Autonomi og F-35 operasjoner: Tempo eller kontroll?

F-35 spiller en nøkkelrolle innenfor flere av disse utviklingsområdene. Samtidig beskriver sjef JAOC i samme utgave av LUFTLED et behov for synkronisering av effekter på lavere nivå i organisasjonen for å oppnå raskere og mer informerte beslutninger. Kan autonomi som del av operasjonskonseptet til F-35 underbygge ønsket operasjonell smidighet og raskere beslutningshastighet i møte med et nytt trusselbilde?  

Autonomi i et endret operasjonsmiljø

Autonomi må i denne sammenhengen forstås som delegering av beslutningsmyndighet til utøvende nivå i den hensikt å øke handlefrihet innenfor rammen av sjefens intensjon og juridiske bindinger. Autonomi kan i en slik tolkning sees på som en form for oppdrags­basert ledelse (OBL) der det er rom for desentraliserte beslutninger og handlinger i sjefens ånd. Dette sikrer at utøvende styrker har eierskap til oppdraget, og mulighet for å justere handlemåter underveis dersom forutsetningene endrer seg. Autonomi må derimot ikke forstås som en enten/eller-løsning for kommando- og kontroll av militære styrker, men heller som et verktøy for situasjonsbetinget beslutningsmobilitet i kommando­linjen.  

Autonome luftoperasjoner er selvsagt ingen nyvinning i Luftforsvaret. For å unngå handlings­lammelse som følge av kommunikasjonssvikt har autonomi gjennom mange år spilt en viktig rolle med hensyn til robusthet i oppdragsløsning for norske luftstyrker. Slik autonomi har eksempelvis materialisert seg i form av forhåndsplanlagte oppdragssett med gitte kriterier for engasjement dersom normal ordregang uteblir. Slik autonomi har først og fremst vært en sikkerhetsventil i tilfelle manglende mulighet til utøvelse av kommando og kontroll (K2). Det sentrale spørsmålet i denne sammenhengen er hvorvidt autonomi har en rolle i et operasjonskonsept for F-35 utover det å fungere som en sikkerhetsventil dersom K2-systemet svikter?

Teknologisk utvikling har i økende grad gjort det mulig å påvirke en motstander i mange ulike domener over store avstander i løpet av kort tid. Mobile våpen­systemer med lang rekkevidde, i kombinasjon med nettverksorganisering av sensorer, har bidratt sterkt til denne utviklingen. En situasjon der fienden kan tenkes å angripe oss over alt omtrent samtidig innebærer økt usikkerhet og kompleksitet i operasjonsmiljøet, og setter nye krav til smidighet og tilpasningsevne. Videreutviklingen av AIR C2 mot det som benevnes som Air Battle Management (ABM) er et av tiltakene som søker å skape nødvendig smidighet og fleksibilitet til å lede effektive luftoperasjoner på tvers av krigføringsdomener og i ulike spenn av konfliktspekteret.

F-35 operasjonskonsept og nye muligheter

Nye kapabiliteter og et høyere politisk ambisjonsnivå med F-35 til forskjell fra hva som var tilfelle med F-16 innbyr til en revurdering av hvordan kampflyoperasjoner bør ledes.² Dette gjelder særlig med hensyn til utvidelse av oppdragsporteføljen innenfor offensiv bruk av luftmakt. Fra primært å være rettet mot defensive kontraluftoperasjoner og nærstøtte til bakkestyrker, gir F-35 en betydelig større bredde og fleksibilitet i anvendelsen av luftmakt.³ 

Fem sentrale egenskaper underbygger evne til autonomi innenfor F-35 operasjoner; 

1. Lavsignatur-teknologi gir økt overlevelsesevne og handlefrihet i møte med en moderne motstander. 
2. Økt situasjonsforståelse gjennom integrering av flere og bedre sensorer gir piloten et mer helhetlig beslutningsgrunnlag. 
3. Selvstendig evne til å gjennomføre målbekjempelsesprosessen (F2T2E2A⁴) uten nødvendigvis å være avhengig av ekstern støtte gir fleksibilitet og mulighet for betydelig raskere operasjonstempo. 
4. Evne til å dele beslutningsrelevant informasjon av høy kvalitet med andre plattformer og kommando­nivåer kan gi økt effekt av nettverksorganisering. 
5. Langtrekkende presisjonsild, som eksempelvis Joint Strike Missile (JSM) og andre våpentyper, gir en offensiv militær kapasitet og fleksibilitet som Norge ikke har vært i nærheten av å inneha tidligere. 

