og mange andre stolt av å ha bakgrunn fra og røtter i Luftforsvaret.

Anskaffelsen og innfasingen av NH90 har vært utfordrende for å si det forsiktig. Nå ser vi tegn til at det går i riktig retning, og jeg håper sterkt at vi lykkes. Vi trenger kapasitetene for å løse oppdrag i alle faser og på alle intensitetsnivåer. Det er viktig å understreke den innsatsen mange flinke folk har lagt ned for få dette til. Forsinkelsene og det langt mer krevende vedlikeholdet skyldes først og fremst system svakheter og ikke noe som kan henges på den enkelte som også her jobber hardt hver dag for å få NH-90 kapasiteten opp på ønsket og nødvendig operativt nivå.

Økt amerikansk innflytelse

I løpet av 50 og 60 tallet økte den amerikanske innflytelsen betydelig gjennom amerikansk hjelp til Norge. Det er anslått at Norge mottok over 6 milliarder kroner i utstyr og rådgivning samt at vi sendte personell til USA på utdanning. I dag opererer vi mye amerikanskprodusert materiell, og vi sender fremdeles personell fra alle bransjer på utdanning i USA. Dette påvirker Luftforsvarets prosedyrer og taktikker, som etter hvert er basert på amerikanske. En viktig effekt av dette er at vi har en omfattende interoperabilitet med vår viktigste allierte, USA. Et annet moment er at Luftforsvaret har en god benchmark for å strekke seg mot maksimal ytelse og utnyttelse av luftmakten. Nettopp dette har vi gjort, og det har vært et solid bidrag til at vi har oppnådd dagens høye nivå.

Trent og påskrudd 24/7

Siden midten av femtitallet har Luftforsvaret bidratt inn i NATOs integrerte luftforsvarssystem. Kjernen i dette har vært kombinasjonen av kontroll- og varslingskjeden, kontroll- og rapporteringssenterene (CRC) og kampfly på QRA-beredskap. Dette krever trent og påskrudd personell 24/7. På femten minutter skal kampfly kunne gå på vingene og identifisere russiske fly og eventuelt andre luftfartøy i internasjonalt luftrom, men i norske nærområder. Dette er luftkontroll i praksis. Luftkontroll er luftmaktens viktigste oppgave, og er litt enkelt sagt en forutsetning for andre land- sjø- og luftoperasjoner. QRA oppdraget er Luftforsvaret veldig gode på å løse, utøves hver dag og er svært viktig for å ivareta vare suverene rettigheter og ha kontroll og oversikt i våre nærområder. Jeg syntes det er like artig den dag i dag å besøke NATO QRAen i Bodø, høre scramblet gå og se det operative og tekniske vel drillede teamet løpe til de parkerte beredskapsflyene og få de i luften, som regel godt innenfor beredskapskravene. Deretter kontrolleres de av CRC personellet i fjellet på Sørreisa. Alt dette skjer like profesjonelt uansett når på døgnet alarmen går. Trenden vi ser de siste årene er et økende antall scrambler og identifiseringer, og det er viktig å opprettholde profesjonaliteten og presisjonen når vi opererer mot aktører fra andre stater i internasjonalt luftrom.

Kvalitet fremfor kvantitet

Det er svært ressurskrevende å være god. Innenfor en noe trang ressursramme medfører det et lite, men svært godt luftforsvar, bestående av mange kompetansekrevende små og dermed også sårbare miljøer. Utviklingen av norsk luftmakt er preget av kvalitet fremfor kvantitet. Dette mener jeg er riktig retning for å øke operativ evne opp mot oppdragenes økende kompleksitet, med den risikoen det medfører og for å opprettholde overlevelsesevnen i krise og krig. Forsvarsgrenens kultur av i dag preges av en oppdragsfokusert og løsningsorientert holdning. Jeg oppfatter også at personellet og dermed organisasjonens læringsevne er stor. Man streber etter å bli bedre, tar vare på erfaringer fra operasjoner og øvelser og prøver å gjøre det enda litt bedre neste gang. Vi har et luftforsvar med tette bånd mellom menneskene, kort avstand mellom general og tekniker, men også et luftforsvar som er sårbart ved utskiftninger av personell. Mye av virksomheten vår er av natur svært spesialisert og kompetanseintensivt. Dette stiller særskilte krav til rekruttering, seleksjon og ikke minst evne til å beholde kvalifisert personell.

