Europas sikkerhet i en NY STRATEGISK VIRKELIGHET

For Europa innebærer dette en strategisk erkjennelse: kontinentet må ta større ansvar for egen sikkerhet. De fleste NATO-land erkjenner dette, men er mindre enige om hvordan det skal skje.

Trump og byrdefordelingen

Trump-administrasjonens «America First», dommedagsprofetier over Europas sivilisasjon og gjentatte utspill mot allierte som straffetoll, trusler mot Grønland og militær alenegang i Venezuela og Iran, har skapt mistillit i det transatlantiske forholdet. Det har ikke manglet på nekrologer over NATO det siste året. Samtidig viser Pentagons forsvarsstrategi og Kongressens budsjettvedtak for 2026, at USA ikke planlegger å forlate NATO i inneværende år! Fortsatt står amerikanske styrker i Europa og 4000 tropper deltar blant annet på øvelsen Cold Respons. Alliansens militære strukturer er intakt, tross Trumps ulike utfall mot dens verdigrunnlag.  Sikkerhetsgarantien oppleves som svekket, men er ikke sagt opp. Dens avskrekkende effekt ligger som alltid i en «strategisk tvetydighet», som heller ikke Vladimir Putin kan undervurdere. Budskapet fra Washington er snarere at Europa må ta hovedansvaret for det konvensjonelle forsvaret av eget territorium, mens USA fortsatt fungerer som den strategiske og kjernefysiske garantisten.

I et amerikansk perspektiv er dette en logisk utvikling. Mens USA strever med å finansiere sin status som verdens sterkeste militærmakt og fronte Kina i Sør-Øst-Asia, representerer Europas NATO-land en økonomi som langt overgår Russlands. Hvorfor skal da USAs skattebetalere betale for forsvaret av Europa? NATOs mål er å avskrekke angrep og trusler mot medlemslandene. Det må europeerne i fremtiden klare med færre amerikanske bidrag.

Ett viktig og riktig steg på veien til økt konvensjonell styrke og uavhengighet fra USA, ble vedtatt på NATO-toppmøtet i juni 2025. Alle allierte minus Spania vedtok å øke sine forsvarsbudsjetter til 5 % av BNP frem mot 2035, fordelt på 3,5 % på rene forsvarsutgifter og 1,5% på såkalte forsvarsrelaterte utgifter. Forsvarsevne bygges dog ikke i dokumenter, men gjennom konkrete nasjonale investeringer i kapabiliteter og politisk samarbeid med likesinnede. Spørsmålet er om dette skal skje i NATO, EU, i ulike «koalisjoner av villige», eller gjennom en kombinasjon av disse?

NATO og EU – en ny arbeidsdeling

I en situasjon hvor USA ønsker økt europeisk ansvar, kan EU få en mer fremtredende rolle. Unionen besitter økonomiske, regulatoriske og industrielle virkemidler NATO ikke har. Initiativer for felles forsvarsindustri, militær mobilitet og finansiering av opprustning og våpenproduksjon peker i retning av en mer integrert europeisk forsvarspolitikk. EU kan slik bidra til å styrke Alliansen militært.

EU vil imidlertid ikke erstatte NATO. EUs medlemstater representerer kun 20% av NATOs militære kapasitet. Land som Storbritannia, Tyrkia, Canada og Norge står utenfor Unionen, og det er fortsatt de nasjonale budsjettene som finansierer opprustningen. Majoriteten av EU-land søker ingen autonom forsvarsunion. Deres trusseloppfatning, nasjonale prioriteringer og økonomiske forutsetninger spriker. NATO forblir derfor den operative militære strukturen. Men også internt i NATO er det store forskjeller.

I dag benytter enkelte land betydelig mer penger på forsvaret enn andre. Det er spesielt tre trekk som kjennetegner dem: de fleste befinner seg nord for Alpene, har relativt god økonomi og/eller vilje til å prioritere opprustning, og samtlige ser Russland som den dimensjonerende sikkerhetstrusselen. Denne gruppen av «villige og kapable land» inkluderer Norden, de tre Baltiske landene, Nederland, Polen, Tyskland og UK. Frankrike kommer i tillegg som en sentral militærmakt med atomvåpen, men har ofte et blikk på trusler fra sør. NATOs øvrige land befinner seg enten geografisk langt fra Russland eller ser Moskva som en venn. Dette strategiske mangfoldet gjelder naturligvis også EU, hvor 23 av 27 medlemmer også er i NATO, og vanskeliggjør Unionens evne til å opptre enhetlig. Det betyr ikke at EU ikke har tatt viktige steg mot et Europa som gradvis utvikler større strategisk tyngde.

EUs rolle og Readiness 2030

EU har de siste årene tatt flere konkrete steg for å styrke Europas militære kapasitet. Hviteboken «Readiness 2030» markerer et skille ved at EU beveger seg fra kun å være en koordinator av samarbeid, til å bli en mer aktiv drivkraft i europeisk forsvarspolitikk og arbeidet med å bygge en ny sikkerhets- og beredskapsstruktur. Og vi ser en klar arbeidsdeling mellom NATO som militær allianse, og EU som industriell, regulatorisk og finansiell tilrettelegger for økt europeisk kapabilitetsutvikling.