Autonomi som del av F-35 ­operasjoner

For å vurdere autonomi sin rolle i et operasjonskonsept for F-35 kan det være nyttig å analysere hvordan kjernekapabilitetene i F-35 kan utfordre kombinasjonen av metoder og midler for å nå ønskede målsetninger. Autonomi sin rolle i F-35 operasjoner må videre sees i lys av operasjonsmiljøet og norsk sikkerhetspolitisk virkelighet, nettopp fordi militærmakt må anvendes innenfor rammen av politiske målsetninger og interesser som ikke alltid tillater optimalisering av militære løsninger.

F-35 spiller en viktig rolle i vårt nasjonale forsvar med hensyn til suverenitets­hevdelse, tilstedeværelse og informasjons­innsamling. Samtidig kan F-35 tenkes å ha en viss avskrekkende effekt på russiske ledere, spesielt i lys av regelmessig samtrening med amerikanske bombefly de siste årene. Allikevel er våpensystemet F-35 først og fremst anskaffet som et potent maktmiddel for effektivt å kunne nøytralisere mål i lufta, på bakken eller på overflaten til støtte for operasjonelle målsetninger. Evne til mål­bekjempelse står derfor sentralt i denne diskusjonen.

Målbekjempelse med nye midler og metoder?

En av kjerneprosessene på taktisk og operasjonelt nivå i Forsvaret er metodisk målbekjempelse (NATO: Joint Targeting). På basis av situasjonsforståelse har prosessen til hensikt å velge ut og prioritere mål i samsvar med juridiske rammer, operative behov og tilgjengelige midler for å oppnå gitte målsetninger. Metodisk målbekjempelse deles inn i to ulike prosesser: Forhåndsplanlagt målbekjempelse (NATO: Deliberate targeting) og dynamisk målbekjempelse (NATO: Dynamic targeting).⁵ Forhåndsplanlagt målbekjempelse gjennomføres mot kjente mål som i en planleggingsfase har gjennomgått kvalitetssikring og prioritering. Dynamisk mål­bekjempelse handler på sin side om oppdukkende mål som støtter opp under sjefens intensjon, men som på grunn av tid tilgjengelig ikke har gjennomgått like rigid valideringsprosess. 

Konseptet for forsvaret av Norge siden midten av 1970-tallet har vært defensivt orientert med reaktiv og ikke forhåndsplanlagt bruk av makt som utgangspunkt.⁶ Å realisere større grad av autonomi med F-35 krever et operativt planverk som endres i takt med nye kapabiliteter og som i større grad tydeliggjør ambisjon, prioriteringer og målsetninger. Samtidig har operasjonelt og taktisk nivå manglet ressursene til å drive metodisk målbekjempelse slik den er tiltenkt i NATO-doktriner. Forsvaret har heller ikke disponert offensive våpensystemer i en slik skala at prosessen har vært nødvendig eller hensiktsmessig.⁷ Det kan være relativt enkelt å forstå den direkte militære effekten ved å angripe et mål, men vanskeligere fra cockpit å forstå den overordnede verdien eller eventuelle politiske konsekvenser av handlingen. Et tydelig og fleksibelt planverk, i samspill med sjefens intensjon og klare rammer for maktbruk, fremstår derfor som grunn­leggende premisser for å tillate utvidet delegering av myndighet. 

