Bevæpningav P8A Poseidon

Norges lange land har gitt en trygghet gjennom strategisk dybde til «fronten i nord». Russlands anskaffelse av en rekke langtrekkende presisjonsvåpen har gjort de «bakre rekker» sårbare for angrep med en varslingstid som er liten eller fraværende. Med anskaffelsen av kampfartøy og kampfly med henholdsvis Naval Strike Missile (NSM) og Joint Strike Missile (JSM) har Norge også en moderne kapasitet til å angripe sjømål eller landmål bak en motstanders fremste linjer.
Norges aldrende maritime patruljefly skal erstattes med P8A Poseidon. P8A vil kunne bære langtrekkende kryssermissiler slik som AGM158C LRASM (Long Rang AntiShip Missile.), og AGM84D Harpoon i tillegg til en rekke andre våpen (Gady, 2020; US Navy, 2018). Dagens P3C/N er ikke utrustet med missiler, men ifølge Kongsberg kan JSM integreres på P8A. I de politiske uttalelsene er det derimot ikke klart hvilke våpen P8 skal utrustes med. I Prop. 151 S (regjeringens forslag til langtidsplan) benytter ordlyden «Flyene har evne til å … ramme mål under vann og på overflaten.» men Innstillingen fra Utenriks og forsvarskomiteen Innst.127 S legger til grunn at formålet for P8A anskaffelsen er å «føre vidare kapasitetane til overvaking over og under havoverflata og til antiubåtoperasjonar».

Gitt at bevæpning av P8A ikke virker å være avklart, kombinert med at få av Forsvarets systemer kan bære langtrekkende presisjonsvåpen, er det naturlig å utforske om ikke også P8A bør bære slike våpen.
Denne artikkelen stiller spørsmålet «Hva er konsekvensene dersom norske maritime patruljefly bevæpnes med langtrekkende presisjonsvåpen?». Det er da interessant å se på hvordan dette påvirker oppdragene til, og trusselen mot patruljeflyene. Et annet interessant moment er følgereaksjoner på patruljeflyenes oppdrag.

Oppgavene

Maritime patruljefly har en rekke oppgaver, blant annet suverenitetshevdelse, ISR (Intelligence, Surveillance, and Reconnaissance), antiubåt, kystvakt, maritim overvåkning, støtte til kontraterror operasjoner og søk og redning. Denne artikkelen fokuserer på patruljeflyenes bidrag til antioverflate/antisurface warfare (ASuW) som innehar elementer av maritim overvåkning og ISR. ASuW er her oppfattet som et «krigsoppdrag» da formålet er å støtte Sjøforsvaret med maritim krigføring. Disse oppdragene vil være med for å løse Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) sine operasjonelle målsetninger.

Etterretningstjenesten (ETJ) er også en viktig oppdragsgiver. I heftet «Innsats» fra 2014 beskrives dette slikt: «Orionflyenes hovedoppdrag for Etterretningstjenesten er overvåking og informasjonsinnhenting i våre havområder. Orion er utstyrt for å innhente tekniske, elektroniske og akustiske signaler knyttet til militære mål.» Videre skriver Forsvaret at patruljeflyenes leveranser er viktige fordi de innsamlede dataene brukes som «Evaluta». Dette oppdraget gjennomføres hver dag og blir i denne artikkelen behandlet som et «fredsoppdrag».

Diskusjonen vil avgrenses til det fellesoperative ASuW oppdraget og Etterretningstjenestens ISRoppdrag. Disse vil også danne ytterpunktene i fredkrig skalaen. Krisehåndtering som eksisterer et sted mellom disse vil ikke dekkes av artikkelen.

P8 vil bære missilene synlig på undersiden av vingene og dette legges som premiss for diskusjonen.

Etterretningsoppdraget

ETJ primære funksjon er å samle inn informasjon som kan ha betydning for landets interesser. Norges nærhet til Russlands nordflåte gir en gylden mulighet for følge med på aktiviteten der. Maritime patruljefly med sin flyhøyde, hastighet og rekkevidde er ideell for å gjennomføre ISR i nordområdene. Men maritime patruljefly er også en strategisk ressurs som ikke bare skal løse oppdrag på det operasjonelle nivået. De skal også bidra til å bygge situasjonsforståelse i nord for å hjelpe nasjonale og allierte beslutninger. Dette gjøres gjennom å samle inn data på ubåter, overflatestyrker, fly og landinstallasjoner. Prop. 151 S (2012) framhever viktigheten av at de maritime patruljeflyene har «synlig og regelmessig militær aktivitet i nord».

