Den stygge andungen

Den påfølgende globale krigen mot terror markerte et tidsskille med økt etterspørsel og bruk av ubemannede luftsystemer. Utviklingen og produksjonen av slike systemer har bokstavelig talt eksplodert de siste 15 årene.

Hva med Norge og vår bruk av UAV?

Denne artikkelen vil kort redegjøre for noen av de ­faktorene som førte til at to forskjellige forsøk på anskaffelse av ubemannede systemer til Forsvaret fikk ulike utfall. Til slutt vil jeg kort fremheve noen ­operative erfaringer de norske UAV-operatører har ervervet seg i Afghanistan1.

Norges første forsøk på anskaffelse av et ­operativt ubemannet luftsystem kom som en konsekvens av NATO-toppmøtet i Praha i 2002, hvor Norge for­pliktet seg til å forsterke støtten til norske hærstyrker i internasjonale operasjoner. I 2004 ble det derfor politisk besluttet at Norge skulle inngå i NATOs nye ubemannede overvåkningssystem, AGS, og samtidig etablere en egen taktisk UAV-enhet på Bardufoss innen 1. januar 2009.

En taktisk UAV er et middels stort system, som typisk vil kunne fly omtrent 200 kilometer i 18 000 fots høyde og veie mellom 150-600 kg. Tidsfristen for anskaffelsesprosjektet var fire år og budsjettet var på 540 millioner kroner.

Luftforsvaret skeptisk

Det skulle raskt vise seg at Norges første UAV-anskaff­else skulle bli en friksjonsfylt prosess. For det første var dette et politisk pålegg og ikke et sterkt ønske fra forsvars­grenene. Konseptuelle tanker og doktriner for slike systemer var fraværende i Forsvaret, og det var liten forståelse og stor uenighet om hva et taktisk UAV-system egentlig skulle utrette og hvordan det skulle driftes. Spesielt var det stor uenighet mellom Luftforsvaret og Hæren.

Hæren ønsket seg en “flyvende kikkert” for å gi direkte støtte til bakkestyrkene i taktisk strid, mens Luftforsvaret ville sentralisere aktiviteten og drive mer tradisjonell luftoperativ områdeovervåking. Det kan i ettertid synes som om både ulik historie, kultur og forventninger preget prosjektet. Hærens ledelse var offensiv og ønsket kapasiteten, mens Luftforsvaret var skeptisk. Det kunne synes som om UAV ikke var spesielt interessant og at det derfor ikke ble prioritert. Som daværende forsvarssjef Diesen klart har uttrykt: “Jeg fikk ikke følelsen av at UAV var fryktelig viktig for Luftforsvarets generaler”. For Hæren var innføringen av et ubemannet overvåkningssystem viktig, mens Luftforsvaret ikke anbefalte det.

På grunn av prosjektets mange uavklarte og problematiske faktorer ble prosjektet terminert høsten 2007. Dette skjedde samtidig som norske bakkestyrker var under økende press i Afghanistan.

Fra vrangvilje til velvilje; et ønske fra “grasrota” i Afghanistan

Den 1. september 2005 overtok Norge ledelsen av PRT Meymaneh og fikk stadig større ansvar i Afghani­stan. Samtidig som de norske styrkene økte i antall, økte også trusselen i regionen. Norske soldater ble hyppigere innblandet i harde kamper mot opprørerne. Situasjonen ble stadig mer uoversiktlig og satte større krav til informasjon og etterretning for om mulig å redusere faren for nye tap av menneskeliv. Dette førte til at sterke krefter innad i Hæren iverksatte tiltak for å anskaffe en rekognoserings-UAV til styrkene i Afghanistan. Etter ulike tester og utprøvinger ble framskaffelsesløsningen klar i 2008 og den 10. november 2010 signerte Forsvaret innkjøpsavtale på 15 Raven Mini UAV-system. I mai 2011 fløy “norske” Raven i Afghanistan.

Norsk UAV i krig

De norske Raven-operatøren gjennomførte nød­vendig utdanning og trening i Norge, men det viste seg fort at de manglet både nødvendige prosedyrer og samhandling med kompaniet da de begynte å operere i Afghanistan. Dette medførte at de måtte bruke noe tid i starten på samkjøring av prosedyrer, for at kompaniet skulle kunne nyttiggjøre seg kapasiteten. Operatørene hevdet at det på mange måter var lettere å fly Raven i Afghanistan, men samtidig var ­operasjonene mer dynamiske, foregikk i et høyere tempo og over lengere tid. Men etter at startvanskene var ryddet unna, viste Raven seg som en svært verdifull kapasitet. Taktikk og prosedyrer måtte raffineres, men både operatører og kompaniledelse fikk verdifull erfaring som ­bidro til bedre etterretning, større operativitet og økt sikkerhet. Operatørene opplevde en radikal positiv endring i anerkjennelse og fikk operativ identitet som “drone-­operatører” etter hvert som kampenhetene forsto hvordan Raven kunne bidra. Samtidig var det flere operatører som uttrykte frykt for å “feile”, enten overse noe eller feiltolke det de så. Operatørene visste at deres observasjoner kunne få alvorlige følger og at deres bidrag ble tatt hensyn til i beslutningsprosessen. Raven-operatørene hadde beveget seg fra å være en noe ukjent og udefinert enhet i kampenheten, til å bli en svært anerkjent og fullverdig bidragsyter.

UAV berger liv

Vedkommende som var kompanisjef da “Raven” ble tatt i bruk var en av flere i en undersøkelse som har fremhevet bidraget fra UAV-systemet og som stiller seg bak påstanden om at Raven har berget norske soldaters liv i Afghanistan. Det er kanskje den største aner­kjennelsen dette systemet og dets operatører kan få, og fortjener operativ oppmerksomhet.

Innfasing av ny teknologi krever vilje, evne og framsynthet på alle nivå. I så måte var Raven en suksess både operativt og som prosjekt/innfasing av ny teknologi. La oss håpe at utviklingen fortsetter og at ubemannede flysystemer får sin rettmessige plass i systemet, slik som den stygge andungen, som til slutt fant sin rettmessige plass i flokken!