Gjeninnføring av Nike?

Som ledd i det amerikanske våpenhjelp­programmet mottok Norge i slutten av 50-årene et områdeluftvernsystem, kalt Nike. Vi hadde fire batterier, som ble gruppert rundt Oslo, til forsvar av Østlandet. Et tilsvarende system ble plassert rundt København. Videre fant vi mange Nikebatterier langs den indre tyske grense, og det var også Nike enheter i Italia og i flere andre land, helt til Sør-Korea, samt i Alaska og Florida i USA.

Om Nike

Nike hadde to hovedfunksjoner: Den ene var ned­skyting av inntrengende fly fra Warszawapaktlandene, i første rekke bombefly. Den andre var engasjement av mål på bakken. Nikerakettene langs den indre tyske grense hadde både konvensjonelle stridshoder og atomladninger, som kunne avfyres i tilfelle man så seg tvunget til å trappe opp striden ved bruk av taktiske atomvåpen. Det var i samsvar med doktrinen om “Flexible Response”. De norske Nikerakettene hadde ikke atomstridshoder, men de kunne “reloades” dersom myndighetene fattet vedtak om det.

Nike var et element i NATINAD (NATO Integrated Air Defence), som også omfattet I-Hawk batterier, avskjæringsfly, varslingsradarer og kontrollrom. Nike holdt høy beredskap, og ble jevnlig evaluert, både av et nasjonalt ORE (Op. Readiness Evaluation) team, og av alliansens TACEVAL teams.

Rekkevidden til Nikemissilene var ca. 200 km og høydedekningen var over 100.000 ft. Det er betydelig høyere enn det et fly kommer opp til. Ingen kunne overfly Nike. En versjon (Nike-ATBM) hadde også kapasitet til å engasjere taktisk ballistiske missiler. ­Nikeutdanningen skjedde i USA, i den sagnomsuste byen El Paso, på grensen til Mexico. Både opp­læringen – og den påfølgende skarpskytingen over ørkenen i New Mexico – var som et eventyr for dem som fikk være med.

Den etterfølgende tjenesten på Nikebatteriene her hjemme var ikke like spennende, med ­tekniske ­kontroller, driller, simulerte engasjementer og ­evalueringer. Vi måtte tilfredsstille kriteriene i “ACE Forces Standards, og vi ble hyppig evaluert av et nasjonalt “ORE-team”, samt én gang årlig av et multi­nasjonalt “Tac Eval team”. Dessuten ble vi evaluert teknisk og operativt under de årlige skarpskytingene, som skjedde i USA, på Sardinia eller på Kreta. Der oppnådde vi nesten alltid de beste resultatene.

Nike stod på beredskap i Norge i omtrent 30 år. Systemet var svært avansert da det kom i tjeneste; det ble modernisert flere ganger og fikk bl.a. en meget god ECCM-kapasitet (evne til motstå elektroniske krigføring). Svakheten ved Nike var “skuddtakten. Man kunne bare avfyre ett missil ad gangen. Dessuten var bakkeinstallasjonene sårbare. Ved Den kalde krigens slutt, omkring 1990, var det uomtvistelig slutt.

Senere har vi ikke hatt noen tilsvarende kapasitet. Da Nike ble avviklet hevdet man at jagerflyene (F-16 på Rygge) kunne ivareta luftforsvar av landets kjerne­område, men det ble fort glemt. Noen få år senere flyttet man jagerflyene til Bodø. Dermed ble Øst­landet liggende åpent, uten noen form for luftforsvars-­”paraply”. Dette kunne muligens forsvares i årene da trusselen var lav, men nå er situasjonen blitt en annen. Derfor sysler man med tanker om å reetablere et “rakettskjold”.

Norge inn i missilforsvaret?

Noen har endog tatt til orde for at lille Norge bør gå inn som deltaker i et vestlig (amerikansk) anti ­ballistisk missil (ABM) forsvar. Det hevdes å være innrettet mot ballistiske missilangrep fra Iran og Nord-Korea. Russerne har, ikke uten grunn, protestert – også overfor Norge. Den som tar frem globusen og ser på stor­sirkelen mellom russiske og amerikanske utskytingsbaser, forstår hvorfor. Jeg tror at det beste vil være å overlate til stormaktene å håndtere det storstrategiske spillet. Her bør vi ikke være med. Jeg har heller ikke tro på at et ABM-­forsvar vil bli særlig effektivt. Det vil kjapt gå i “metning”. Dessuten vil det virke destabiliserende. Terrorbalansen svekkes. Norge bør i stedet videreføre sikkerhetspolitikken fra tidligere, med visse selvpålagte begrensninger. Vi ønsker ikke å “tirre” bjørnen ­unødvendig.

Norges behov

Norge bør i stedet konsentrere seg om forsvar av vårt eget luftrom og forsvar av egne og allierte styrker, herunder basene for de nye kampflyene. Vi har et godt utgangspunkt med NASAMS, som er verdensledende med hensyn til reaksjonsevne, skuddtakt og treffsikkerhet. Dessverre har NASAMS også noen mangler. Fly kan levere våpen fra posisjoner over systemets høyde­dekning, og AMRAAM-missilene er svært kostbare, noe som gjør at man ikke kan fyre løs på alle typer mål, f.eks. “billige”, ubemannede luftfartøy, som utgjør en økende trussel. Mot disse må vi finne et enklere, men adekvat forsvarssystem. Strålevåpen kan bli løsningen i fremtiden, men i første omgang vil trolig skyts med høy skuddtakt, og prosjektiler med nærhetsbrannrør, være beste løsning. Et slikt våpensystem, som utfyller NASAMS, trenger vi snarest mulig. Såkalte revolverkanoner er hyllevare. Avansert ammunisjon er hovedutfordringen.

I tillegg bør vi utvikle NASAMS i en “extended” versjon, med mer enn fordoblet høydedekning, slik at våpensystemet kan plukke ned fly som kommer inn for å levere våpen. Her vet jeg at det i mange år har pågått et norsk utviklingsarbeid, men nå bør man sette fart. NASAMS bør også få kapasitet til å kunne engasjere innkommende taktiske missiler. Da trenger NASAMS en tilleggs-sensor, som kan oppdage mål langt ute, og man bør få på plass “shootere” med tilstrekkelig rekke­vidde. Det bør være mulig å modifisere ­AMRAAM-missilene til formålet.

De ovennevnte kapasitetene kan vi trolig fremskaffe nasjonalt. Vi har en norsk våpenfabrikk (Kongsberg) som er verdensledende på angjeldende felt, og vi har en ammunisjonsfabrikk (Raufoss) som trolig evner å “booste” missilene til nye høyder. Det som det står på, er viljen, beslutninger og prioriteringer.

La meg konkludere: Vi trenger å “gjeninnføre” en Nike-kapasitet, men vi trenger også noe attåt. La det skje – “ASAP”.