LUFTFORSVARETS BIDRAG TIL NORSK LUFTFART GJENNOM 75 ÅR: En betraktning basert på egne observasjoner og erfaring
Norge er et langstrakt land i Europas nordlige ytterkant. Vi har mye fjell og fjord, krevende værforhold og en lang mørketid. Likevel er vi et avansert land innen luftfart. Svært få land er mer avhengig av luftfart enn vi er.
Få flyr mer enn oss nordmenn, og vi har operasjoner natt og dag året rundt. Vi reiser med fly i forbindelse med næring, ferie/fritid, kultur, ambulanse og sykehusbesøk. Vi har sannsynligvis verdens mest avanserte kortbaneoperasjoner og operasjoner til installasjoner i havet. Og vi har svært god sikkerhet; kanskje blant verdens beste. Så hvordan kom vi hit vi er i dag?
Oppbygging av infrastruktur
Mange personer, både militære og sivile, har satt sitt preg på norsk luftfart. Jeg vil ikke omtale noen av disse. Her vil jeg kun reflektere om den infrastruktur og kompetanse og samspillet mellom militær og sivil luftfart som har gitt oss luftfartsnorge, slik vi kjenner det i dag, basert på mine egne observasjoner og erfaringer.
Etter andre verdenskrig var Norge, som mange andre land, preget av umoden luftfartsstruktur, lite kapital, spede og spredte forsøk på å etablere transportsystem som skulle bidra til velferd og utvikling. Vi hadde begrenset med infrastruktur for å håndtere avansert luftfart. På sivil side var det et fåtall flyplasser for sivil trafikk, og det aller meste konsentrert i sentrale strøk i Sør-Norge.
Luftforsvaret/Forsvaret og NATO innså ganske raskt at skulle Norge ha et troverdig forsvar, måtte det store investeringer til. Det ble planlagt og iverksatt bygging av et betydelig antall flyplasser, enten bare finansiert av NATO/Luftforsvaret eller som et sivilt/militært samarbeid. Flyplassene som ble ferdigstilt ut i -50 og 60-årene var av meget god standard etter datidens nivå. Dette medførte at vi fikk både infrastruktur og byggekompetanse for avanserte bygg, anlegg og navigasjonsutstyr til luftoperasjoner.
Etterhvert som Luftforsvarets baser ble satt i drift med lange rullebaner og Luftforsvaret startet sine flyoperasjoner ble det raskt også etablert sivil rutetrafikk. En helt ny æra for regulær sivil transport med fly i hele landet startet. Områder som tidligere hadde tidkrevende og dårlige transportmuligheter, fikk på bakgrunn av Luftforsvaret og NATOs store investeringer en helt annen tilknytning til sentrale strøk. Luftforsvarets bidrag til norsk luftfart kom i en tidlig, og svært viktig fase. Dette har vært, og er, helt avgjørende for at vi i Norge kan bo og drive verdiskaping i hele landet. Det er vanskelig å tenke seg hvordan landet vårt hadde vært uten Luftforsvarets bidrag.
Rekruttering fra Luftforsvaret
Luftforsvarets aktivitet var i stor utvikling i hele perioden fra 1950 og langt inn i 1980-årene og det ble utdannet høyt kvalifisert personell innenfor alle sentrale områder for å drive luftoperasjoner. Personell for å sikre døgnkontinuerlig drift av lufthavnene, med brøyting, vedlikehold av infrastrukturen, drivstofforsyning, tårn og alt som ellers hører til operasjonsmønstret. Det ble også etablert avansert radarutstyr, innflygingshjelpemidler, navigasjonshjelpemidler, kommunikasjon og redningstjeneste som krevde denne kompetansen. I tillegg ble det naturlig nok utdannet et stort antall, teknikere, mekanikere, piloter, ingeniører, mange i internasjonale opplæringsorganisasjoner som alle var helt sentrale for utvikling av militær luftfart. Solide ledelsestrukturer med personell som fikk både nasjonal og internasjonal utdannelse og erfaring ble også etablert. Dette var kompetanse som var avgjørende og nødvendig i etableringen av norsk sivil luftfart. Svært mange at disse folkene tjenestegjorde først i Luftforsvaret for senere å bruke sin kompetanse i sivil luftfart.
Det er nok ikke mange flyselskap, lufthavner, flytekniske verksteder og lignende organisasjoner som ikke har noen ansatte som har sin bakgrunn fra Luftforsvaret. På samme vis har de aller fleste utdanningsinstitusjoner innen relevante fagområder hatt og/eller har høyt utdannede folk fra Luftforsvaret.
Samarbeidet mellom Luftforsvaret og sivil luftfart var (og er) også utstrakt. I den tidlige fasen etter krigen var det Luftforsvaret som var både drivkraft og der det var mest ressurser og kompetanse. Etterhvert som tiden gikk, etablering av kortbanenettet på slutten av 60-tallet og noen nye sivile lufthavner ble dette mer balansert. Samarbeidet fortsatte likevel med full styrke. Etterhvert som Forsvaret fikk mer begrensede ressurser og oppgaven med å ha et adekvat forsvar ble mer utfordrende, endret samarbeidet mellom sivil sektor og Forsvaret seg. I dag utfører Avinor oppgaver for Luftforsvaret som ikke var aktuelt i den tidlige fasen. Og mye av den kompetansen vi i dag benytter kommer nettopp fra Luftforsvaret.
