Den pågående utviklingen av 6. generasjon luftmakt

Leveranser av nye F-35 fly til amerikanske og internasjonale kunder pågår fremdeles og vil fortsette til langt ut på 2030-tallet. Kina og Russland har i den senere tid utviklet nye kampfly som de hevder å ha 5. generasjon egenskaper, og India og Tyrkia har tilsvarende ambisjoner. Innføring av 5. generasjon kampfly pågår nå for fullt parallelt med starten på fremveksten av neste generasjon luftmakt. I denne artikkelen vil jeg først drøfte noen utviklingstrekk, deretter beskrive nye 6. generasjon programmer og prosjekter, og til slutt er det en kort oppsummering med refleksjoner. 

Hva er 5. generasjon?

Såkalte 5. generasjon kampfly kjennetegnes blant annet av de har en lav signatur (stealth) og dermed vanskelige er å detektere.¹ Flyet har tilgang på mye data fra egne sensorer og eksterne kilder som igjen blir prosessert og presentert som informasjon på en oversiktlig og helhetlig måte. 5. generasjon kampfly kan overføre informasjon til andre, har et grensesnitt mot alle domener, og er ment til å fungere i et annen type kommando og kontroll system enn tidligere. Derfor var det ikke overraskende og helt naturlig at Luftforsvaret nylig etablerte en 5. generasjon felles og taktisk operasjonsledelse med et Joint Air Operations Center (JAOC)², og at den tidligere faglige modellen for kontroll og varsling bransjen har blitt erstattet av Air Battle Management (ABM) konseptet.³ 

En kontinuerlig utvikling

Innen ulike segmenter av luftmakten er det en rekke interessante utviklingstrekk over lang tid, blant annet med flere roller til eksisterende systemer. Droner⁴ har lenge vært i en rivende utvikling med en stadig utvidelse av bruksområder og roller. Maritime overvåkningsfly kan også bære langtrekkende presisjons­våpen. Til og med transportfly kan brukes til å levere langtrekkende kryssermissiler som det amerikanske Rapid Dragon programmet har demonstrert.⁵ Moderne kampfly med meget kapable sensorer og linksystemer har fått en utvidet rolle ved å også kunne innhente informasjon og bidra til andres situasjonsoversikt. 

Den rivende utviklingen av informasjons og kommunikasjonsteknologi (IKT) skaper økte muligheter for utveksling av data, bilder og video mellom nesten alle militære aktører. Det bereder grunnen for mer taktisk samvirke og integrasjon innenfor og på tvers av domener. Innen luftmakten er moderne IKT fremtredende i bemannede og ­ubemannede fly, helikoptre og luftvern. Det seneste utviklingstrekket er nettverksbaserte våpen som avfyres fra for eksempel et fly eller marinefartøy, og kan via datalink kontrolleres i sluttfasen av noen andre som har en bedre oversikt i målområdet (et annen skip/fly eller en landstyrke).⁶

På vei inn i 6. generasjon luftmakt

Hva kjennetegner løsninger for neste generasjon luftmakt? For det første bygger utviklingen på og forsterker karakteristika introdusert i forbindelse med den forrige generasjonen. For det andre legges det stor vekt på å utnytte mulighetene fra utviklingen innen kunstig intelligens, maskinlæring, automatisering og kommunikasjon. For det tredje går man bort fra enhetsflåte tenkningen og innfører et mangfold med en familie av ulike systemer. Neste generasjon kampfly blir meget kapable og særdeles kostbare. For å få nok mengde til å løse oppdrag inne operasjoner må flerrolle-droner tas i bruk, og de må enten kunne fungere i et tett samspill med bemannede fly eller kunne løse oppdrag alene. Samspill og integrasjon blir viktig mellom alle aktører innen luftmakten og selvsagt opp mot andre forsvarsgrener og domener. Ideene om nettverkssentrisk krigføring og et forsvar bestående av «systemer-av-systemer» oppstod allerede på 1990-tallet,^7,8 og det er først nå at de blir realisert i betydelig grad. Disse teoriene omsettes nå til praktiske løsninger i en rekke 6.generasjon luftmakt-programmer og -prosjekter i flere land.

