Luftvern i UkrainaHva kan det bety for Norge?

Ingen vestlige analytikere trodde egentlig på at angrepet ville komme til tross for den russiske styrkeoppbyggingen langs Ukrainas grenser. Men når det først skjedde så forløp starten slik de vestlige militæreksperter lenge hadde antatt: med et forsøk på å oppnå rask strategisk avgjørelse med bruk av langtrekkende presisjonsvåpen, luftlandeavdelinger og spesialstyrker. Når dette ikke lyktes gikk russerne imidlertid over til mer utmattelseskrig og prøvde blant annet å ta Kyiv med bakkestyrker, samtidig som bruken av langtrekkende presisjonsvåpen og luftangrep fortsatte mot befolkningssentre og kritisk infrastruktur. Da heller ikke dette førte frem trakk russerne seg tilbake og regrupperte styrkene for å konsentreres seg om Donbass-regionen som det nye strategiske målet. Krigen pågår fortsatt og det er derfor for tidlig å dra bastante konklusjoner basert på erfaringene som kan trekkes ut. Denne artikkelen har imidlertid til hensikt å belyse det vi så langt vet om luftkrigen med vekt på anvendelse av bakkebaserte luftvernsystemer og hvilke konsekvenser de foreløpige erfaringene kan bety for Norge.

Krigen i Ukraina – generelt om lufttrusselen

Det russiske angrepet ble iverksatt blant annet med en stor offensiv med både kryssermissiler og taktiske ballistiske missiler (TBM). Disse ble levert fra både fly, skip og bakkebaserte plattformer. Samtidig så man utstrakt bruk av luftlandsettinger med både helikopter og transportfly. Etter hvert gikk utviklingen i retning av at mindre presisjon ble gjeldende og at målene ble dreid mer og mer mot befolkningssentra, sivil infrastruktur og ikke minst logistikk-knutepunkter. Det er imidlertid mye som tyder på at russerne har problemer med å planlegge og gjennomføre en større strategisk luftkampanje etter vestlig mønster. Dette henger delvis sammen med det som lenge har vært russisk doktrine: å se luftmakt som et støttevåpen til bakkestyrkene og ikke som et selvstendig krigsvinnende element. Russerne har videre demonstrert, både gjennom målvalg og bruk av klasevåpen og termobariske bomber, at de ikke respekterer krigens folkerett og er villig til bevisst å la sivilbefolkningen lide.

Droner har og vært anvendt med stor effekt særlig på ukrainsk side og det ser ut som bruken av disse er økende.
Elektronisk krigføring (EK) som en styrkemultiplikator har det imidlertid vært mindre av enn forventet.

Krigen i Ukraina – anvendelse av luftvernsystemer

Russiske luftoperasjoner: Russerne innledet luftkrigen med store salver kryssermissiler og TBM for å tidlig ødelegge varslingsinstallasjoner for å «blinde» det ukrainske luftforsvaret (UkrAF). I noen tilfeller ble også flystriper ødelagt for å hindre flybevegelser. Angrepene var også rettet mot ukrainske langtrekkende luftvernsystemer (LRAD) med begrenset mobilitet.

Det var forventet oppfølging med omfattende flystyrker, men dette skjedde ikke. Flyene ble i hovedsak stående på bakken i starten, til tross for stort antall på russisk side. Alt tyder på at russerne ikke har maktet å utnytte sin luftmakt på et mer avansert nivå i form av sammensatte formasjoner (COMAO). Dette til tross for at de burde kunne benyttet flystyrkene sine i større grad da ukrainsk evne til defensive kontraluftoperasjoner (DCA) med både fly og luftvern var antatt å være såpass liten relativt sett. Det kan derfor handle om at lederskapet vegret seg for å gjennomføre storskala operasjoner som kunne vise gapet mellom ekstern persepsjon og virkeligheten om deres kapasiteter. Videre omtales de relativt få flytimene pilotene trener sett opp mot vestlige standarder. Et gjennomsnitt på 100-200 timer pr pilot, men mer trolig under 100. Russland sliter sannsynligvis med å omsette teori i praksis i det komplekse bildet i Ukraina. Den vanligste taktikken har tilsynelatende vært mindre formasjoner som har flydd inn «straight and level», avlevert våpen og kommet seg ut igjen så raskt som mulig for å unngå nedskyting av ukrainsk luftvern. Dette har også hindret russerne i å gjennomføre effektive offensive kontraluft operasjoner (OCA), noe som også har blitt koblet mot svak koordineringsevne mellom russiske bakkestyrkers bevegelser og eget luftvern.

