Dette kan du ingenting om!
Man skal ikke sitte lenge ved googlemaskinen før man oppdager at krigen i Ukraina har vært et paradigmeskifte. Da krigen eskalerte i februar 2022 kunne vi for eksempel lese at «NATO kan stå overfor et paradigmeskifte».
Senere har vi fått overskrifter som «Krigen i Ukraina er et paradigmeskifte for vestlig etterretning», «Et paradigmeskifte i Forsvaret» og «Regjeringen må presentere et paradigmeskifte i norsk Ukraina-støtte». I april i fjor innledet også regjeringen en pressemelding på denne måten: «Vi står overfor et paradigmeskifte i luftfarten, hvor vi ved hjelp av stadig mer avanserte droner kan løse stadig flere og mer komplekse oppgaver i samfunnet».
Alle lesere av dette tidsskriftet vet hva et paradigme er. Det er barnelærdom, eller snarere lærdom fra første semester på universitetet. Men, om vi kommer i skade for å sjekke hva opphavsmannen, den amerikansk filosof og vitenskapshistoriker Thomas Kuhn, la i begrepet, er det grunn til å bli litt forvirret. I arbeidet med boka Vitenskapelige revolusjoners struktur trengte han et begrep for å fange det som skjer når vitenskapen får et helt nytt blikk på verden, som for eksempel da Copernicus forsto at det var jorda som snurrer rundt sola, ikke omvendt.
Kuhn trengte et begrep for å betegne den situasjonen som oppstår når vår oppfatning av omgivelsene skifter fundamentalt, men uten at omgivelsene endrer seg. For, som han sier, «Uansett hva vitenskapsmannen ser etter en revolusjon, så er det stadig den samme verden han ser på [og] utenfor laboratoriet fortsetter hverdagslivet stort sett som før». Et paradigmeskifte betyr altså at kartet endrer seg, uten at terrenget gjør det. Men alle som bruker begrepet paradigme for å beskrive det som nå skjer i Ukraina, mener vel det motsatte – at alt er endret? Poenget med å ty til paradigmeordet er formodentlig å fortelle at verden, det vil si sikkerhetspolitikken og aller mest (militær)teknologien, har endret seg enormt i løpet av kort tid? Spesielt har flyets plass på det militære spillbrettet endret seg dramatisk, i hvert fall virker det slik.
The White Scarf Syndrome
I 1979 oppdaget den amerikanske forretningsmannen Norman R. Augustine en lovmessighet som alle i Luftforsvaret kjenner konsekvensene av. Han regnet seg fram til at for hvert tjuende år kan du legge til en null på prisen på et nytt kampfly. Regnestykket går ikke helt opp, men om vi bruker Norge som utgangspunkt får vi likevel et inntrykk av mekanismen. Hærens første fly, en Maurice Farman MF.7 Longhorn, som vi i dag kan nyte synet av på Flysamlingen på Gardermoen, kostet i sin tid, det vil si i 1912, 12.000 kroner å anskaffe, noe som tilsvarer nær en million 2025-kroner. Det vil si like mye som en ok bil, eller omtrent det en hardtarbeidende oberst, uten tillegg, tjener i året. Å prissette en norsk F-35 er ikke helt enkelt, med tanke på alt av støttefunksjoner rundt, men ca. 1,7 milliarder kroner per stykk er kanskje ikke så langt unna sannheten. En oberst må altså jobbe 3000 år for å få råd til en, om han også skal betale sin skatt. Det kan derfor være lurt med en god forsikring for de som skal betjene en slik.
Det er nettopp de som smykker seg med slikt [3-4000 timers patcher] som bør ha minst taletid i spørsmål om hva vi bør bruke droner og annen ny og uvant teknologi til
Akkurat hvor bratt prisveksten er og har vært, er ikke det sentrale. Augustines poeng var at slik kunne det uansett ikke fortsette. På et tidspunkt ville man møte veggen: «I år 2054 vil hele forsvarsbudsjettet gå med til å kjøpe ett fly. Luftforsvaret og Marinen vil få bruke flyet tre og en halv dag i uka hver. På skuddårsdagen vil flyet bli gjort tilgjengelig for marineinfanterikorpset». Norge har penger nok, og trenger ikke frykte denne prisveksten mer enn andre. For knappetellerne i FD og Forsvarsstab høres kanskje ett fly forlokkende ut også. Kravet til antall sheltere, piloter, teknikere og velferdsoffiserer vil være tilsvarende.