Industriell utvikling og samarbeid

Britisk-japansk-italiensk samarbeid
Storbritannia lanserte i 2015 et program for å erstatte deres Typhoon (Eurofighter) kampfly.⁹ Future Combat Air System (FCAS) programmet er en ramme for en rekke typer tiltenkte prosjekter for å utvikle et sjette generasjon kampfly og en rekke andre typer tekno­logiske løsninger i en familie av systemer. En ide til et nytt kampfly har fått navnet Tempest og britene har planer om å bygge en demonstrator om noen få år for prøve ut nye løsninger. I 2019 ble italienske myndig­heter og forsvarsindustri med som partnere i det britiske FCAS programmet og deriblant utviklingen av et nytt kampfly også for å erstatte deres Eurofighter kampfly. I 2019 ble det også inngått en avtale mellom svensk industri og det britiske FCAS programmet. Sverige har senere inngått en trilateral avtale (2020) med UK og Italia¹⁰ og en bilateral samarbeidsavtale (2022) med Japan.¹¹ Sveriges rolle i det flernasjonale samarbeidet er derimot noe uklar.

Japansk og britisk forsvarsindustri innledet et samarbeid i 2021 om å utvikle motorteknologi for neste generasjon kampflysystemer. Året etter signerte Italia, Japan og Storbritannia en avtale om å etablere et felles program for å utvikle og produsere neste generasjons luftmakt. Det flernasjonale Global Combat Air Programme (GCAP) planlegger å initiere en felles utviklingsfase i 2025. Selv om dette bryter med det sterke båndet mellom Japans selvforsvarstyrke og USAs forsvarsindustri, har amerikanske myndigheter vært positive til denne trilaterale avtalen og innledet samtaler med Japan om autonome amerikanske droner som kan inngå fremtidig familie av integrerte luftmaktsystemer. Italia og UK har solid erfaring med fler­nasjonalt samarbeid innen tidligere forsvarsprosjekter, men Japan har ikke det, så denne trilaterale modellen kan bli utfordrende.¹²

Fransk-tysk-spansk samarbeid
Frankrike og Tyskland lanserte et nytt program i 2017 som på engelsk også heter FCAS og på fransk omtales det som Système de combat aérien du futur (SCAF). I 2020 ble Spania med som likeverdig partner i FCAS/SCAF. Programmets tidsperspektiv er å levere moderne løsninger til sine respektive lands luftforsvar rundt år 2040.¹³ Intensjonen til dette programmet er også å skape en familie av neste generasjon systemer som blant annet inkluderer kampfly, droner og en «luftoperativ skytjenste» med et nettverk som binder alt sammen. Airbus og Dassault har allerede undertegnet en kontrakt om å bygge en prototype som etter planen skal fly for første gang i 2029. Fra den spanske fly- og forsvarsindustrien skal selskapet Indra bidra til det flernasjonale utviklingsprogrammet. Belgia har vist interesse for FCAS/SCAF programmet, men har observatør-status.¹⁴

Et interessant aspekt er at det bemannede flyet i FCAS/SCAF-programmet skal utvikles basert på et konsept som fritt oversatt kalles «kommando-kampfly», som innen «man-machine teaming» er motparten til det andre programmer kaller «lojale vingmenn». Konseptet er at det enten skal fungere som et selvstendig og tradisjonelt kampfly eller være et nav som utøver taktiske ledelses funksjoner ovenfor andre bemannede eller ubemannede fly. Dette programmet skal også legge vekt på å utnytte de muligheter som oppstå i kjølvannet av kunstig intelligens og maskinlæring samt ny nettverk- og datalink-teknologi. 

Svensk utvikling
Sverige har i dag en blandet kampflyflåte med både oppgraderte Saab Gripen C/D og den nye Gripen E. Svenskene har i den senere tid forutsatt en struktur med 120 kampfly og 60 av hver modell.¹⁵ Den Kunglige Krigsvetenskapsakademien (KKrVA) har gjennomført en tverrfaglig utregning og utarbeidet: «Förslag till strategi för beslut om nästa stridsflyg­system».¹⁶ De påpeker at Gripen C/D skal erstattes fra midten av 2030-tallet, og at Gripen E som er under innføring har en levetid til anslagsvis 2050-tallet. I det kommende «Försvarsbeslut 2030», som skal utredes i 2025-2029, må det tas beslutninger om veivalg for kampflyflåten både på kort og lang sikt. Svenskene utforsker nå nye konsepter i perioden frem til og med 2025, og de har planlagt en konsept- og teknologi­utviklingsfase i 2026-2030. 