Som en foreløpig oppsummering av de russiske luftoperasjonene kan det slås fast at russerne tilsynelatende ikke har klart å etablere luftherredømme, kun lokal og tidsbestemt luftoverlegenhet. Dette skyldes flere forhold som pekt på ovenfor, men i tillegg kan mangel på presisjonsstyrte våpen (PGM), mangler innenfor «targetting pods» og frykt for «blue-on-blue» ha spilt en rolle.

Ukrainske luftoperasjoner og bruk av luftvernsystemer: Manglende russisk evne til å etablere luftherredømme har medført at ukrainerne har kunnet gjennomføre både DCA og nærstøtte (CAS) i relativt stor utstrekning. Russiske panserkolonner ble for eksempel sendt frem uten tilstrekkelig luftverndekning og ble da et lett bytte for blant annet ukrainsk bruk av den tyrkiske dronen Bayraktar TB-2 og etter hvert den amerikanske dronen Switchblade som var gitt som våpenhjelp.

I tillegg ser det ut til at kreative IT-miljøer, etablert i kjølvannet av 2014, har hatt suksess med overvåkning og bekjempning ved bruk av «hjemmesnekrede» droner og kreativ bruk av ny teknologi.

Når det gjelder DCA-operasjonene så hadde Ukraina i utgangspunktet både jagerfly av typen Mig-29 og ulike klasser luftvern tilgjengelig fra langtrekkende S-300 til kortholdsluftvern av typen Strela-10. I løpet av krigen har Ukraina også fått tilført mer kortholdsluftvern som våpenhjelp, blant annet Starstreak, Gepard, Stinger og Mistral.

Alt tyder på at ukrainsk luftvern har vært effektivt. Dette skyldes blant annet den mengde og miks som ukrainerne hadde ved krigens utbrudd, men og at de var forberedt og tilgjengelige med en tilsynelatende høy treningsstandard. De har også tilsynelatende vært gode på taktikk gjennom å presse russiske fly ned i MANPAD miljø som ukrainerne altså har fått mengder av med stor effekt. Dette igjen har resultert i manglende suksess og store tap for Russland. Allerede 10. mars ble det rapportert om redusert russisk luftaktivitet, mest sannsynlig på grunn av ukrainsk luftvern. Ukrainske Mig-29 skal også ha vært i aksjon, men i mindre grad. 29. mai ble det rapportert fra ukrainsk side at russerne skal ha mistet 207 fly, 174 helikoptre, 504 UAVer og 116 kryssermissiler. Disse tallene har ikke blitt verifisert av uavhengige kilder, men åpen informasjon fra vestlige etterretningstjenester tyder på at russerne har lidd store tap. Likevel trenger Ukraina nå tilførsel av ikke bare mer MANPADS, men og luftvern med middels- og lang rekkevidde for å kunne opprettholde sine luftoperasjoner. Fortrinnsvis russiske systemer som ukrainerne allerede har kompetanse på.

Konsekvenser for norsk luftvern

Trusselbildet i vårt område: Det bildet av en eventuell militær trussel mot Norge som har vært tegnet av vår egen etterretningstjeneste inneholder alle de elementene som vi har sett i krigen i Ukraina. Vi har riktignok forventet at bruken av langtrekkende presisjonsvåpen skulle være høyere og at dette sammen med cyberangrep og spesialstyrker skulle kunne føre til en rask strategisk avgjørelse. Når russerne ikke lyktes med dette i Ukraina kan man selvsagt bli fristet til å tenke at Russland er blitt så redusert at de ikke lenger utgjør noen trussel i tillegg til at de har vist svak kompetanse og evne til avanserte koordinerte operasjoner. Historien sier vel imidlertid at de som «får bank» har en tendens til å lære. Det vil derfor være rasjonelt å anta at vi derfor må forberede oss på at den lufttrussel vi for eksempel vil stå overfor ved et eventuelt russisk angrep i fremtiden vil inneholde alle de elementene vi har sett anvendt i Ukraina: fly, helikoptere, kryssermissiler, TBMs og droner. Særlig droner kan vi antagelig vente oss mer av etter erfaringene fra Ukraina, men og erfaringene fra krigen i Nagorno-Karabakh i 2020. Vi må og anta, slik vi har sett i Ukraina, at vårt luftvern vil være mål for å oppnå luftoverlegenhet i en tidlig fase.

