Flyalarm til ingen nytte

Luftvarslings­tjenesten har til hensikt å varsle landets sivilbefolkning ved behov i både freds- og krigstid. Varslingen styres fra det som fra 1. august 2017 er Luftforsvarets eneste CRC i Sørreisa og bemannes av ­personell fra Sivilforsvaret. Sivilforsvaret tester an­legget to ganger årlig, men øver nesten ikke ­lenger sammen med Luftforsvaret. Ned­skjæringer i både Luftforsvaret og Sivilforsvaret siden slutten av den kalde krigen reiser be­kymringen om hvilken beredskap luft­varslingen faktisk representerer. Beredskap er basert på en “hva hvis?” -tankegang, og krever trening på det uforutsette. Hva hvis Norge blir angrepet av en fremmed makt? Hva hvis det blir gasslekkasje i en storby? Har Norge en reell evne til å varsle sivilbefolkningen i tilfelle luftangrep eller andre alvorlige hendelser? Luftvarsling er fremdeles i Sivilforsvarets oppgaveportefølje i samarbeid med Luftforsvaret, men er det en prioritert oppgave som løses på en god måte? Dette var spørsmål som studien søkte å besvare.

Sterkt utbygd etter 1945

Både Sivilforsvaret og luftvarslingstjenesten har sitt utspring fra det som i 1936 het “det frivillige luftvern” med den hensikt å varsle sivilbefolkningen under krig mot forestående angrep ved hjelp av luftvernsirener. Under andre verdenskrig og gjennom den over­hengende faren under kald krig ble tyfonanleggene sterkt utbygget opp til et antall på ca 2000 anlegg på 80-tallet. Dette dekket mesteparten av be­folkningen.

Prioriteringene endret seg etter den kalde krigen, og hele Sivilforsvarets primær­gjøremål ble ikke ulikt Forsvaret preget av om­organisering og modernisering utover 90-tallet. I 1994 fikk det som da het Direktoratet for sivil beredskap kutt i budsjettet for varsling og planla en nær halvering av antall varslingsanlegg ved å sette alle mindre prioriterte områders varslingsanlegg på mobiliseringsstatus for å spare inn 3,6 millioner kroner per år. ­Mobiliseringsstatusen betydde på kort sikt at anleggene på mobiliseringsstatus kunne gjenoppbygges ved behov, men nå er de etter 20 år i praksis verdiløse. Det som står igjen i 2017 er inntil 1244 anlegg som dekker omtrent halvparten av befolkningen, med fokus på Nord-Norge. Det finnes hele byer som står uten mulighet for luftvarsling slik situasjonen er i dag.

Økt sårbarhet

I løpet av 90- og tidlig 2000-tallet ble antall sivilforsvarsdistrikt med luftvarsling redusert fra åtte til to i takt med at Luftforsvaret nedla alle unntatt de to CRCene Mågerø og Sørreisa som var fullt operative frem til 2016. Fra og med 1 august 2017 er det kun Sørreisa som står igjen. Både teknologisk utvikling, kostnadsbesparelse og generell reduksjon av både Luftforsvaret og Sivilforsvaret kan beskrives som grunner til disse politiske beslutningene.

Dette har vært rasjonelt i lys av kostnadsbesparelse og teknologi som etter hvert har tillatt omfattende fjernstyring av luftvarslingsanlegget, men samtidig økt sårbarheten ved at det er færre tjenestesteder systemet kan opereres fra og at det har skjedd en kraftig reduksjon i antall mennesker som kan betjene det. Samtidig kommer det tydelig frem at samarbeidet mellom Sivilforsvaret og Luftforsvaret de gangene de treffes oppleves som godt fra begge parter.

