En flygers refleksjoner

Dronetjenesten i Forsvaret ble opprettet i 1972. Siden da har vi operert fjernstyrte fly. Dette er imidlertid fjernstyrte fly som flys for at andre systemer skal skyte dem ned – såkalte måldroner. Ubemannede, fjernstyrte plattformer som flys med en annen hensikt enn å bli skutt ned, startet i Forsvaret med anskaffelsen av Alladin i 2006, for troppeprøver i regi av NOBLE. I Forsvaret i dag har vi såkalte mini- og nanosystemer, i form av et begrenset antall Puma, Raven og PD-100 Black Hornet.

Forsvarsstudien av 2000 varslet ubemannede, fjernstyrte fly sin ankomst i Forsvaret. Her ble de beskrevet som et nødvendig og hensiktsmessig hjelpemiddel for å bidra til situasjonsoversikter som grunnlag for operative beslutninger. Plattformer utstyrt med ulike sensorkombinasjoner skulle overfly operasjonsområdene og sende sanntidsbilder direkte tilbake til det operative hovedkvarteret. Studien forutsatte en egen UAV-enhet innfaset i strukturen i perioden 2006-2008. Slik gikk det ikke.

Forsvaret har imidlertid høstet noen erfaringer med fjernstyrte fly. Som nevnt disponerer vi nå noen mini- og nanosystemer. I tillegg har norsk personell vært i befatning med også større systemer i operasjoner ute. I PRT 17, 18 og 19 i Afghanistan hadde norske styrker egne organiske mini-fjernstyrte fly i form av Raven.

Stor entusiasme

Utviklingen av fjernstyrte flysystemer har utviklet seg enormt de senere år, spesielt i operativ bruk i Afghanistan. Antallet plattformer er økt og de nyttes i “alle” høydesjikt. De benyttes som elevert sensorplattform og noen også som våpenbærere. Entusiasmen for hva fjernstyrte systemer kan innebære i fremtidens militære operasjoner er i mange miljøer stor, også her hjemme. Hvilken kapasitet har eksisterende systemer og hvilke militære oppgaver kan de løse? Representerer de helt nye kapasiteter eller er de snarere kapasiteter til erstatning for eksisterende bemannede systemer? Eventuelt, hva skal til for at de kan erstatte bemannede systemer i fremtiden? Vil de vinne frem som relevante militære kapasiteter for oss som har og alltid vil ha, begrensede militære virkemidler til rådighet?

Flygende kikkerter

I småstaten Norge er det liten produksjon av fjernstyrte militære flysystemer. Unntaket er det minste systemet tilgjengelig på markedet som er fra en norsk leverandør: Black Hornet, produsert av Prox Dynamics. Av større systemer – men fremdeles små, såkalte minisystemer – har vi kjøpt inn et begrenset antall Puma og Raven. Dette er fjernstyrte flysystemer som opererer i lav høyde, med begrenset rekkevidde og kapasitet. Disse små systemenes fordel er at de er relativt rimelige i innkjøp, kan opereres av personell med forholdsvis begrenset tid avsatt til utdanning, trening og øving, samt at tap innebærer en overkommelig kostnad og begrenset risiko for utilsiktet skade. Systemene eies som en organisk kapasitet av brukeren og de gir et bilde fra oven. Norske erfaringer med bruken av disse er gode. Som “flygende kikkerter” representerer de en ny kapasitet for sjefen på bakken (vi hadde OP-fly i Hæren tidligere). De er små, rimelige, kan gi viktig informasjon og være vanskelige for en motstander å oppdage og/eller få gjort noe med. Med videre teknologisk utvikling kan disse små systemene få økt rekkevidde og kapasitet. Luftforsvaret har et system for utdanning av personell og har som militær luftfartsmyndighet, også utviklet et bestemmelsesverk som regulerer bruken av disse systemene. Forutsatt at kostnadene kan holdes nede, er det påregnelig at operative enheter etterspør og prioriterer ressursen som en del av sitt arsenal i fremtiden.

