Bør basepolitikk og selvpålagte restriksjoner skrotes?

Svensk og finsk NATO-medlemskap aktualiserer problemstillingen, for hvordan skal Norge balansere hensynet til selvpålagte restriksjoner og basepolitikk, når våre gode naboer er fritt for restriksjoner og Russland er mer aggressiv i sin fremferd?

Baseerklæringen kom i 1949 da Norge sluttet seg til Atlanterhavspakten. Regjeringen erklærte at Norge ikke skulle åpne for baser med fremmede lands styrker på norsk territorium, så lenge Norge ikke var angrepet eller utsatt for trusler om angrep.
Men gir norsk basepolitikk og selvpålagte restriksjoner den beste forutsetningen for et velfungerende nordisk forsvarssamarbeid?

Finland har uttalt at de er åpne for at NATO-soldater baseres permanent i landet. Landet har ingen restriksjoner eller begrensninger på hvor langt nord de kan trene med sine allierte, mens Norge har en grense på 24 grader øst for allierte flystyrker og 21 grader øst for allierte sjøstyrker. 24 graders-grensen ble innført av norske myndigheter i 1958, og det er vanskelig å argumentere mot at mye har endret seg siden den tid.

Hensikt: Å trygge sovjetiske
myndigheter

For å kunne diskutere fremtiden, er det nødvendig å se bakover på historien. De norske selvpålagte restriksjonene kommer fra basepolitikken anno 1949 og atompolitikken anno 1957. Sistnevnte sa at det ikke skal lagres atomvåpen på norsk jord i fredstid.
Regjeringen skulle trygge sovjetiske myndigheter som fryktet NATO-baser i sitt nærområde og dette ble retningsgivende for norsk basepolitikk under den kalde krigen.
Basepolitikken handler om stasjonering av fremmede styrker på eget lands territorium. I en debatt nylig, i regi av Norsk forsvarsforening, kom spørsmålet; er basepolitikken moden for skraphaugen?

Et tilnærmet unisont panel, med ett unntak, mener tiden er inne for en ny strategi overfor Russland. Rune Jakobsen, tidligere sjef for Forsvarets operative hovedkvarter, mener regjeringens forsiktighetslinje overfor Russland bør forkastes. Forsvarsforeningens nåværende president, Arne Bård Dalhaug, mener basepolitikken definitivt er moden for skraphaugen.

Sverre Strandhagen, kommentator i Dagens Næringsliv, mener de selvpålagte restriksjonene har bidratt til stabilitet og fred, i tillegg til å bygge konsensus om sikkerhets- og forsvarspolitikken i Norge. Ifølge ham vil russerne være interessert i å bruke en debatt om basepolitikken i sin propaganda, og at det er bedre med flere sikkerhetssoner enn færre.

Ensidig norsk erklæring

Professor Janne Haaland Matlary ved Universitetet i Oslo og Forsvarets høgskole minner om noe viktig. Basepolitikken er ingen internasjonal forpliktelse. Det er en ensidig norsk erklæring. Derfor blir det helt feil hver gang det ytres at Norge må passe seg for å bryte norsk basepolitikk. Dette er norsk politikk, som den norske regjeringen kan endre slik de ønsker, når de måtte ønske det. Selv om basepolitikken trolig har tjent Norge og norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk godt, så har den ikke en uproblematisk historikk. Andre allierte, deriblant USA, har flere ganger trukket frem politikkens problematiske sider for alliert samarbeid og øving.

Fleksibel tolkning

I tillegg har politikerne tolket basepolitikken ulikt. Venstresiden har hevdet at en rekke militære installasjoner på norsk jord har vært i strid med norsk basepolitikk, og høyresiden har argumentert for at restriksjonene er for strenge.

I 2021 ble det signert en avtale som gav USA rett til å sette opp infrastruktur på de norske militærbasene på Rygge, Sola, Ramsund og Evenes. Ifølge daværende forsvarsminister Odd Roger Enoksen (Sp) var ikke denne avtalen problematisk med tanke på norsk basepolitikk fordi det ikke skal være permanente utenlandske styrker der.Mulighet for en fleksibel tolkning kan omtales som en fordelaktig fleksibilitet i basepolitikken, og brukes av enkelte som argument for at det ikke er noen grunn til å diskutere om basepolitikken skal overleve fremover eller ikke.

Debatten i Forsvarsforeningen bar preg av en underliggende frustrasjon. Frustrasjon over at det ikke virker som Russlands angrepskrig på Ukraina gav den norske regjering, stortingspolitikerne, lokalpolitikerne eller allmennheten et stort nok ytre sjokk som førte til handling. I kontrast til hvordan krigen skremte vekk nøytraliteten til både Sverige og Finland, som begge søkte seg til NATO. Det er et savn at det i den norske offentligheten ikke er en god nok debatt om hvilket forsvar landet behøver og hvilke økonomiske bevilgninger som trengs for å få dette til.

Hvor mye Nato?

Finland og Sverige har ingen forbehold knyttet til sine NATO-medlemskap. Hvordan vil det påvirke Norge og forsvarssamarbeidet i nord? Hvor mye NATO vil Norge egentlig ha?
Å finne riktig balanse mellom avskrekking og beroligelse i en tid med krig er krevende, men det er enda mer krevende å ikke røre problemstillingene.

Skal norske fly fortsatt måtte snu før 24 grader øst, mens våre allierte naboer ikke har tilsvarende begrensinger? Moderne våpenteknologi gir mulighet for at allierte kan ramme russiske mål i nord, selv om de oppholder seg langt utenfor norske områder.
Dersom selvpålagte restriksjoner og basepolitikken blir en del av historien og ikke fremtiden, så har det konsekvenser for forsvarsplanleggingen.

Nødvendig å tilrettelegge

Det har vært, og vil fortsatt være, nødvendig å tilrettelegge for alliert øving og trening i Norge, og fremover er behovet for norsk medvirkning til alliert aktivitet i Norges nærområder enda større. Norsk sikkerhetspolitikk har gjennom historien tilpasset seg ulike ytre trusler, allierte hensyn og skiftende rammebetingelser. I den utrygge tiden vi lever i nå, er det ingen grunn til å la viktige debatter ligge, bare fordi det er vanskelig å snakke om. Det er ingen grunn til å ikke diskutere basepolitikk og våre selvpålagte restriksjoner i en tid der vårt forsvarsarbeid vil bli påvirket av en annen NATO-virkelighet.

Norske politikere må være sitt ansvar bevisst å ta debatten om restriksjoner på utenlandsk øvings- og treningsvirksomhet, og hvordan allierte operasjoner på norsk territorium skal foregå. Norges selvpålagte restriksjoner kan bli et hinder for et fruktbart nordisk forsvarssamarbeid som skal tjene til beroligelse og avskrekking.

Konklusjonen om norsk basepolitikk og selvpålagte restriksjoner bør ikke basere seg på argumenter fra 1949. Verden har endret seg. Norge fikk kanskje ikke samme ytre sjokk som Finland og Sverige da Russland gikk til fullskala angrepskrig mot Ukraina, men å stikke i hodet i sanden når den sikkerhetspolitiske situasjonen er helt endret, gjør ikke Norge tryggere.

Å endre Forsvaret tar tid og er kostbart. Forsvarskommisjonen ber om politisk mot, handlekraft og langsiktighet. Det er naturlig å ta samtalene om basepolitikk nå.
(denne saken har tidligere blitt publisert på Alltinget.no)