Viktig melding, lytt til radio

Luftvarslingstjenesten som helhet har vært vurdert nedlagt, men besluttet opprettholdt inntil videre ifølge Justis- og beredskaps­departementet. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har beskrevet bruk av kirkeklokker, SMS-varsling og telefonvarsling som gode supplementer, men ikke i stand til å erstatte dagens luftvarslings­tjeneste over tyfonanlegg, hvilket er beskrevet som robust, billig i drift og veletablert. I lys av DSBs konklusjon om at systemet er billig i drift er det imidlertid et tankekors at dekningsgraden er så begrenset som den er, nettopp for å spare 3,6 millioner i året på 90-tallet. Sivilforsvaret har også vært tydelige på at kjennskap til hva de forskjellige signalene betyr har vært svært lav blant befolkningen og at det derfor kun vil vært ett signal som brukes fra og med 2016: “Viktig melding – lytt til radio”. Det er rimelig å anta at dette tiltaket vil forenkle og forsterke beredskapen på sikt så sant befolkningen vet hva signalet betyr, men det er samtidig tydelig at det er en vei å gå for å bedre befolkningens forståelse av hva luftvarslingen kan og skal brukes til.

Prioritering

For å opprett­holde god beredskap er det viktig å øve og trene på det uforutsette, noe både departe­ments- og direktoratsnivået i forsvars- og justis­sektoren synes enige om. Til tross for dette har personellet med ansvaret for luftvarslings­tjenesten hovedsakelig kun funksjons­testet anlegget to ganger i året. Dette har fungert godt for å avdekke feil eller mangler på tyfonanlegget, men ikke tillatt samtrening med militært personell på CRCen.

Ettersom det er stor enighet om at øvelser er viktig virker det som at det er lav økonomisk prioritering som ligger til grunn for dette, til tross for at deltakelse på luftforsvarsøvelser på CRC neppe kan ansees som et veldig ­kostbart tiltak. Lav økonomisk prioritering kan også ha sammenheng med hele Sivil­forsvaret å gjøre, som ifølge dem selv skal ha vært offer for nedskjæringer over lengre tid. Til tross for at norske myndigheter har besluttet å opprettholde luftvarslings­tjenesten har den altså ikke vært prioritert i de årene, med tilhørende negativ effekt på luftvarslings­beredskapen.

I januar 2017 startet slukkingen av FM-nettet, med tilhørende slukking av mulig­heten for å sende signaler til tyfonanlegget. Dette løses med overgang til nødnettet som bærer for luftvarslingssignalene. I tillegg har det krevd oppdatering av utstyr og ­rutiner, noe som ble gjennomført i forbindelse med at Sivilforsvaret deltok på 131 luftving ­Sørreisa sin øvelse “Red Storm 2017”. ­Øvelsen, som var den første av sitt slag på mange år med slik deltakelse, ble beskrevet som nyttig og lærerik for både Luft- og Sivilforsvaret for å opprettholde luftvarslingsberedskapen. Dette kan forstås som et viktig og riktig ledd i utviklingen dersom økt grad av samtrening fortsetter.

En ny trend?

Studien på luftvarslingsberedskapen har vist at de mest positive trekkene ved dagens luftvarslingsberedskap er et robust og veletablert tyfonanlegg med gode rutiner for testing og kvalitetssikring av systemet, erfarent og kompetent sivilforsvarspersonell, og et godt samarbeid mellom Luftforsvaret og Sivil­forsvaret for å løse oppdraget. Problemene er knyttet til lav dekningsgrad hvor kun halve befolkningen kan nås, stor grad av sårbarhet, lav prioritet med liten grad av reell øving og samtrening med Luftforsvaret, utdaterte planverk og avtaler og begrenset antall mili­tære operatører med opplæring på systemet.

Flyalarmen har historisk nytteverdi for befolkningen, både i og utenfor krig. ­Varslingen har åpenbare begrensninger ­gjennom at bare annenhver nordmann er i stand til å høre den, og de som hører den kanskje ikke vet hva den betyr. I tiden fremover vil økt sårbarhet med reduksjon til kun ett sivilforsvarsdistrikt med luftvarslings­oppdrag og tilhørende behov for prioritet for å sikre en troverdig luftvarslingsberedskap for den norske befolkning bli stadig viktigere. I lys av dette kan Sivilforsvarets deltakelse på øvelse Red Storm 2017 forstås som et viktig steg i riktig retning, spesielt dersom det er starten på en ny trend hvor det gjennomføres reell samtrening- og øving for å oppnå bedre beredskap. I så fall kan flyalarmen på ny vise sin verdi om vi trenger den.