Motoriserte seilfly

Av de større systemene som opererer i midlere og større høyder, har norsk personell mer begrensede erfaringer. Dette er primært fra operasjoner ute, enten som brukere av det samme luftrommet systemene opererer i, eller i kommando- og kontrollkjeden i gitte operasjoner. Litt enkelt sagt kan man si at disse systemene per i dag er motoriserte seilfly, utstyrt med en sensorpakke og eventuelt en våpenlast for overflatemål. De er motoriserte seilfly i den forstand at de er konstruert med lange slanke vinger for å optimalisere den aerodynamiske effektiviteten av plattformen. Dette gir dem en lang flytid og evne til å overvåke gitte områder med sine sensorer. Disse systemene krever kommunikasjonsmetoder for kontroll og for nedlasting av sensordata, også over horisonten. Som alle luftplattformer er de konstruksjonsmessige kompromiss hvor gitte ytelser er prioritert. Evne til lang flytid med lavt energiforbruk gir (i eksisterende plattformer) lav hastighet. De krever personell med spesiell kompetanse, enten ved bruk av flygere utdannet til å fly fjernstyrte fly, eller egne utdannede operatører. Systemene har høyere anskaffelseskostnader, driftskostnadene er betydelige og skadepotensialet ved tap er langt høyere enn for de små systemene. På den annen side koster bemannede flymaskiner masse penger, både i an­skaffelse og i drift. De fjernstyrte systemene er imidlertid i dag ikke i stand til å overta hele oppdragsporteføljen til bemannede systemer.

Dette verken i et en-til-en forhold eller i oppdragenes fulle bredde og dybde. De fjern­styrte systemene representerer derfor ikke det samme fleksible verktøyet som et bemannet system kan være. På den annen side kan en ubemannet plattform være mer ­relevant enn en bemannet en, dersom opp­draget eksempelvis skulle være å innhente data etter et CBRN-angrep.

Store og sårbare

En bemannet plattform kan opereres svært autonomt ved behov, det kan en ubemannet plattform i langt mindre grad. Et bemannet overvåkingsfly som for eksempel vår egen P3 Orion kan fly fort, langsomt, høyt og lavt, det kan innhente sensordata, sende ut sensorer i form av bøyer, levere våpen, operere fleksibelt i/utenfor været, forholde seg til trusler (kinetiske og andre) ved hjelp av egne sensorer og beskyttelsesmidler. Det har god manøvreringsevne størrelsen tatt i be­traktning og det har lærende beslutningstakere om bord. Med dagens fjernstyrte plattformer må en renonsere på flere av disse kapasitetene.

Det hele bunner ut i en kost-nytte vurdering, hvor vi kan slå fast at fjernstyrte systemer som opererer i midlere og større høyder så langt ikke har vunnet frem i ressurskampen. Et unntak her er at vi i NATO-sammenheng er en del av NATO AGS, en fellesressurs av høytflygende fjernstyrte fly av typen Global Hawk. Systemet vil blant annet omfatte fem flymaskiner, ha 600 personell for drift og et årlig budsjett på flere hundre millioner kroner. Det skal være fullt operativt i 2019. Her deler vi på kostnadene med allierte for en kapasitet til sensordekning over store områder over tid. Systemet har imidlertid begrensninger; flymaskinens hastighet, manøvreringsdyktighet og egenbeskyttelse gjør det sårbart i møte med en kapabel fiende. De er ikke planlagt med noen våpenlast og sanntids nedlastingskapasitet av sensordata i nordområdene lar seg ikke gjøre med eksisterende satellittdekning. Videre er det påregnelig, gitt det faktum at systemet er førerløst i betydningen fjern­styrt, at det vil være en rekke ulike begrensninger i ulike nasjoners luftrom for å operere de i. Jeg vil her peke på to. Det ene er autorisasjon for å operere fjernstyrte fly i luftrom med bemannede plattformer og over bebodde områder (med hensyn til luftdyktighet). Det andre er autorisasjon til å fly i luftrom grensende til en part hvor det å operere et fjernstyrt system i gitte omstendigheter kan anses som konflikteskalerende. Det er teknologisk mulig å operere en ubemannet plattform i luftrommet langt mot vår nabo i øst, men om det er militært ønskelig og politisk akseptabelt er en annen sak. Ikke alle medlemsland er med i programmet på samme måte – enkelte har meldt inn nasjonale fjernstyrte plattformer som “sitt” bidrag til fellesskapet.

Fjerne piloten – fjerne fleksibiliteten

Ubemannede fjernstyrte systemer som opererer i ­varierte høyder, med større sensorkapasitet og med varierte våpenlaster vil kunne utvikles og bli tilgjengelige over tid.

