Fransk forsvar og avskrekking i nord

For å nærme oss disse spørsmålene vil vi i artikkelen først minne om grunnelementer i norsk sikkerhetspolitikk. Dernest minne om grunnlaget for fransk avskrekking, med særlig vekt på den kjernefysiske dimensjonen og dennes plass i fransk strategisk kultur. Deretter vil kort undersøke hvordan avskrekkingen strekker seg mot også norske nærområder, særlig i Norske- og Barentshavet. Avslutningsvis vil artikkelen kort drøfte hvordan Norge og Frankrike samarbeider innen forsvars- og sikkerhetspolitikk, og hvordan Norge kan forholde seg til Frankrike som strategisk partner. De to lands strategiske kultur og sikkerhetspolitikk har ulikheter, så vel som fellestrekk.

Kort riss av norsk sikkerhetspolitikk

Kola og NATOs nordflanke: Den geostrategiske betydningen av Norge og NATOs nordflanke har nær sammenheng med de russiske basene på Kola. Derfra har Nordflåten i de russiske marinestyrkene sin eneste direkte helårs isfrie adgang til Atlanterhavet. Fra Kola tester Russland nye våpenteknologier og øver sine doktriner.

Av særskilt strategisk betydning er de russiske ubåtene. De strategiske ubåtene (SSBN) med andreslagsevne patruljerer i nordlige havområder. De patruljerer med sjøbaserte interkontinentale ballistiske missiler (SLBM) med kjernefysiske stridshoder og har til oppgave å slå tilbake selv om motstanderen slår først med kjernevåpen. Den andre typen ubåter som vekker bekymring er angrepsubåter som har til oppgave å ramme motstanderens maritime kapasiteter. Spesielt vekker de stillegående multirolleubåtene med kryssermissiler av Yasen-klassen bekymring.

Norge har samarbeidet tett med USA om overvåking under vann siden 1950- og 60-tallet, og etter hvert også med Storbritannia. Samarbeid innen maritim luftovervåking er et eksempel på dette. For Frankrikes vedkommende begynte kjernevåpenepoken med strategiske ubåter fra 1972.

Gitt den vedvarende strategiske betydningen av Kola har vestlig strategi forholdt seg til at Sovjetunionen, og nå Russland, kan komme til å angripe de nordligste områdene i Norge for å beskytte egne strategiske områder. Denne muligheten nevnes nå oftere, og Norge er i ferd med å bygge opp et sterkere forsvar i Finnmark.

Alliansepolitikk for avskrekking: Gitt Norges geostrategisk utsatte beliggenhet, har fundamentet for sikkerheten til småstaten Norge siden annen verdenskrig vært alliansepolitikk med støtte fra allierte med et stadig sterkere NATO som bærebjelke. Knytningen til vestlige stormakter har bygget på felles grunnleggende verdier og interesser, blant annet internasjonal rett, demokrati, navigasjonsfrihet, mm. Målsettingen har vært å avskrekke, avverge aggresjon og å forsvare interesser og verdier ved angrep.

Der forsvaret av nordflanken tidligere skulle finne sted ved den såkalte «Lyngenlinjen», er ambisjonene nå høynet. Det er nå mindre aksept for annet enn forsvar ved alliansens østgrense.

I tillegg til eget forsvar, har Norge bygget en langsiktig sikkerhetsstruktur med sikte på å gi forutsigbarhet for alliert støtte. Strukturen består nå av NATO-medlemskapet med blant annet kommandostruktur, styrkestruktur og planverk. I tillegg har Norge knyttet bilaterale bånd med sine viktigste allierte, i første rekke USA, men også Storbritannia. Forholdene til andre europeiske stormakter er i utvikling, både Tyskland og Nederland har viktige engasjement i Norge. I tillegg bygges forholdet til Frankrike opp både politisk og militært.

I hovedsak søker Norge å styrke forutsigbarheten for sikkerhet og stabilitet på nordflanken både i fred, krise og krig, nå også med Finland og Sverige. Verktøyene for å oppnå slik forutsigbarhet er gjensidig avhengighet med allierte gjennom planverk, forhåndslagring, øving og trening, o.l.

Felles interesser for forsvar av alliansens territorium i nord har kommet til uttrykk i form av forberedelser i fredstid. Gjennom og etter den kalde krigen har flere allierte øremerket styrker til forsvaret av nordflanken. Både Canada, Storbritannia og Nederland har hatt øremerkede styrker til nord. Fremfor alt har det amerikanske marinekorpsets Second Mobile Expeditionary Force siden den kalde krigen utviklet forhåndslagring og planer for forsterkning.

Fransk sikkerhetspolitikk

Blant NATO-allierte på det europeiske kontinentet skiller stormakten Frankrike seg ut som landet med den sterkeste militærmakten. Frankrike er en hovedpilar i vesteuropeisk forsvar og utmerker seg med en avansert militærmakt med kjernevåpen, og proporsjonelt dimensjonerte forsvarsgrener.

Frankrike skiller seg også ut med sin politikk om nasjonal autonomi. Fransk strategisk kultur kan beskrives med begrepene avskrekking og nasjonal uavhengighet. Vi skal se kort på årsakene til denne politikken.

Grunnlaget for fransk autonomi: Frankrikes vektlegging av strategisk autonomi kan spores tilbake til landets historie som en kontinental stormakt. Gjennom århundrene har Frankrike opplevd gjentatte ødeleggende konflikter på eget territorium, fra revolusjonskrigene sent på 1700-tallet, til det ydmykende nederlaget i den fransk-prøyssiske krigen og de enorme tapene under første og andre verdenskrig. Behovet for selvstendig forsvar for å forhindre fremtidige invasjoner vokste ytterligere under den kalde krigen, med trusselen om sovjetisk invasjon.

Drivkraften for uavhengighet ble forsterket av Charles de Gaulles erfaringer under og etter annen verdenskrig, som tilsa at Frankrike måtte passe på for å få styre egen politikk. Det tok tid for det frie Frankrike å bli anerkjent, fra Overlord til NATO. Frankrikes sikkerhet måtte ikke bli underlagt andres beslutninger. Suez-krisen i 1956 understreket dette ytterligere, da Frankrike og Storbritannia militært intervenerte i Egypt, men raskt ble tvunget til å trekke seg tilbake etter politisk press fra spesielt USA. Episoden demonstrerte at selv Europas tradisjonelle stormakter ikke kunne handle strategisk uten amerikansk støtte. De Gaulle konkluderte med at Frankrike måtte sikre full strategisk autonomi.

Kjernefysiske våpen ble kjernen i denne strategien. Den første prøvesprengningen fant sted i Sahara i 1960. Den første atombomben ble levert i 1963, og flystyrkene operative året etter med Mirage IV. Samtidig ble byggingen av den første strategiske ubåtklassen, Le Redoutable, påbegynt. Den ble operativ i 1972 med evne til å bære 16 ballistiske missiler. De landbaserte Pluton-missiler var operative fra 1971 til 1996. Triaden ga Frankrike en troverdig og uavhengig atomavskrekking.

I dag besitter Frankrike et uavhengig og suverent kjernevåpen med to strategiske komponenter: en sjøbasert og en luftbasert. Samlet har Frankrike om lag 300 kjernefysiske stridshoder, atskillig mindre enn USA og Russland. Den sjøbaserte komponenten består av atomdrevne ubåter med ballistiske missiler, som sikrer kontinuerlig beredskap og høy overlevelsesevne. Den luftbaserte komponenten gir fleksibilitet og politisk signaleringsevne gjennom Rafale jagerbombefly. Luftkomponenten øves flere ganger årlig. Forsvarsbudsjetter godkjennes årlig, men følger linjene i langtidsplanen hvor faste skjermede beløp er avsatt for å sikre operativ evne, vedlikehold, og utvikling av kjernevåpen.

Fransk kjernefysisk doktrine for å beskytte franske vitale interesser: For Frankrike er kjernefysisk avskrekking i sin essens en kamp om viljer og et uttrykk for politisk besluttsomhet. Den har som mål å beskytte Frankrike mot statlig aggresjon rettet mot landets vitale interesser, uavhengig av om trusselen er kjernefysisk eller konvensjonell. Doktrinene søker å påvirke en potensiell motstanders vurderinger ved å skape frykt for det de betegner som uakseptabel skade dersom noen angriper – at kostnaden ved å angripe er større enn gevinsten.

Franske vitale interesser er bevisst ikke definert, og det er presidenten som til enhver tid bestemmer hvordan de defineres. Presidenten er også den eneste som kan beslutte bruk av kjernefysiske våpen, og omtales noe folkelig som kjernefysisk monark. Presidenten kan beslutte å detonere et kjernefysisk stridshode som et varselskudd – en såkalt «siste advarsel» for å signalisere at det er alvor.