Det ble planlagt og iverksatt bygging av et betydelig antall flyplasser, enten bare finansiert av NATO/Luftforsvaret eller som et sivilt/militært samarbeid
Uten alle er vi ingen
Jeg er selv et eksempel på dette. Født og oppvokst på «short final RWY 26» i Bodø, dvs under innflyging fra øst, var vel et naturlig utgangspunkt for en karriere i Luftforsvaret. En far i uniform, militært boligfelt, stadige øvelser, Cubakrise på nært hold, nattlige flygninger, jagerfly, helikopter, transportfly i en evig aktivitet året rundt. Og ikke minst, spenningen med å se F-104 Starfighter bli heist på land fra et hangarskip på havna i Bodø. Skolegang som var preget av at undervisningen måtte avbrytes av støy fra fly som tok av. Jeg ville bli pilot!
Gleden jeg opplevde da jeg fikk brev fra Luftforsvaret etter en lang opptaksprosess om at jeg skulle stille på Værnes var enorm. Dette var starten på en fantastisk tid for meg. Uttaksflygning, befalsperiode, utdannelse i Texas, tilbake til videreutdannelse på Sola, flyging på RF-5 på 717 skv, og deretter tre meget lærerike år på Luftkrigsskolen. Forøvrig kanskje den viktigste perioden og læringstiden jeg har hatt i min utvikling. Viktigheten av å se helheten, lære å respektere verdien av alles bidrag, respekt for alles bidrag, ble veldig klar for meg. «Uten alle er vi ingen» er en viktig lærdom.
Deretter fulgte CF-104 på 334 skv. For et fly, jeg kjenner det fremdeles i kroppen! Jeg fikk en enorm mestringsfølelse, bli ett med et fly som jeg hadde levd opp med. Jeg er svært takknemlig for å ha fått fly et av ikonene i historien. Deretter kom muligheten for å være med å introdusere F-16 i det norske Luftforsvaret. Nok en opplevelse som var spektakulær.
Vernepliktig lønnet korps
Etter vel 11 år i Luftforsvaret var det slutt. En ny karriere i SAS ble fortsettelsen. For en overgang! Det var med stort vemod, og kanskje sorg jeg forlot en arbeidplass, et miljø, kolleger, et fly som jeg kanskje hørte hjemme i. Mange år på beredskap med kanskje verdens beste crewchiefer/assistenter, bakkeutstyrsfolk, våpenteknikere og pilotkolleger. Og ikke minst kolleger på Reitan som «scramblet» oss. Mange opplevelser som har formet meg, gitt meg opplevelser og utfordringer som har blitt basis for «tiden etter Luftforsvaret».
Selv om jeg hadde mange år i vernepliktig lønnet korps samtidig med jobben i SAS, så var det en sivil karriere som var hovedfokus fra nå. All min kompetanse, alt jeg hadde lært og opplevd, alle tidligere kolleger, venner, fra tiden i Luftforsvaret dannet grunnlaget for hvem jeg var. I dag, etter 24 år i SAS, vel et år i CHC Helikopter Service før mine år som konsernsjef i Avinor, har jeg fremdeles med meg min opprinnelige lærdom fra Luftforsvaret. Fokus på faglig kunnskap i bunn, stor bredde i å vurdere hvem som bidrar til en totalløsning. Og kanskje aller viktigst, en stor respekt for absolutt alle som bidrar til et resultat som vi alle er avhengig av.
Etterhvert som Luftforsvarets baser ble satt i drift med lange rullebaner og Luftforsvaret startet sine flyoperasjoner ble det raskt også etablert sivil rutetrafikk
Vernepliktig lønnet korps
Etter vel 11 år i Luftforsvaret var det slutt. En ny karriere i SAS ble fortsettelsen. For en overgang! Det var med stort vemod, og kanskje sorg jeg forlot en arbeidplass, et miljø, kolleger, et fly som jeg kanskje hørte hjemme i. Mange år på beredskap med kanskje verdens beste crewchiefer/assistenter, bakkeutstyrsfolk, våpenteknikere og pilotkolleger. Og ikke minst kolleger på Reitan som «scramblet» oss. Mange opplevelser som har formet meg, gitt meg opplevelser og utfordringer som har blitt basis for «tiden etter Luftforsvaret».
Selv om jeg hadde mange år i vernepliktig lønnet korps samtidig med jobben i SAS, så var det en sivil karriere som var hovedfokus fra nå. All min kompetanse, alt jeg hadde lært og opplevd, alle tidligere kolleger, venner, fra tiden i Luftforsvaret dannet grunnlaget for hvem jeg var. I dag, etter 24 år i SAS, vel et år i CHC Helikopter Service før mine år som konsernsjef i Avinor, har jeg fremdeles med meg min opprinnelige lærdom fra Luftforsvaret. Fokus på faglig kunnskap i bunn, stor bredde i å vurdere hvem som bidrar til en totalløsning. Og kanskje aller viktigst, en stor respekt for absolutt alle som bidrar til et resultat som vi alle er avhengig av.
Kjære alle kolleger i Luftforsvaret. Gratulerer med 75 år med stor innsats for landet vårt, for at alle som har tjenestegjort har bidratt til å sikre landet, men også til å utvikle et av verdens beste sivile luftfartssystem. Dette muliggjør verdiskaping i hele landet, at svært mange kan bo der de ønsker, at avstandene er korte, at det er sikkert å fly, og at vi kan føle seg trygg på at den sivile beredskapen er den aller beste.
Likevel må vi aldri glemme at det aller viktigste er et fritt og selvstendig Norge. Med nye jagerfly, nytt overvåkningsfly og nye helikopter så er det mye som vil bli enda bedre i fremtiden. Det satses stort for å sikre vår fremtid, det er betryggende. Men jeg, som mange, har nok undret meg over de vedtatte endringer av basestruktur som pågår.
Jeg ønsker hele Luftforsvaret til lykke med jubileet, og lykke til med videre utvikling. Det er en krevende tid med mange endringer. Jeg er overbevist om at dere vil klare også dette på en utmerket måte.