Her er det to hovedutfordringer med bevæpning av P8A. Kola halvøya er et sensitivt område for Russland fordi flere baser huser Nordflåtens ubåter med ballistiske missiler, som er en del av Russlands nukleære avskrekking. Flygninger med kryssermissiler langs Kola kysten kan tolkes som en evne til å angripe disse basene. For det andre er det flyenes «synlighet» som gjør at endring i bruken av maritime patruljefly kan oppfattes som en form for signalering. Da kan bevæpning av maritime patruljefly oppfattes som en endring av status quo og føre til reaksjoner.

Norge har hatt som vane å opptre varsomt og oppdrag med P3C har ikke blitt gjennomført med synlige våpen i Barentshavet. Dette kan sees i sammenheng med ønsket om å holde «temperaturen» lav i nordområdene. En fredelig stemning i nordområdene er også en viktig ingrediens hvis man ønsker å operere fritt og gjennomføre ISR. De norske patruljeflyene har gjort nettopp dette og har vært et fast innslag lags Kola kysten siden 60tallet.

Det har ikke alltid vært like fredelig stemning når patruljeflyene er på tokt. I 1987 kolliderte en Sovjetisk Flanker med en norsk P3B. Heldigvis klarte begge flyene å lande sikkert etter hendelsen. Også i nyere tid har russiske fly vært nærgående. I 2012 ble flere episoder omtalt i media hvor russiske jagerfly kom «ubehagelig nært» de norske patruljeflyene.

Selv om Russland har flystyrker tilgjengelig for å forstyrre patruljeflyenes oppdrag trenger ikke disse reaksjonene å komme som direkte motsvar og kan komme via andre virkemidler. Som eksempel på slike virkemidler kan jeg trekke fram

GPSjamming eller simulerte angrepsprofiler som er omtalt i ETJ åpne rapporter. Selv om de maritime patruljeflyene får operere relativt uforstyrret kan de fra tid til annen bli gitt «uønsket oppmerksomhet» i form av enkelthendelser som f. eks belysning med skyteradarer eller å bli skutt etter med signalraketter. Dette er i strid med avtaler inngått mellom Norge og Sovjetunionen, men trenger ikke være et uttrykk for signalering, det kan være utført av enkeltindivider.

Tokt langs den russiske grensen med langtrekkende presisjonsvåpen vil trolig bli tolket som et signal fra den norske regjeringen. Dette er ikke utelukkende negativt og kan være et nyttig verktøy for Norge, men det må ikke benyttes uten at den strategiske konsekvensen er vurdert. Enkelttokt med våpen vil kanskje ikke føre til direkte reaksjoner mot de maritime flyene, men en kan ikke utelukke at gjentatte tokt vil medføre reaksjoner mot flyene. Dette vil være svært negativt for muligheten for å gjennomføre ISRoppdraget.

Selv om flyene ikke opererer med våpen i Barentshavet kan selve innføringen av en slik ny kapasitet medføre reaksjoner fordi det oppfattes som en endring a status quo. Oppdrag som gjennomføres nært de russiske områdene med synlig bevæpning kan anses som en eskalering og noe som kan føre til reaksjoner. De norske maritime patruljeflyene har fått operere med stor frihet i den russiske «bakgården». Denne sedvanen bør ikke unødig rokkes ved.

Maritim luftmakt

Støtten til ETJ bidrar hovedsakelig til informasjonsloopen på det strategiske nivået. Oppdragene med maritim luftmakt bidrar til å nå målsetninger på det operasjonelle nivået (FOH). Flystyrker kan utøve bekjempelse i det maritime domenet ved å gjennomføre ASuW. Med ASuW oppdraget har patruljeflyenes bidrag til maritim luftmakt tradisjonelt vært å bygge et gjenkjent maritimt overflatebilde. Her benytter flyet alle tilgjengelige sensorer hvor AIS, RADAR, og ESM er de mest framtredende. Det neste steget kan være å gi måldata til egne overflatestyrker slik at deres langtrekkende missiler kan utnytte sin rekkevidde. Overflatefartøyer har svært begrenset sikt med egne sensorer pga. jordkrumningen. Som eksempel har Nansensklassen en teoretisk sikt med sin radar på ca. 12,5 nautiske mil. Maritime patruljefly har en radarrekkevidde som kun begrenses av flyets høyde, radarens følsomhet og atmosfæriske forhold, men som regel ut til ca. 200 nautiske mil. Dette poengterer det viktige samspillet mellom luft og overflatestyrker. På kort tid kan et patruljefly dekke et stort område og rapportere tilbake til overflatefartøyer.