Saab har signalisert at de ønsker å bidra til både utvikling av nye plattformer til det svenske forsvaret og systemintegrasjon mellom dem. Saab har laget en skalert modell som de har testet i en vindtunnel. Det er en supersonisk kampdrone med våpen ombord som er tiltenkt å være en «vingmann» i et større system av ulike plattformer.^17,18 Svenskene kaller også sitt program for «Future Combat Air System».

Australsk utvikling
Australia har ikke et program for å utvikle sjette generasjon luftmakt, men de er et foregangsland for å ta i bruk en miks av både bemannede og ubemannede fly til samme formål. De valgte å anskaffe både bemannede P-8A Poseidon og det ubemannede flyet MQ-4C Triton som komplementære plattformer for å kunne for å ivareta maritim overvåking og beslektede oppdrag, ifølge dem selv innen et helhetlig konsept hvor kapabilitetene skapes av en miks av flere systemer.¹⁹ Et annet prosjektet er MQ-28 Ghost Bat, et ubemannet fly utviklet av Boeing i Australia. Ghost Bat skal blant annet benyttes av det australske flyvåpenet i et operativt samspill med kampfly og andre bemannede fly. Innfasing av begge de nye ubemannede flyene vil starte i løpet av relativt kort tid.

Amerikansk utvikling
Ikke overraskende er USA en hovedmotor i utviklingen av 6. generasjon luftmakt-teknologi. Et mantra er å unngå feiltrinnene fra Joint Strike Fighter/F-35 programmet: For det første å gå bort fra strategien om å lage ett fly for alle forsvarsgrenene og alle formål. Ideen om en enhetsflåte var basert på antagelser om gevinster og fordeler som ikke har blitt innfridd i noen særlig grad. For det andre unngå at en leverandør får ansvar for å bygge alle flyene og understøtte driften etterpå – i praksis å etablerere en monopolsituasjon som har vist seg å være ufordelaktig.²⁰ I USA er 6. genera­sjons programmet kjennetegnet av et mangfold av prosjekter innen de ulike forsvarsgrenene med både ubemannede og bemannede plattformer. Alle kjennetegnes av krav til interoperabel nettverksteknologi og en intensjon om å utnytte mulighetene innen kunstig intelligens og maskinlæring. 

B-21 Raider prosjektet ble etablert for snart ti år siden og bygger på et forskningsprogram som ble gjennomført i forkant. Det nye 6. generasjon bombeflyet kan blir satt i operativ drift allerede dette årtiet. Et annet initiativ er å erstatte F-22 Raptor og det blir utforsket i det høyt graderte Next Generation Air Dominance (NGAD) forskningsprogrammet. Intensjonen er å lage en løsning som sikrer at USA kan ha luftherredømme/­-overlegenhet i fremtidens konflikter. En kontrakt for et NGAD materiellprosjekt forventes å bli tildelt en industriaktør senere i år. En generell utfordring er at USA må anskaffe noe annet i tillegg til de meget kostbare systemer som B-21 og NGAD for å ha nok mengde og antall plattformer i en større konflikt.

USAs hovedutfordring er Kina og deres flyvåpen er stort og vokser fremdeles. Defense Advanced Research Projects Agency (DARPA) gjennomførte tidligere en studie om hvordan USA bør innrette seg for å ha et overtak i luftdomenet, og de anbefalte en familie av ulike bemannede og ubemannede systemer, integrasjon med rombaserte kapabiliteter, og utvikling av autonome løsninger. Derfor har USAF en fremtidsstrategi som inkluderer et større antall ubemannede kamp­droner.

Ambisjonen i Collaborative combat aircraft (CCA) programmet er å utvikle droner som enten kan løse enkle oppdrag alene og mer vanskelige i oppdrag i samspill med de mer avanserte og større bemannede flyene.²¹ Muligheten for å kunne få et mangfold av informasjon fra andre kilder gjør at kampdronene selv ikke trenger å ha alle kostbare sensorer og systemer ombord, og dermed blir kostnadene for kampdronene lavere som igjen skaper rom for å produsere et større antall. Ambisjonen er å bygge minst 1000 CCA droner, men plantallet kan øke i fremtiden. CCA blir en flerrolle plattform som skal kunne fungere sammen med både en fremtidig NGAD løsning og fly som F-35, F-15EX og E-7 Wedgetail. Det amerikanske luftforsvaret planlegger å ta i bruk CCA droner fra en eller flere leverandører på slutten av 2020-tallet, men det er ikke det eneste kampdrone programmet i USA.