Frankrike er ikke med i NATOs Nuclear Planning Group og innlemmer ikke egne kjernevåpen i NATOs strategi. Slik anser Frankrike at deres selvstendige kjernevåpen gir motstandere en mer kompleks situasjon å forholde seg til.

Fransk forsvarsstrategi er et helhetlig system der kjernefysiske og konvensjonelle styrker støtter hverandre. Épaulement (skulder-ved-skulder) betegner samspillet mellom konvensjonelle og kjernefysiske styrker der kjernevåpen ikke betraktes som et isolert «siste utvei». I en enhetlig strategi utvider konvensjonelle styrker handlingsrommet, muliggjør tidlig respons og bidrar til troverdige terskler for eskalering. Ved å unngå et brått skille mellom konvensjonell og kjernefysisk maktbruk oppnås eskaleringskontroll gjennom politisk styring, signalering og fleksibilitet.

Franske kjernevåpen og den europeiske dimensjonen: Frankrike har lenge betraktet sin kjernefysiske avskrekking som relevant også i en europeisk sammenheng. President de Gaulle uttrykte allerede i 1964 at Frankrike må oppfatte seg truet dersom Tyskland og Benelux ble tatt. Den europeiske dimensjonen har siden blitt påpekt blant annet i den såkalte Ottawa-erklæringen i 1974 og Chequers-erklæringen i 1995. Diskusjonen om den europeiske dimensjonen dukket opp etter innsettelsen av president Trump i januar 2025, og gryende tvil om amerikanske kjernefysiske forpliktelser. I mars 2025 uttalte president Macron at Frankrikes vitale interesser nå har en eksplisitt europeisk dimensjon, og at vurderingen av hva som utgjør vitale interesser også vil ta hensyn til interessene til Frankrikes viktigste europeiske partnere.

I løpet av sin mandatperiode holder den franske presidenten en linjetale for å stadfeste kjernevåpendoktrinen og gjøre den relevant i omskiftelig kontekst. President Macron holdt talen i sin første mandatperiode i februar 2020 og for den siste mandatperioden i mars 2026. Begge talene har invitert til europeisk dialog, men i sin siste tale introduserte Macron begrepet «fremskutt avskrekking» der han utvidet den europeiske dimensjonen. Storbritannia, Tyskland, Nederland, Belgia, Sverige, Danmark, Polen og Hellas, er land Frankrike ønsker dialog med.

Macron fremsto åpen om hva dialogen kan bestå i, og antydet mulighet for deltakelse i øvelser, strategisk signalering, konvensjonell deltakelse i relevante aktiviteter og mulighet for midlertidig deployering av strategiske flystyrker. Talen antydet også relevansen av konvensjonelle kapasiteter i form av varslingsressurser, langtrekkende luftvern og langtrekkende presisjonsild.

Samtidig understreket presidenten at de tre grunnpilarene i den uavhengige franske kjernevåpenstyrken ligger fast; beslutningen om bruk av franske kjernevåpen forblir hos den franske presidenten, franske kjernevåpen er strategiske og enhver forestilling om taktisk bruk avvises og for det tredje, ethvert europeisk bidrag skal ikke svekke Frankrikes nasjonale avskrekkingsevne. Allierte vil ikke få bidra til finansiering eller produksjon. Macron påpekte også at den strategiske dialogen vil være fullt ut komplementær til NATOs kjernevåpenstrategi – den kommer i tillegg og skal ikke konkurrere med denne.

Beskyttelse av kjernefysiske styrker: Beskyttelsen og støtten av Frankrikes kjernefysiske styrker hører til blant de viktigste oppgavene til de konvensjonelle styrkene, spesielt det franske sjøforsvaret. En viktig del av støtten skyldes behovet for å vite hvor potensielle motstanderes ubåter befinner seg.

Siden etableringen av den franske andreslagsevnen med strategiske ubåter, har Frankrike søkt å sikre at disse fartøyene kan operere skjult og overleve et eventuelt førsteslag. Troverdigheten i den franske atomavskrekkingen hviler på at minst én ubåt alltid er på patrulje skjult for motstandere.