Poenget her er imidlertid ikke prisveksten, men hva dette har gjort med vårt syn på luftmakt. Alle over tretti år i flight suit i Norge har vokst opp i dette paradigme. Alle vet at moderne luftfarkoster er svindyre, og kan derfor bare betros de beste i blant oss. Hva gjør det med oss om militært relevante luftfarkoster plutselig kan kjøpes på Clas Ohlson og Kjell & Company? Hva gjør det med oss, om alle de som har vært tilknyttet disse svindyre sølvfuglene ikke lenger skal forholde seg til det viktigste vi har i verktøykassa, men til noe som vi knapt gidder å plukke opp om det faller på gulvet i kjellerboden? Da er vi tilbake til Thomas Kuhn.
Feil kart
Noe av det mest kontroversielle med Kuhns teorier om paradigmeskifter, er at han hevdet at paradigmene er inkommensurable, det vil si «størrelser som ikke kan måles med samme mål». Et nytt paradigme er altså ikke bedre enn det gamle, bare annerledes.
Om ikke det var nok. Det er heller ikke mulig for noen å bli med fra det gamle paradigmet og over til det nye: «[D]a Max Planck i sin selvbiografi så tilbake på sin egen karriere, bemerket han resignert: ‘En ny vitenskapelig sannhet seirer ikke ved å overbevise motstanderne slik at de ser lyset, men fordi motstanderne etter hvert dør ut, og en ny generasjon vokser frem som er fortrolig med den sannheten’».1
En annen av vitenskapens store, den britiske fysikeren James Clerk Maxwell var inne på det samme: «Thoroughly conscious ignorance is the prelude to every real advance in science.» Det handlet ikke om å være kunnskapsløs, men om ikke å være for nedsyltet i den tradisjonelle tankegangen. Det er neppe tilfeldig at det var en halvdårlig svenske som revolusjonerte hoppsporten, og en minst like halvdårlig amerikaner som gjorde det samme med langrenn. Ingen av dem var særlig nedtynget av tradisjoner og gamle paradigmer.
Spørsmålet er, selvfølgelig, hva som får oss til å tro at de som har tilbragt hele sin karriere i det paradigmet hvor luftfarkoster var svindyre, relativt få og på toppen av næringskjeden, også er de som skal kunne ta det beste ut av det nye paradigmet, hvor luftfarkoster også kan være billige, mange og ikke spesielt spennende? Problemet forsterkes av at paradigmer gir, stadig ifølge Kuhn, ikke bare det kartet som den enkelte bruker å orientere seg etter, «men gir også så å si retningslinjene for å lage kartet».2 De etablerte har ikke bare feil kart i lomma på flight suiten. De er heller ikke i stand til å lage et nytt.
3000 timer
I Luftforsvaret liker vi, på toppen av alt, å smykke oss med hvor langt ned i det gamle paradigme vi er. Om man har 3000 timer i cockpit, kanskje sågar 4000, er ikke det noe man skammer seg over, men noe man fester med borrelås på uniformen. Om vi skal tro Kuhn, er det nettopp de som smykker seg med slikt som bør ha minst taletid i spørsmål om hva vi bør bruke droner og annen ny og uvant teknologi til.
Det er selvfølgelig ikke lurt å kaste alle erfaringer ut av ballongkurven, og hensikten med denne kronikken er derfor kun å fremsnakke nysgjerrigheten og den kreative uvitenheten. Hensikten er heller ikke å blottlegge min egen mangel på kunnskap om droner, og på den måten fremme mitt kandidatur for fremtidige droneutvalg, men å slå et slag for en virtuous ignorance.
Henry Ford skal ha sagt at: «I am looking for a lot of people who have an infinite capacity to not know what can’t be done». Kanskje også Luftforsvaret bør lete hardere etter slike? Om folk starter et innlegg i lyseblå kretser med: «luftmakt kan jeg ingenting om» eller «militær bruk av droner har jeg ikke tenkt på før» betyr ikke det at de bør avfeies i utgangspunktet, men snarere at de tildeles mer taletid enn de som starter innlegg med: «Droner er rett og slett ikke klare til å ta over jobben til et bemannet kampfly». Diskusjoner om militær bruk av droner bør ikke overlates til den forgangne generasjon.