Initiativene under paraplyen «Readiness 2030» inkluderer en rekke tiltak som nye låne- og finansieringsordninger for medlemsstatene og felles anskaffelser av militært materiell, særlig luftvern, ammunisjon og avanserte våpensystemer. EU arbeider også for å styrke og samordne den europeiske forsvarsindustrien og redusere fragmenteringen i forsvarsmarkedet. Den mye omtalte Draghi-rapporten fra 2024, pekte blant annet på manglende standardisering i betydning av manglende harmonisering av forsvarsplanlegging, felles anskaffelsesprosedyrer eller koordinert industripolitikk, som en særskilt utfordring for EU. Rapporten fremhevet behovet for en mer enhetlig tilnærming for å styrke forsvarssektorens konkurranseevne og å produsere mer i eget marked. Industripolitikk, er slik blitt sikkerhetspolitikk. Et grep for å styrke dette arbeidet, var utnevnelsen av en egen Forsvarskommisær. Et annet har vært å styrke det europeiske forsvarsfondet (EDF). Fondet er EUs finansieringsinstrument for forskning og utvikling av ny forsvarsteknologi og militære kapasiteter. Med et budsjett på rundt 8 milliarder for perioden 2021-27, er fondet nettopp ment å styrke samarbeid mellom europeiske forsvarsindustrier og redusere fragmentering i forsvarsmarked. Målet er å bygge en sterkere europeisk teknologisk og industriell base for forsvar. Norge deltar i ordningen gjennom en egen avtale, noe som gir norsk forsvarsindustri og forskningsmiljøer adgang til EDF-prosjekter.

Et annet eksempel på et vellykket grep er prosjektet for militær mobilitet, hvor EU investerer i infrastruktur og regelverk som gjør det mulig å flytte styrker og materiell raskere over europeiske grenser. I tillegg utvikles samarbeidsprosjekter innen luft- og missilforsvar, droneteknologi og rombasert overvåking. Til sammen peker dette mot en mer integrert europeisk forsvarssatsing som igjen styrker NATO.

Europas avskrekkingsevne

NATO-Europa har betydelige ressurser. De europeiske NATO-landene, inklusive Canada, har en befolkning på 640 millioner mot Russlands 143 og en økonomi som er mange ganger større enn Russlands. Land som Polen, Tyskland og de nordiske landene øker nå forsvarsbudsjettene kraftig. Samlet har Europa en betydelig konvensjonell kampkraft til lands, sjøs og luft, og flere lands styrker lærer nå mye om nåtidens krigføring fra samarbeidet med partnere i Ukraina.

Likevel finnes det klare begrensninger. Europas militære strukturer er som nevnt fortsatt fragmenterte, og mange land mangler lagre av ammunisjon og evne til langvarige høyintensitetsoperasjoner. Europa er fortsatt avhengig av USAs evne til å lede omfattende militære operasjoner, over store geografiske områder, over lengre tid. Selv tretti år etter Balkan-krigene, har europeerne ikke utviklet noen selvstendig evne til å gjennomføre store konvensjonelle oppdrag på eget kontinent. Europa mangler dessuten flere strategiske nøkkelkapasiteter innen særlig etterretning (ISR), overvåking, elektronisk krigføring, løftekapasiteter, fly for lufttanking og integrert luft- og missilforsvar.

Den mest grunnleggende avhengigheten gjelder dog kjernevåpen. Europas avskrekking hviler i stor grad på USAs atomgaranti, selv om Frankrike og Storbritannia besitter egne atomvåpen. Hittil har disse vært sett som utilstrekkelige for å avskrekke verdens største atomvåpenmakt, Russland. De siste signalene fra Frankrike om økt og utvidet kjernefysisk avskrekking, er interessante og kan kombinert med økte konvensjonelle evner bidra betydelig til å avskrekke Russland.

Europas utfordring er derfor ikke primært mangel på ressurser, men evnen til å omsette økonomisk og politisk tyngde i samlet militær og diplomatisk makt. Til det trengs politisk enighet, politisk vilje og lederskap. Her kan innsatsen for Ukraina være en nyttig illustrasjon.

Ukraina som lakmustest

Langt de fleste europeiske land hevder at Europas sikkerhet og fremtidige sikkerhetsorden avhenger av at Ukraina ikke taper krigen mot Russland. Det virker logisk at Europa må forhindre at kontinentets sterkeste og mest erfarne hær faller i hendene på Russland. Politiske støtteerklæringer til Kyiv er de siste 4 årene blitt fulgt opp med økonomiske bidrag og våpenstøtte. Utilstrekkelig mener mange eksperter, og fremhever i tillegg at Europa har manglet vilje og evne til å beslaglegge russiske frosne midler og bekjempe skyggeflåten som bringer olje og gass ut til verdensmarkedet og derav inntekter til Putins krigsmaskineri. Trumps utsendinger har dessuten unngått europeiske allierte i sine forsøk på å forhandle frem en fredsavtale, mens europeerne ydmykt har tigget om en plass ved enden av Trumps forhandlingsbord etter at avtaleutkastene foreligger. Slik har krigen i Ukraina vist oss et svakt, splittet og lite risikovillig Europa.