Dette gjør overvåking av mulige fiendtlige ubåter ved ut- og innseiling til en kjerneoppgave for franske konvensjonelle marinestyrker. Spesiell innsats legges ned når de franske strategiske ubåtene (Triomphant-klassen) skal seile ut på patrulje for å gjemme seg i Atlanterhavets enorme havområder. Frankrike legger derfor stor vekt på overvåking av situasjonen under vann omkring hjemmebasen til de strategiske ubåtene ved Brest.

Den franske marinen er også blant de allierte som er mest regelmessig til stede i norske og tilstøtende havområder med antiubåtkapabiliteter. Den franske marinen er i dag nesten vedvarende til stede i norske nærområder med antiubåtfregatter (FREMM-klassen) og maritime patruljefly (Atlantique 2).

Arktisstrategi: Det er grunn til å anta at Frankrike vil styrke sitt fotavtrykk i nordområdene. Franske myndigheter anser at stabilitet i Europa beror blant annet på stabilitet i Arktis. Forsvarsdepartementet i Paris utga sommeren 2025 en arktisstrategi som setter kurs langs syv spor i tre kategorier. Den første kategorien handler om posisjonering der Frankrike vil styrke legitimitet for nærvær i nord, etterstrebe en helhetlig tilnærming og mestre arktiske omgivelser. Den andre kategorien er utvikling av arktisk samarbeid der etablering av bilaterale partnerskap og styrket interoperabilitet gjennom NATO står i fokus. Den tredje kategorien omhandler kapabiliteter der utvikling av utstyr for arktiske operasjoner skal prioriteres i tillegg til å investere i det arktiske domenet. Frankrike har gitt seg selv ti år til å nå en styrket arktisk profil.

Fransk strategisk kultur – høy beredskap og kort reaksjonstid: Den franske konvensjonelle militærmakten har høy stabskapasitet og kan reagere hurtig på nye operasjonelle behov i alle domener. Styrkene har høy beredskap, noe som gir anledning til å holde en relativt kort planhorisont. Franske myndigheter foretrekker å prioritere egen politisk handlefrihet ved å anvende militærmakt der behovet vurderes som størst.

Norge søker derimot gjensidig avhengighet med allierte og har tradisjon for i fredstid å planlegge langsiktig for hvordan operative ressurser skal anvendes. Norge prioriterer nordområdene høyt. Når Frankrike regelmessig inviterer allierte, også Norge, til å delta i militære øvelser og aktiviteter med kortere varsel, er det gjerne krevende for Norge å bidra.

Hvordan samarbeide bilateralt

Den norske metoden for å fremme forutsigbarhet i sikkerhetspolitikken med gjensidige avhengighetsforhold til allierte, blant annet med planverk, kan se ut til å avvike fra den franske strategiske kulturen med vekt på selvstendighet og operasjonell fleksibilitet – å være der det trengs når det trengs betyr ofte nordområdene for Norge, mens det for Frankrike har et mer globalt perspektiv.  Selv om det slik kan se ut til at småstaten Norge og stormakten Frankrike har begrenset sikkerhetspolitisk kompatibilitet, viser pågående utvikling det motsatte. Norge er vant til å knytte til seg stormakter, og formalisert samarbeid er intensivert også med Frankrike.

I januar 2025 signerte de to lands forsvarsministre, Lecornu og Gram, en intensjonsavtale om samarbeid, med vekt på blant annet maritime operasjoner og situasjonsforståelse.  I juni signerte president Macron og statsminister Støre en strategisk partnerskapsavtale med vekt på utvidet sikkerhetssamarbeid. Den vektla blant annet å styrke den europeiske delen av NATO og styrke det maritime samarbeidet i nord. Luft-, land- og romsamarbeid var også fremhevet. Operativ samhandling er i utvikling.

Norge og Frankrike har vinteren 2026 også inngått bilateralt samarbeid om støtte til Ukraina. Norge bidrar med om lag 4,2 milliarder kroner, mens Frankrike garanterer for lån på om lag tre milliarder kroner. Fransk forsvarsindustri skal levere overvåking og bomber som begge er etterspurt av Ukraina.

Samarbeidet mellom Norge og Frankrike er ikke nytt. En viktig felles historisk operasjonell erfaring er den franske kampanjen for å slå tilbake nazistene ved Narvik i samarbeid med polske, britiske og norske styrker i 1940, ved inngangen til annen verdenskrig. Det foregår nå en fornyelse i det norske samarbeidet med den europeiske stormakten Frankrike. Samarbeidet er i utvikling og byr på muligheter for begge land.