Det amerikanske marinekorpset (USMC) har en ambisiøs strategi om å utnytte mulighetene innen autonomi og kunstig intelligens for å realisere sine nye planer. Expeditionary Advanced Basing Operations (EABO) konseptet ble skapt for å danne grunnlaget for et marinekorps som kan fungere operativt i et krigsteater i Asia-Stillehavet med Kina som opponent. Innen Force Design 2030 blir det gjennomført en rekke forsøk og eksperimenter for å realisere konseptet. Blant annet med ubemannede skip samt små og store droner. Innen sistnevnte kategori bestilte USMC for to år siden Kratos XQ-58A Valkyrie droner som egentlig er utviklet for USAF CCA programmet. I fjor høst ble det gjennomført seks prøveflyginger hvor marinekorpset gjorde forsøk med Valkyrie dronene for å kartlegge autonome og kollaborative systemers potensiale i for å løse oppdrag innen flere roller.²² Den amerikanske marinen har nå også bestilt Valkyrie droner for å utforske deres fremtidige potensiale. U.S. Navy har tidligere etablert F/A-XX programmet for å utvikle et 6. generasjon bemannet kampfly som skal erstatte deres F/A-18 fly og fra 2030-tallet og utover komplementere de hangarskip baserte F-35C kampflyene. På samme måte som flyvåpenet ser den amerikanske marinen for seg en fremtidig kampflyflåte med den miks av bemannede og ubemannede fly som jobber i et komplementært samspill.²³

Oppsummering

Denne artikkelen er en omtale av en rekke initiativ, programmer og prosjekter, men er på langt nær en uttømmende detaljert oversikt. Hvis vi løfter blikket er det flere generelle fenomener som utkrystalliserer seg:

1. For det første vil de senest utviklende løsningene kunne anvende maskinlæring og kunstig intelligens for å understøtte autonom beslutningstaking.
2. For det andre vil det bli en komplisert avveiing om å tillate at maskiner skal autonomt gjennomføre våpenlevering eller stille krav om at et menneske skal ta beslutningen.
3. For det tredje vil de nyeste bemannede flyene være meget kapable med mer moderne sensorer, IKT, motorer og våpen, men også meget kostbare. Derfor tvinger det seg frem en utvikling av en familie av systemer innen luftmakten med en blanding av bemannede og ubemannede samt avanserte og enkle systemer.
4. For det fjerde vil det nye fenomenet «man-machine teaming» mellom bemannede og ubemannede 6. generasjon systemer også inkludere forrige genera­sjons løsninger som F-35.
5. For det femte vil det ikke være en brå overgang mellom 5. og 6. generasjon luftmakt og kampfly. Tidslinjene tilsier en glidende overgang hvor de nyeste løsningene begynner å bli innført samtidig med sluttfasen av introduksjonen av 5. kampfly. Det er ikke unaturlig å spørre om det egentlig er et generasjonsskifte, eller om generasjonsbegrepene egentlig er skapt for markedsføring og salg.
6. Som alltid er ikke moderne teknologi svaret på alt. For å utvikle en reell ny kapabilitet kreves det også tankevirksomhet og utvikling innen doktrine, taktikk, operativ organisering, ledelse, logistikk og så videre. Et annet fenomen er at det umoderne ikke alltid går av mote. Vi lever i en tidsperiode hvor tidsaktuelle temaer er utholdenhetskrigføring, skyttergravskrig, minefelt, og evne til å produsere nok artillerigranater for å dekke behovet ved fronten. På den annen side er det ikke usannsynlig at et innslag i øvelsen Arctic Challenge Exercise 2037 blir nordiske F-35 kampfly med vingmenn som er allierte kampdroner med kunstig intelligens. Noe som Norge bør vurdere nøye på kort sikt er den australske løsningen med en miks av både P-8 og Triton for maritim overvåkning og andre typer oppdrag.