«Mission first, safety always»

Luftforsvaret er, og må være, fag- og regelorientert og styrt. Det ligger ekstremt mye ansvar i hendene på Sjefen for Luftforsvaret som militær luftfartsmyndighet. Sjefen kan med noen få unntak definere hvordan norsk militær luftfart skal utføres. Da må den faglige myndighetsstyringen være streng for å ivareta sikkerheten for personell, materiell og tredjepart i all utøvelse av luftmakt. Luftforsvaret på alle nivåer og i alle bransjer må, og er, derfor opptatt av den militære luftfartens regler og bestemmelser. Det brukes mye tid på dette og jeg opplever at alle er fokuserte på sikkerhet.

Mission first, Safety always, er mottoet det jobbes etter hver dag, av alle. Luftmakt kjennetegnes ved at det opereres i grenselandet av hva som er teknologisk og menneskelig mulig, samtidig som et helt nødvendig nivå på sikkerheten må ivaretas. Det er krevende, men er også det som gir maksimal spiss operativ evne. Grenser må utfordres og flyttes gjennom utvikling av mer moderne materiell, utdanning, trening, øving og operasjoner, men de må ikke overskrides. En av nøklene for å opprettholde et godt sikkerhetsnivå er å lykkes med «Just Culture». Forutsetningen er ubegrenset tillitt mellom det involverte personellet og fravær av sanksjoner, dersom feil ikke er gjort med overlegg eller på grunn av andre typer sløvt håndverk. Jeg vil advare alle dere i dagens luftforsvar mot å akseptere noen form for endring som svekker disse avgjørende viktige kulturelle premissene. Det er to mulige konsekvenser, begge negative, redusert operativ evne eller økt risiko.

Så, hvordan ser egentlig fremtiden ut?

Etter 75 år sitter Luftforsvaret igjen med mye lærdom, noe svært dyrekjøpt. Erfaringer må tas på alvor, og det opplever jeg at det gjør. Det er fortsatt viktig å ta vare på historien og forsvarsgrenens kulturarv. Det beste fra historien må tas med i videreutviklingen av et Luftforsvaret som fortsatt skal være topp moderne og høyst relevant. Om bare få år er alle de nye strukturelementene og kapasitetene på plass. De nye basene står ferdig og vi leverer med flere nye kapasiteter både for sivilsamfunnet, Norge og NATO.

For meg har det vært en interessant øvelse å se Luftforsvaret gjennom bakspeilet. Det er særlig tre ting jeg mener har preget forsvarsgrenen fra etableringen i 1944. Det første er en utpreget «can-do»- holdning jeg mener vi har tatt med oss fra andre verdenskrig og videreført i hele perioden fra Luftforsvarets fødsel. Luftforsvaret er som organisasjon svært oppdragsfokusert. Selv om det er et treningstokt eller en øvelse er alle sider ved virksomheten en operasjon, uansett bransje. Min oppfatning er at alle deler av Luftforsvaret nå mer enn noen gang trekker i samme retning og at vi opplever å være en del av den samme operasjonen som gjennomføres hver dag.

Det andre er at vi profiterer på å operere hver dag i tidvis svært krevende klimatiske og topografiske forhold. Dette tar nordmenn gjerne for gitt, men det er faktisk en egen kompetanse som ikke skal undervurderes.

Det tredje poenget er sikkerhetskulturen. Den har kontinuerlig utviklet seg positivt, og speiler i dag samfunnets forventning til både ytelse og til sikkerhet. Samtidig vil jeg bare poengtere at alt må gjøres for å fortsette denne positive utviklingen. Alternativet er ikke akseptabelt En organisasjonskultur, basert på tillitt, der det å dele feil i den hensikt å kollektivt lære er veien å gå.

Gratulerer med 75 års dagen!

Mission first, Safety always!