Fra forsterkning til totalforsvar

Med den spanske borgerkrigen og erfaringene fra første verdenskrig som bakteppe, ble det i 1936 opprettet et sivilt luftvern for beskyttelse av befolkningen. Alle byer med over 10 000 innbyggere i Sør-Norge og over 5 000 i Nord-Norge ble egne luftvernkretser. Det ble tidlig klart av varsling, evakuering og tilfluktsrom var tiltak for luftvernet. Etter andre verdenskrig og gjennom den kalde krigen ble disse tiltakene styrket og bygget ut, men med tøværet utover 1990-tallet fikk ikke lenger de sivile beskyttelses­tiltakene den samme oppmerksomheten.

I vårt fredelige hjørne av verden har vi lenge hatt privilegiet å unne oss selv stadig flere og større velferdsgoder. Siden den kalde krigens slutt har det vært bred politisk enighet og folkelig oppslutning om denne prioriteringen. I takt med at velferdsgoder er bygget ut, er store deler av vår kommunale og regionale beredskap og Sivilforsvaret bygget ned. Med et nytt og krevende trusselbilde må vi ta diskusjonen om tiden er moden for å snu om og satse mer på sikkerhet.

Truslene krever mer enn Forsvaret

Trusselbildet blir stadig mer sammensatt og uover­siktlig. Sivile og militære problemstillinger går over i hverandre. En motstander opptrer ikke nødvendigvis i uniform, men bruker et sett av ulike virkemidler for å teste eller svekke en motpart; dataangrep mot viktige sivile samfunnsfunksjoner, bevisst spredning av feil­informasjon eller påvirkning av politiske prosesser. Dette er trusler mot samfunnets interesser som ikke alene kan møtes med motmakt av den karakter som Forsvaret har i dag.

I diskusjoner om forsvarssystemer, styrker og kapasiteter, må man ha en helhetlig tilnærming. De militære systemene må også kunne benyttes til å ­forsvare befolkningskonsentrasjoner og sivile nøkkel­punkt, det sivile samfunn må kunne støtte militær ressurs- og våpeninnsats. Og dette henger sammen: Sivile beskyttelsestiltak må vurderes ut ifra hvilken militær evne man har til å stå imot et militært angrep. Jo mindre evne man har til å forsvare en befolkning militært, jo mer må man vurdere utstrakt bruk av sivile beskyttelsestiltak som tidlig varsling, krigsutflytting, evakuering, dekning og tilfluktsrom. Det samme gjelder kritisk infrastruktur.

Fornye og styrke

Som følge av endringene i det sikkerhetspolitiske bildet er det nå behov for å fornye og styrke sivile myndig­heters og det sivile samfunnets støtte til Forsvaret, sa justisministeren i forbindelse med at regjeringen i fjor høst etablerte et program for videreutvikling av totalforsvaret og samfunnets motstandsdyktighet. DSB har fått i oppdrag å administrere og koordinere programmet.

Vårt lands forsvarsevne handler om mer enn de virkemidler og ressurser Forsvaret råder over. Utfordringene og truslene Norge og NATO står overfor kan ikke løses med militære midler alene. Både her hjemme og hos våre allierte er forsvarsevnen blitt stadig mer avhengig av sivile aktører for å drive ­militære ­operasjoner. Eksempelvis er mye av ­logistikken som støtter opp under militære operasjoner satt ut til ­kommersielle selskaper.

Forsvarsevne er summen av ­sivile og militære ressurser som trekker i lag i et totalforsvar. Godt sivilt-militæret samarbeid fordrer at Forsvaret er bevisst sine behov for sivil støtte, og at sivile aktører evner å levere. I videreutviklingen av totalforsvaret er det derfor en viktig oppgave å sørge for at planene er samkjørte og forventningene avklarte.

FFI har vurdert

På bakgrunn av oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet og det nye trusselbildet har DSB gitt FFI i oppdrag å vurdere relevansen av dagens sivile beskyttelses­tiltak tilfluktsrom, befolkningsvarsling og evakueringsplaner. Rapporten er gradert, men for­eligger i et ugradert sammendrag som nå presenteres, og gir oss viktige innspill i arbeidet med å vurdere hvordan vi skal gi befolkningen den sikkerhet og beskyttelse de har krav på også i årene som kommer. DSB har gitt en vurdering som nå ligger til behandling i Justis- og beredskapsdepartementet.

Disse tiltakene utgjør den eneste troverdige beskyttelsen som sivilbefolkningen har krav på under en væpnet konflikt. Det finnes ingen andre alternativer som kan erstatte de nåværende tiltakene og samtidig gi en tilsvarende grad av beskyttelse, heter det i rapporten.

FFI anbefaler derfor å bygge videre på det ­gjeldende beskyttelseskonseptet, med en del opp­dateringer og modernisering. Det vil imidlertid kreve store økonomiske investeringer.

Det må besluttes hvilket ambisjonsnivå og hva slags dekningsgrad man skal legge seg på. Sivilbefolkningen har krav på be­skyttelse ved krig og store kriser, og til syvende og sist er det et politisk ansvar å beslutte innretning, ­prioritering og finansiering av sivile beskyttelsestiltak.

I dag har tilfluktsrommene kapasitet til omlag 50 prosent av befolkningen, og like mange bor slik til at de kan høre signalene fra et varslingsanlegg. Det vil være svært kostbart å øke dekningsgraden. Skal vi ha landsdekkende tyfonvarsling vil det koste mellom 150 og 200 millioner kroner. Hver plass i et tilfluktsrom koster 22 000 kroner. Skal vi øke dekningsgraden med én prosent koster det rundt en milliard kroner.

DSB har utredet et nasjonalt system for mobil­telefonbasert system for varsling av befolkningen, som et supplement til tyfonene. Dette ligger til vurdering i Justis- og beredskapsdepartementet.

Sivilforsvaret er etterspurt

Det er Sivilforsvaret som har ansvar for blant annet drift av tilfluktsrom og tyfonvarslingsanlegg. Siden 1990 har Sivilforsvarets arbeid imidlertid mest vært rettet mot oppgaver i fredstid. Etaten fremstår nå som en statlig forsterkningsressurs for nød- og beredskaps­etatene ved håndtering av store og spesielle hendelser. Sivilforsvaret er en viktig aktør i den norske redningstjenesten, og deres tjenester og bidrag er stadig mer etterspurt.

DSB er også opptatt at Norge har et sivil­forsvar med den innretning, kompetanse, volum og ­organisering som kreves for å møte fremtidens behov og utfordringer. Derfor er det gjennomført en konsept­utredning for fremtidens sivilforsvar. En styrking og videreutvikling av totalforsvaret vil også medføre behov for styrking av Sivilforsvaret for å ivareta hele oppgavespekteret i fred, krise og krig. Det vil kreve en dreining fra fokus på rollen som forsterkningsressurs til videreutvikling av oppdrag omkring sivile beskyttelsestiltak.