Status på norsk luftvern og lærdommer fra krigen i Ukraina: Vi trenger derfor luftvern i Norge av tre hovedgrunner:

For det første må vi forsvare nasjonal strategisk infrastruktur, beslutningsapparatet og befolkningssentra. Fra 1960 til 1990 hadde Norge et meget effektivt langtrekkende strategisk luftvernsystem-NIKE-mot datidens trusler. Systemet var gruppert rundt Oslo til forsvar av nettopp nasjonal strategisk infrastruktur, beslutningsapparatet og befolkningssentra (kjerneområdet). Med sin enorme rekkevidde (150 km) ga systemet en meget effektiv luftverndekning over store deler av Østlandsområdet. Da NIKE-systemet ble nedlagt i 1990 ble det aldri erstattet av et tilsvarende system. Det strategiske luftforsvaret av Østlandsområdet ble glemt og Østlandet ligger nå «åpent». Når vi ser hvordan russerne opererer i Ukraina er det på tide å reetablere luftvern over Østlandet og styrke andre deler av landet. Det må anskaffes en langtrekkende luftvernkapasitet som også kan stå imot hensynsløs terrorbombing.
For det andre er det avgjørende for Norges sikkerhet at vi er i stand til å ta imot allierte forsterkninger. Vår sikkerhetspolitikk er bygget på mottak av alliert hjelp. Det er etablert gode planer for mottak av allierte forsterkninger, men for at vi skal kunne dra nytte av disse må områdene hvor forsterkningene ilandsettes kunne forsvares.

Hovedmottaksområdene ligger i Ofoten-, Trøndelags-, og Oslofjord-området. Alle disse områdene må ha en luftverndekning som sikrer en trygg ilandføring. Hvis dette skal overlates til forsterkningsstyrkene selv forutsetter det at luftvernsystemer må bringes inn som «preventive deployment» allerede i en tidlig fase lenge før egentlige kamphandlinger. Dette vil i så fall kreve vanskelige politiske avveininger.

For det tredje, og ikke minst, må vi forsvare Luftforsvarets kampbaser, K2 og kontroll- og varslingsinstallasjoner. Kampbasene er attraktive og selvsagte mål for en motstander. Dette forsterkes av den formidable kampkraften F-35 utgjør i luften. For en fiende vil det enkleste være å sette flyene ut av spill når de står på bakken. I dag er beskyttelsen av våre baser ikke tilfredsstillende. Alle basene ligger nær hovedområdene for mottak av allierte forsterkninger og vil oppsatt med tilstrekkelig langtrekkende luftvern også kunne gi dekning over disse. Rygge ligger også nær nasjonal infrastruktur, beslutningssentra og landets mest folkerike område. K2 og tidligvarslingssystemer er kritisk for at vi skal kunne etablere et luftbilde, kommunisere og lede striden.

Ser vi på hvordan vi ligger an i dag med luftvernkapasitet i forhold til disse grunnene og de foreløpige erfaringer fra krigen i Ukraina, så avtegner det seg følgende bilde:
• Vi har tre luftvernbatterier NASAMS i Luftforsvaret som gir et bra forsvar av kampbasene Ørland og Evenes mot fly, helikoptere, kryssermissiler og større droner. Videre er en mobil NASAMS-enhet tilført Hæren for forsvar av hæravdelinger i Finnmark.
• Vi mangler imidlertid forsvar av kampbasen Rygge, allierte mottaksområder, nasjonal kritisk infrastruktur, beslutningstagere og befolkningssentra.
• Vi har ingen systemer som kan skyte ned TBMs.
• Vi har ingen systemer (C-UAS) mot mindre droner.
• Vi mangler SHORAD, VSHORAD og MANPADS for å oppnå en tilstrekkelig miks som igjen påvirker en angripers bevegelsesfrihet og valg av angrepsprofiler.