Overflatestyrkene er ikke ensidig avhengig av luftstyrkene. Patruljeflyene er svært sårbare og som en kritisk ressurs vil de sjeldent operere innenfor en motstanders luftvern eller jagerflydekning. En måte å sikre luftoverlegenhet er å engasjere motstanderens luftvernresurser eller hangarskip med ild fra egne overflatefartøyer. Likeledes kan luftfartøy engasjere sjømål for å øke egne fartøyers handlingsrom. For Norge vil dette bety frihet til å operere maritime styrker innenfor operasjonsområdet eller sikre allierte forsterkninger langs sjøveien.

Dette er kanskje det viktigste argumentet for å bevæpne de maritime patruljeflyene med presisjonsvåpen. Norge har et begrenset antall enheter som er utrustet med kryssermissiler og for å oppnå tilstrekkelig metning i en salve vil det være fordelaktig med en luftbåren våpenplattform utenom F35. Jagerflyene kan være opptatt med å opprette luftoverlegenhet eller herredømme nært fastlandet eller ikke ha rekkevidde til operasjonsområdene langt til havs. En annen utfordring er hvis trusselen kommer fra nord og forsterkningene fra våre allierte fra vest. Det kan føre til et dilemma ifb. med prioritering av F35.

F35 og de norske fregattene kan utrustes med en missiltype, NSM/JSM. P8A kan utrustes med både Harpoon og LRASM noe som vil gå miks og fleksibilitet ved et eventuelt anslag mot overflatestyrker. En ulempe ved en slik løsning er logistikkutfordringene og kostnadene ved å operere flere missiltyper, noe som taler for å integrere «enhetsmissilet» JSM på P8A.

Bevæpning av maritime patruljefly med langtrekkende presisjonsvåpen kan føre til flyene blir ansett som et høyere prioritert mål da ikke bare har kapasitet til å rapportere mål, men også engasjere disse. På den andre siden er maritime patruljefly kanskje de eneste plattformene som kan oppdage og rapportere sjømål langt fra egne styrker og derfor vil være et prioritert mål uansett bevæpning.

Våre primære partnere som anskaffer P8A vil også anskaffe slike missiler og en slik kapasitet på norske fly vil således ikke være noe spesielt. De norske patruljeflyene er ikke uten ildkraft i dag og kan bære torpedoer og bomber og i motsetning til missiler kan disse bæres skjult i bomberommet på flyene.

Bevæpning av de maritime patruljeflyene med antioverflate våpen vil gi en større fleksibilitet og større evne til å gjennomføre nektelse eller kontroll i det maritime domenet.

Konklusjon

De norske maritime patruljeflyene er spesielle i forsvarssammenheng fordi de ikke bare øver på en krig vi ikke håper skal komme, men også utfører operative tokt hver dag. Det er denne dualiteten som er grunnen for «diskusjonen» rundt bevæpning. På den ene siden ønsker man å fortsette etterretningsoppdraget – «fredsoppdraget» slik man alltid har gjort det uten å framprovosere en reaksjon som hindrer tilgang til operasjonsområdet.
Patruljeflyene har også et «stridsoppdrag» med å støtte Sjøforsvaret. I en eventuell konflikt vil det være en fordel å ha fleksibilitet og søke å oppnå ildoverlegenhet – bevæpning av P8A bidrar til dette.

Det neste spørsmålet blir da om Norge kan anskaffe kryssermissiler for å møte krigsoppdraget uten å forringe fredsoppdraget? Fagmilitært er svaret kanskje et åpenbart ja når Norge står ovenfor et Russland som bygger opp militært i våre områder. Politisk er det kanskje ikke så enkelt å innføre en kryssermissilkapasitet på patruljeflyene som kan ramme landmål på Kola. Dette kan bli oppfattet som en eskalering og føre til reaksjoner som i verste fall kan hindre tilgang til Kola kysten. Et alternativ kan være å anskaffe missiler som bare kan ramme sjømål, slik som Harpoon eller LRASM istedenfor JSM.

Denne artikkelen vil konkludere, men ikke i spørsmålet om P8A bør bevæpnes med kryssermissiler. Konklusjonen blir heller at spørsmålet bør diskuteres i de fagmilitære miljøene og avgjøres på politisk nivå.
En versjon av denne artikkelen ble først publisert på Stratagem. Artikkelen er en tilrettelagt versjon av en innleveringsoppgave i emnet Luftoperativ fordypning ifb med VOU studie 2019/2020. Forfatteren har tjenestegjort i 13 år på P3C/N Orion.