Dette illustreres ikke minst ved arbeidet med å etablere en mulig europeisk sikkerhetsstyrke i Ukraina etter en eventuell fredsavtale. Politisk finnes det en «koalisjon av villige» som ønsker å bidra, men de har ikke evnet å samle tilstrekkelige militære styrker og kapasiteter. De vil samtidig ha ryggdekning av USA. Noe som illustrerer Europas manglende lederskap, evne og vilje til å samhandle.

Resultatet er en situasjon hvor Europa samlet sett har betydelige ressurser, men fortsatt sliter med å omsette dem i militær effekt. Ukraina-krigen fungerer på mange måter som en lakmustest for Europas strategiske (u)modenhet. Hvor mye Europa evner å bidra til Ukrainas sikkerhet, vil si mye om hvor realistisk en mer selvstendig europeisk sikkerhetspolitikk og avskrekking faktisk er.

Norges strategiske posisjon

For Norge reiser utviklingen flere spørsmål. Vi er et kjerne¬medlem av NATO, men står utenfor EU. Amerikansk militær tilstedeværelse i nord og tett operativt samarbeid med USA som også har direkte egeninteresser i våre nordområder gitt russiske atomvåpen på Kola-halvøya, har vært avgjørende for en småstat med en langt større nukleær nabo. USA vil fortsatt være avgjørende for norsk sikkerhet og avskrekking mot et Russland, som tross krigen i Ukraina, fortsetter å seile, fly, øve og teste ut nye hypermoderne våpen i våre nordområder. Vi må likevel etterstrebe redusert avhengighet av et USA som lenge har varslet at de vil prioritere rivaliseringen med Kina foran Europa. Det betyr ikke at vårt bilaterale samarbeid med USA skal opphøre. Det er for eksempel i vår nasjonale interesse at etterretningssamarbeidet fortsetter. Redusert avhengighet oppnås ved å opprettholde diplomatiske relasjoner til USA samtidig med styrket egeninnsats og øker samarbeid med våre allierte i Norden og Nord-Europa. Med Finland og Sverige i NATO, er vårt kollektive forsvar i nord styrket. I tillegg er det naturlig å bygge «koalisjoner av villige» – eller minilaterale samarbeid – med andre NATO-land som har egeninteresser i våre områder som Storbritannia, Tyskland, Nederland og til dels Frankrike. Nylig har også Canada vist økt interesse for strategisk samarbeid med arktiske NATO-allierte.

Samtidig vil deler av Europas forsvarspolitiske utvikling fremover skje innenfor EU-systemet gjennom sektorovergripende politikk, særlig når det gjelder industripolitikk, teknologi- og kapabilitetsutvikling. Norge må derfor navigere i et landskap hvor viktige beslutninger tas i to institusjonelle rammer, hvor vi står utenfor den ene, mens den andre gjennomgår en re-balansering av forholdet mellom allierte.

En norsk strategi bør derfor bygge på tre hovedlinjer:

1. å styrke egen forsvarsevne og bygge militære kapasiteter knyttet opp til NATOs kapabilitetsmål
2. å fordype det nordiske og nordeuropeiske samarbeidet muliggjort av svensk og finsk NATO-medlemskap, samt fordype de strategiske partnerskap med henholdsvis Storbritannia og Tyskland. Her vil samarbeidsfora med likesinnede som Nordic Baltic 8 og Joint Expeditionary Force (JEF) være særdeles nyttig og viktig fremover.
3. sist, men ikke minst må Norge søke tett tilknytning til EUs forsvarsinitiativer der dette er mulig.

I tillegg kan vi finne nye venner utenfor Europa; likesinnede, demokratiske land som Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand kan bli viktige partnere så vel for NATO som bilateralt. En slik garderingsstrategi vil være betydningsfullt ved et eventuelt redusert amerikansk fotavtrykk i NATO.

Mot et Euro-NATO

USAs strategiske prioriteringer utenfor Europa, kombinert med Russlands krig mot ukrainsk selvstendighet, gjør at europeerne må forberede seg på en fremtid hvor USA har en begrenset tilstedeværelse i NATO, og hvor Europa må bærer større ansvar for sikkerhet og forsvar på eget kontinent.

Dette innebærer ikke slutten på NATO. Snarere kan vi se fremveksten av et «Euro-NATO». En allianse hvor Europa og Canada tar hovedansvaret for det konvensjonelle forsvaret av kontinentet, mens det transatlantiske partnerskapet fortsatt utgjør den strategiske rammen.

For Norge vil oppgaven være å bidra aktivt til en styrket europeisk pilar innenfor NATO og samtidig fordype bilaterale, minilaterale, regionale og globale strategiske samarbeid med likesinnede. Et sterkt rebalansert NATO vil fortsatt være bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk.