Europas vilje til avskrekking 

Europeisk sikkerhet er i krise. Russland truer kontinentet med sin fullskalainvasjon av et naboland og hybride kampanje. Det transatlantiske forholdet knaker i sammenføyningene og den globale sikkerhetsarkitekturen er i spill. Midtøsten står i brann, kjernevåpenstatene kvesser sine arsenaler og rivaliseringen mellom stormaktene tiltar på tvers av kontinenter. Flere konflikter innehar et iboende eskaleringspotensial; fra lokal til regional krig, og fra regional krig til global og kjernefysisk konfrontasjon.

Man kan bli motløs av mindre. Og europeisk sikkerhetspolitisk debatt, til tross for den omfattende opprustning som nå skyter fart på kontinentet, er tidvis fatalistisk. Eksemplene på er mange: «Avskrekkingsgapet til Russland er for stort», «Russland kan ikke avskrekkes», «landet har flere substrategiske kjernevåpen enn NATO og nyter derved eskaleringskontroll», «Russland søker å undergrave NATO og vil kunne angripe Baltikum for å sette NATO på prøve», «Krigen i Ukraina kommer en dag til å ta slutt, og Russlands appetitt for konflikt kan øke», og «Om 3-5 år vil Russland være klare for krig med NATO».

Sist, men ikke minst, påstår noen at om x antall år (sett inn det tallet du ønsker avhengig av hva du har på din handleliste) vil vi stå ovenfor et «missilgap» eller et «utgiftsgap» der russernes produksjonsevne vil overgå vår, og der dette vil føre til at de angriper oss. Dette høres kjent ut; amerikanske tjenestemenn forfektet på 1950-tallet at de stod ovenfor et «missilgap» i møtet med Sovjetunionen, og at de derved måtte utvide atomarsenalene eksponentielt (det viste seg at amerikanske analysene var feilslåtte og betydelig overdrev sovjetisk evne og intensjon).

Krigen i Ukraina viser at Russland har evnen til å krige. Men dagens, eller morgendagens russiske militære evne produserer ikke automatisk en russisk intensjon om å angripe NATO. Åpenbart kjenner få til Putins intensjon om 3, 5 eller 10 år. Dette er det man i etterretningssammenheng kaller mysterier; spørsmål det per i dag ikke nødvendigvis finnes svar på. Disse står i motsetning til hemmeligheter, som kan stjeles og gi innblikk i ting som vil skje frem i tid. Det beste eksempelet på sistnevnte i nyere tid er de russiske invasjonsplanene for Ukraina som vestlige etterretningstjenester klarte å stjele.

Men et annet problem med argumentasjonen om den russiske trusselen er at den delvis underkjenner den avskrekkende effekten NATO har på Russland i dag. NATOs avskrekking består i dag av amerikanske evner; men den består også i av europeiske militære kapabiliteter. Problemet er at disse regelmessig underkjennes som mer ubetydelige enn de faktisk er.

POLITISK SELVPISK MOTIV

NATOs generalsekretær Mark Rutte er en av dem som nylig har avskrevet Europas militære evne. Det er åpenbart viktig å beskrive og påpeke at Europa må gjøre mer, at det haster, og at jobben som skal gjøres er betydelig. Det er et langt stykke frem til den militære evnen europeiske land i en ideell verden gjenre skulle hatt. Og Ruttes mandat er å sørge for transatlantisk samhold også gjennom sin rolle som «Trump-hvisker».

Men det er ikke fremtidsvisjonen som viser alt vi kan ønske oss for å krige – som avskrekker Russland i dag. Jo, vi skal beskrive hva som skal til for at vi skal kunne gjøre det vi håper å kunne gjøre. Men vi skal også være klare for å kjempe i kveld, og beskrive at vi vil sloss i morgen med det vi har, om det skulle bli nødvendig.

For i søken etter økte budsjetter og påpekning av mangler i våre evner – til å avskrekke eller føre krig – glemmer vi å kommunisere det aller viktigste – som også en mulig motstander må få med seg. Det er en europeisk evne – og vilje – til å forsvare det vi holder kjært. Og den evnen har Europa. Vi sier det bare ikke tydelig nok. Evnen kommer ikke når vi har bygget opp arsenalene våre til der vi mener vi bør være når krigen starter. Evnen er der i dag, og den må kommuniseres.

EUROPAS TRE OPPGAVER I MØTET MED RUSSLAND

Europa har tre primæroppgaver i håndteringen av trusselen fra Russland.

Europa må håndtere og slå tilbake Russlands kampanje av angrep under terskelen for krig. Denne kampanjen tar sikte på å undergrave våre institusjoner, våre sikkerhetsgarantier til hverandre, vårt samhold og vår tro på egenevne til å forsvare oss selv. Kampanjen er også myntet på å svekke vår vilje til å støtte Ukraina i sin forsvarskamp.

Europa skal også avskrekke Russland fra å angripe. NATOs viktigste jobb er å overbevise Russland om at en krig mot NATO, og mot Europa, vil koste mer enn det smaker.

Europa skal videre være forberedt på å forsvare seg dersom slik avskrekking feiler. Det innebærer å være forberedt på krig, både konvensjonelt og ukonvensjonelt, mot en motstander som skyr få midler, som ikke skiller mellom sivile og militære mål, og som kan krysse terskelen for bruk av kjernevåpen i en slik krig. Europa må vise evne og vilje til å stå løpet ut også i en slik høyintensitetskonfrontasjon.

Kan Europa hamle opp med dette? Svaret på det spørsmålet er ja. Og listen over europeiske fortrinn er lenger enn det som vanligvis fremheves som Europas fortrinn.

EUROPAS FORTRINN I HYBRID FRED

I møtet med en russisk hybrid kampanje har Europa omfattende evner til å stadfeste hva som er uakseptabel oppførsel og straffe Russland for dette. Attribusjon er vanskelig, men det er ikke umulig; og europeiske land opparbeider betydelig erfaring på feltet. Offentlig attribusjon trenger ikke være nødvendig; snarere kan det å vise en motstander hva som er kostnaden ved slike angrep være mer effektivt. Europa bør bevise hva vi er villige til å tvinge en motstander til å slutte å gjøre. Dette kan gjøres enkeltvis eller samlet: flere europeiske land har allerede vist at det nytter å straffe Russland for overtramp. Videre er den russiske hybride kampanjen et vitne om russisk svakhet; de må utnytte ikke-konvensjonelle vektorer fordi de frykter en konvensjonell konfrontasjon. Dette er en russisk posisjon europeiske land vil kunne utnytte dersom de ser det som opportunt. Mange forfekter nå at Europa bør trappe opp sin kampanje for å straffe Russland.

Europa har også uutnyttet overhøyde i informasjons- og påvirkningsdomenet som bare Europa selv ikke tar på alvor. Russland er åpenbart bekymret for potensen i Europas tiltrekningskraft: krigen i Ukraina er et vitne til hvor bekymret Russland er for den europeiske modellen. Russisk tiltakende aggressiv retorikk mot europeere (snarere enn Vesten) er igjen et eksempel på at det de snakker høyest om er det de frykter mest. Igjen er dette et verktøy Europa kan og må utnytte i større grad.

EUROPAS KONVENSJONELLE EVNE OG KJERNEFYSISKE POTENSIAL

Europa har betydelig konvensjonell kampkraft som Russland frykter. Europeiske forsvar har betydelig kamperfaring, om ikke fra den striden som pågår i Ukraina. Europeiske land lærer hver dag fra sine ukrainske partnere om hvordan Russland fører krig. Flere europeiske land bygger nå betydelige styrker – Polen, Tyskland, Frankrike, Romania, Finland, Italia: til sammen har Europa flere millioner i de væpnede styrkene. Europeiske land har konvensjonell ild og luftvern som russerne er bekymret for, og de utvikler nå, i høyt tempo, flere evner og kapasiteter russerne eksplisitt sier de søker å avskrekke. Den russiske landmakten har fått kjørt seg i Ukraina; og dette er tradisjonelt det domenet Russland bør mestre. Men europeiske maritime styrker og luftmakt er overlegne russiske kapabiliteter: her har Russland ikke blitt satt på prøve i Ukraina.

Europeerne har kjernefysisk avskrekkingsevne som, kombinert med en gryende konvensjonell avskrekking, kan være tilstrekkelig til å håndtere krise og mulig eskalering. Amerikanerne er fremdeles tydelige på at deres kjernefysiske garantier fortsatt skal understøtte europeisk konvensjonell avskrekking. Russiske kjernefysiske styrker, som kjent tungt til stede I våre nærområder, er og forblir et problem for amerikansk «homeland defense». Som amerikanerne skriver i sin nye forsvarsstrategi, er Russland fremdeles det eneste landet som kan true USAs eksistens.

Selv med en redusert amerikansk tilstedeværelse i Europa vil kontinentet kunne skreddersy effektiv avskrekking av Russland. President Macron annonserte nylig en utvidet fransk kjernefysisk avskrekking for Europa, og britene jobber med å videreutvikle sin evne til kjernefysisk avskrekking. Disse landene, og flere europeiske stormakter jobber aktivt med å videreutvikle konvensjonell avskrekking som sømløst skal virke sammen med kjernefysisk avskrekking.

Videre vil mer solide europeiske evner gi Russland flere problemer enn før. Et USA som søker seg mot Stillehavsregionen forblir en utfordring som Russland ikke kan ta øynene fra, også dersom USA er mindre til stede i Europa. I tillegg til et amerikansk avskrekkingproblem som kan bli større som følge av USAs bekymring for voksende kinesiske kjernevåpenarsenaler, må Russland i tillegg avskrekke Europa, både konvensjonelt og kjernefysisk. Det blir et langt steg for et russisk forsvar som ikke har evnet å erobre en femtedel av landet de satte ut for å overta for over fire år siden.

I en mulig krig vil Russland møte et Europa som vil forsvare seg med de betydelige evnene vi har, konvensjonelt og ikke-konvensjonelt. Som en nordisk kollega sa det; selvfølgelig vil vi kjempe, som våre ukrainske brødre, når det står om vår frihet. Europa har avanserte plattformer og integrerte systemer som russerne ikke har møtt eller sett i Ukraina. De har industriell og økonomisk evne som langt overgår noe russerne noensinne har møtt: med teknologisk, politisk og økonomisk kapital som langt overgår noe russerne, selv støttet av kumpaner som Kina, Iran og Nord-Korea, kan mobilisere. Dette er ikke en fiende som Russland tar lett på. Snarere er det en mulig motstander russere frykter; også uten amerikansk kampkraft.

EUROPA MÅ VISE VILJE TIL Å FORSVARE SEG

Europa har et kommunikasjonsproblem i hvordan (og om) vi formidler denne formidable evnen til å forsvare oss. Europeiske ledere er mest opptatt av å formidle mangler til velgere som må prioritere forsvarsutgifter i mange år fremover. Balanseringen av dette budskapet med et budskap som handler om at Europa vil forsvare seg, også med det vi har, er krevende. Men Europa må kommunisere, også til en mulig motstander, at vi er klare til å kjempe for det vi står for: uansett hva som måtte treffe.