Fraværet av en flyger om bord gir muligheter for kostnads- og vektbesparelser. Platt­formen kan konstrueres annerledes, sensor- driv­stoff- og våpenkapasitet kan optimaliseres på en annen måte. I tillegg kan man bruke et fjernstyrt fly uten å ta hensyn til risikoen en flyger om bord måtte bli utsatt for. Det å fjerne flygeren fra platt­formen fjerner imidlertid også fleksibilitet. Teknologisk status i dag muliggjør ikke noen autonome operasjoner med ubemannede fly. Vi har ingen lærende datamaskin til å erstatte mennesket ombord. Vi har automatiserte prosesser, men de innebærer begrensninger i operasjonsmulighetene til systemene. Med de begrensede operasjonsmønstrene vi i dag har på disse fjernstyrte systemene, begynner tapsratene å nærme seg de som er for bemannede systemer, time for time. De fjernstyrte systemene flyr imidlertid langt flere timer per oppdrag og således er tapsratene forholdsvis høye. Erfaringer fra Operation Allied Force viser at plattformene er sårbare i møte med en fiende med et kapabelt luftforsvarssystem, erfaringer fra operasjoner hvor motstanderen ikke har kapable luftforsvarssystemer viser tapsårsaker hvor blant annet fjernstyringen, automatiserte prosesser om bord og konstruksjonenes seilflyaktige utforming kommer til kort.

Unntaket er Global Hawk

Min vurdering er at eksisterende teknologi gir for store operative begrensninger på større komplekse fjernstyrte systemer, til at de vil vinne frem i kampen om ressursene i Forsvaret.

Til det er den dimensjonerende ­trusselen for stor og våre vær- og topo­grafiske forhold for ekstreme. De vil ikke kunne overleve et møte med vår potensielle og dimensjonerende motstander. Dessuten vil rådende klima- og værforhold legge store begrensninger på operasjonsmulighetene. Unntaket for flyging i dårlig vær er en plattform av typen Global Hawk som kan fly over høy­desjiktene med dårlig vær. Men, dårlig vær vil imidlertid påvirke og begrense sensorenes kapasitet og fleksibilitet. Det er mulig fremtidig teknologisk utvikling bedrer sjansene til at fjernstyrte plattformer vinner frem i ressurskampen, men da er det også på­regnelig at kostnadene knyttet til an­skaffelse og drift av dem blir temmelig lik de for bemannede systemer. Får man et teknologisk paradigmeskifte som muliggjør en autonom flymaskin, som basert på erfaringer medfører atferdsendring (en lærende flymaskin), så stiller dette seg muligens annerledes. Om vi ønsker oss dit er jeg imidlertid usikker på.

Vinner ikke i kost-nytte ­perspektivet

Det som er sikkert er at vi har startet anskaffelsen av nye bemannede kampfly. Disse vil være kapable multi-rolle, sensor- og våpenbærere i flere tiår fremover. De vil være fleksible og ha stor sjanse for overlevelse i møte med en fiende. De vil også koste masse penger.

Pengebruken på bemannede plattformer i Forsvaret i seg selv, taler mot en mulig anskaffelse av større nasjonale fjern­styrte plattformer. Vi har i dag også et ­fleksibelt verktøy for innhenting av sensordata, i form av P3 Orion. Ingen eksisterende fjernstyrte systemer på markedet i dag vil kunne erstatte dets kapasitet. I noen ­henseender vil kapasiteten kunne økes med en fjernstyrt plattform (eksempelvis flytid), men i langt flere henseender vil den minke betraktelig. Forsvaret sine ressurser og strukturelementer vil alltid være begrensede, all den tid vi representerer en småstat. Dersom vi skulle prioritere muligheten til å etablere én konstant sensordekning 24/7 med en fjernstyrt plattform i midlere eller større høyde, ville vi med dagens teknologi måtte bruke tresifrede millionbeløp og økt vår bemanning med anslagsvis 150 mann. I vår virkelighet vil det sannsynligvis innebære færre penger og personell til noe annet. I en kost-nytte betraktning vinner derfor ikke de større fjernstyrte systemene per i dag, frem i en nasjonal – mest mulig avskrekking og forsvarsevne per krone – kontekst for meg.