Med begrensede stabsressurser til å drive forhåndsplanlagt mål­bekjempelse er det grunn til å hevde at en betydelig del av en nasjonalt drevet militæroperasjon er avhengig av å gjennomføres med bruk av dynamisk målbekjempelse. Nettopp evne til effektiv dynamisk målbekjempelse understøttes av F-35 sine sentrale kapabiliteter som ble nevnt innledningsvis. Evne til selvstendig gjennomføring av målbekjempelsesprosessen i kombinasjon med moderne sensorteknologi og flyets evne til sammenstilling av data i et enhetlig situasjonsbilde, gir økt lokal situasjonsforståelse og forbedret evne til å omsette sjefens intensjon i praksis.⁸ Økt utnyttelse av dynamisk målbekjempelse kan i så måte gi fleksibilitet og mulighetsrom for autonomi innen F-35 operasjoner som utnytter flyets særegne kapabiliteter på en effektiv måte. En slik tilnærming kan dermed bidra til å kompensere for manglende stabskapasitet til å drive tunge målvalgs­prosesser raskt nok. En forståelse og klok utnyttelse av mulighetsrommet dette gir kan bidra til operasjonell smidighet og raskere beslutningshastighet slik ledelsen i luft­forsvaret sikter til. 

Samtidig innebærer ikke prosessuell effektivitet i målbekjempelse på utøvende nivå nødvendigvis effektiv oppnåelse av operasjonelle effekter. Effektiviteten i en handling må evalueres ut fra ressursbruk og hvilken militær verdi den har sett opp mot en overordnet hensikt.⁹ Metodisk målbekjempelse handler nettopp om denne verdien – et metodisk utvalg av mål på basis av gjeldende situasjon som med minst mulig innsats og risiko gir høyest mulig strategisk effekt.¹⁰ Økt utnyttelse av dynamisk målbekjempelse og autonomi innen F-35-operasjoner kan derfor utfordre sammenhengen mellom taktiske handlinger og operasjonelle effekter, særlig ved manglende rammer og forståelse for overordnet intensjon med oppdraget. Videre kan det lovlige grunnlaget for maktbruk utfordres når større ansvar plasseres lavere i kommando­kjeden.

På en annen side finnes det mange verktøy tilgjengelig for å styre maktutøvelsen uten å være avhengig av direkte kontroll over stridsmidlene. Tactical Battle Management Functions (TBMF), Engasjementsregler (ROE), Joint Prioritized Target List (JPTL), Target Engagement Authority (TEA) og Collateral Damage Estimation (CDE) er alle eksempler på K2-verktøy¹¹ som i større eller mindre grad begrenser maktutøvelsen mer enn hva som er lov i henhold til krigens folkerett og selvforsvarsretten.¹² Sammen med begrensninger i tid og rom kan disse K2-verktøyene i samspill med dynamisk målbekjempelse tillate betydelig grad av autonomi. Air Battle Management spiller her en særlig viktig rolle i å koordinere og synkronisere styrker og stridshandlinger i tid og rom for å legge til rette for effektive og trygge operasjoner (NATO: Joint Battle­space Management).

Tempo eller kontroll?

To overordnede hensyn synes med andre ord å være i konflikt med hverandre: På den ene siden kan det moderne operasjonsmiljøet sette høye krav til beslutnings­hastighet og operasjonelt tempo. På en annen side vil det i større eller mindre grad være et politisk behov for å kontrollere bruken av militærmakt avhengig av situasjonen, noe som kan begrense viljen til autonomi og snarere sentralisere beslutninger om bruk av makt. Ergo blir situasjonsforståelse og tillit viktig for å balansere nødvendig operasjonstempo med tilstrekkelig kontroll over maktmidlene, uten å invitere til hverken kaos eller handlingslammelse som ytterste konsekvens. 

Situasjonsforståelse kan imidlertid kreve tålmodighet og analysearbeid over tid, noe som ikke nødvendigvis er forenelig med kravet til tempo for å operere innenfor motstanderens handlingssløyfe. I møte med disse utfordringene påpeker internasjonal militær konsept- og doktrineutvikling avhengigheten av nettverksorganisering for å bidra til felles situasjonsforståelse. Samtidig vektlegges delegering av myndighet, og dermed større grad av autonomi i det utøvende ledd, som en forutsetning for å muliggjøre tilstrekkelig operasjonstempo.¹³ Ikke bare fordi et strengt kontrollregime og en rigid målbekjempelsesprosess har høye kostnader i form av tids- og ressursbruk, men også fordi evnen til å kommunisere kan være svært begrenset på grunn av fiendtlig påvirkning. Nettopp slik delegering av myndighet og autonomi understøttes av kjernekapabilitetene til F-35. 