Ser vi mer generelt på de lærdommer som kan trekkes ut av krigen i Ukraina så gjelder dette flere forhold. Noe av det viktigste er at vi må bevare og videreutvikle vårt relativt gode kompetansenivå for å kunne drive fellesoperasjoner der også luftvernsystemer inngår. Dette ser ut til å være en svakhet blant russiske styrker og kan gi oss et komparativt fortrinn. Men dette krever blant annet at våre utdanningsinstitusjoner får tilbake noe av den kapasitet til fagutvikling og kompetanseformidling de har tapt etter den såkalte utdanningsreformen.

Videre må utvikling og anskaffelse av luftvernsystemer skje langs to hovedlinjer: bekjempningsevne (overvåking, målvalg, engasjement, ødeleggelse) og overlevelse (spredning, fortifikasjon, mobilitet). Forsvaret har tradisjonelt hatt for mye fokus kun på bekjempningsevnen. Med lav evne til overlevelse, for eksempel gjennom liten grad av splintsikring, går dette direkte utover bekjempningsevnen. Enhver luftvernstilling bør derfor fortifiseres i kombinasjon med mobil uforutsigbarhet.

Personell med tilstrekkelig kompetanse er en annen innsatsfaktor som det ofte hoppes over. Det tar for eksempel lang tid å utdanne kompetente taktiske kontrolloffiserer (TCOer) i et luftvernsystem. Skal Norge anskaffe LRAD en gang i fremtiden, hvilket er høyst nødvendig med tanke på den nevnte mengde og miks, burde oppbygging av kompetanse allerede ha startet nå ved å sende utpekte mannskaper på OJT i andre NATO-land som allerede har LRAD. Det er viktig at anskaffelser i fremtiden tar høyde for den nødvendige helhetstenking.

En klar erfaring fra krigen i Ukraina er og at det må være nok luftvernressurser tilgjengelig allerede fra starten av en krig og de må ha høy nok beredskap med godt trente soldater til å ha effekt umiddelbart. Lufttrusselen i våre nærområder omfatter blant annet langtrekkende presisjonsvåpen som kan treffe et hvert mål i Norge i løpet av timer uten forutgående styrkeoppbygging. Samtidig må systemene ha utholdenhet nok til å kunne virke over tid slik vi har sett i Ukraina. De få luftvernbatteriene vi har i dag har verken den tilstrekkelige beredskap eller utholdenhet.

Et komplett luftvern vil og i vesentlig grad kunne frigjøre vår begrensede F-35 ressurs til det formål det egentlig ble anskaffet: offensive operasjoner. I stedet for å bli bundet opp i DCA-operasjoner over områder med strategisk betydning kan F-35 utnyttes maksimalt til OCA, SEAD og interdiktoperasjoner mot land- og sjømål. Det vil gi en riktigere utnyttelse av den suverene plattformen F-35 er som en node i et fellesoperativt nettverk og med den investeringen som Joint Strike Missile (JSM) utgjør i et nektelseskonsept.

Avslutning

Vi har i dag kun en meget begrenset nasjonal luftvernkapasitet gjennom NASAMS-systemet. Dette systemet er utmerket i sin rolle, men vi har bare fire batterier og systemet har begrenset kapasitet. NASAMS vil ikke alene kunne etablere en tilfredsstillende luftvernparaply over de strategisk mest viktige områdene i landet. Krigen i Ukraina har så langt vist oss at luftvern er effektivt hvis det finnes i nok mengde og miks, er godt integrert, og har mannskaper med tilstrekkelig kompetanse og hvor. Uansett utfall av krigføringen videre har det blitt et helt annet sikkerhetspolitisk klima i Europa og verden for øvrig. Selv om Russland har overrasket med manglende strategisk måloppnåelse og at de nå allerede er militært svekket, må vi regne med at de kommer til å lære av sine feil og at de kan komme sterkt tilbake etter en strategisk pause på ikke så alt for mange år. Vi trenger derfor å intensivere arbeidet med å lukke de gapene som er pekt på i denne artikkelen. Krigens ødeleggelser er langt mer kostbare enn å øke forsikringspremien gjennom anskaffelse av luftvernsystemer som sikrer våre kampbaser, byer, kritisk infrastruktur og mulighet for alliert mottak.