Vektingen av de konkurrerende hensynene operasjonstempo og kontroll vil være avhengig av hvor i konfliktspennet mellom fred og krig vi befinner oss. I Norges sikkerhetspolitiske virkelighet som allianseavhengig småstat, med betydelig grad av makta­symmetri i forhold til Russland, er det særlig behov for eskaleringskontroll. Dette gjelder spesielt i en krisesituasjon der selv små taktiske feiltrinn kan nyttes av motstanderen som et påskudd for å eskalere konflikten videre. Evne til beslutningsmobilitet i kommando­kjeden kan dermed hevdes å stå sentralt for å opprett­holde nødvendig grad av fleksibilitet. Noen situasjoner vil kreve tett detaljstyring fra høyere kommandonivå, mens andre situasjoner kan kreve betydelig grad av autonomi i det utøvende ledd for å kunne gjennomføre effektive militæroperasjoner. 

Hva betyr så dette?

Vårt nye trusselbilde kan hevdes å kreve endringer i to dimensjoner: Tidsdimensjonen i form av krav til høyt operasjonstempo, og breddedimensjonen i form av samtidighet i mange ulike krigføringsdomener, eller såkalte «Multi Domain Operations». Den doble effekten av økt tempo og større bredde i operasjoner kan gjøre det vanskelig å holde tritt med motstanderens operasjoner med en tradisjonell, hierarkisk tilnærming til K2. Disse nye kravene kan i mange tilfeller imøtekommes gjennom videreutvikling av Air Battle Management i kombinasjon med å nyttiggjøre ny teknologi – i denne sammenhengen F-35 og systemets iboende kapabiliteter. 

På en annen side har Forsvaret konseptuelle utfordringer i form av et manglende fellesoperativt konsept som integrerer de ulike krigføringsdomenene på en effektiv måte – forsvarsgrenene er, ironisk nok, for autonome. Uklare retningslinjer, samarbeids- og ansvarsforhold gjør det utfordrende å utnytte autonomi innen F-35-operasjoner på en effektiv måte. Ramme­verket er mangelfullt, og sjefens intensjon for uklar til å kunne omsettes direkte i praktisk handling. Opprettelsen av et Joint luftoperasjonssenter (JAOC) er et prinsipielt viktig steg på veien til mer effektivt samvirke på tvers av domener.

Økt situasjonsforståelse gjennom nye kapabili­teter i F-35 kan samtidig virke forsterkende på effektene av samvirke og dermed tillit internt i organisasjonen. Samtidig kan det heve beredskapen til å takle raske forandringer i operasjonsmiljøet. I en slik tilnærming ligger det med andre ord liten eller ingen risiko, men heller en sikkerhetsmessig gevinst som følge av bedre situasjonsforståelse på tvers av domener og funksjoner. Om situasjonen krever det vil det samtidig gi et godt grunnlag for myndighetsdelegering ned til F-35 på basis av tillit til god beslutningskvalitet, og dermed minst mulig risiko for utilsiktede hendelser eller maktbruk utenfor rammen av sjefens intensjon. I motsatt tilfelle, der delegering av myndighet skjer uten nødvendig grad av situasjonsforståelse, står man i fare for å ta beslutninger på sviktende grunnlag som øker risikoen i oppdragsløsningen.

Det er med andre ord grunn til å hevde at F-35 bringer med seg nye kvaliteter og kapabiliteter som åpner mulighetsrommet for økt utnyttelse av autonomi i militære operasjoner – også utover det å være en sikkerhetsventil når K2-systemet svikter. Utnyttelse av autonomi i F-35-operasjoner handler på mange måter om manøverkrigføring på en ny måte – i form av beslutningsmobilitet heller enn fysisk mobilitet. Beslutningsmobilitet underbygges i så måte av en forståelse for hvem som til enhver tid sitter med den beste situasjonsforståelsen, og dermed de beste forutsetningene for å ta en klok beslutning i tide.