Autonome droner – en teknologi for konvensjonell krig
Det er vanskelig å spå fremtiden, men i fredstid så handler veldig mye av Forsvarets virksomhet seg om å forberede seg på en fremtidig krig. Dette inkluderer også å prøve å forstå den teknologiske utviklingen som omgir oss. De siste år har vi sett en rivende utvikling innen droneteknologi, systemer med stadig større grad av autonomi.
Det er ingen omforent eller rettslig definisjon av begrepet “autonome droner”, og begrepet nyttes med stort spenn. Industrien bruker beskrivelsen i utstrakt grad, da det gir et inntrykk av svært moderne og avansert teknologi. NATO bruker en relativt vid definisjon, som predefinerte oppdrag som kan monitoreres, men ikke trenger menneskelig inngripen uten at endringer til planene blir nødvendig. Dagens Global Hawk som NATO har anskaffet blir i denne sammenheng betegnet som en autonom drone. Flere nasjoner, som for eksempel Storbritannia legger derimot en vesentlig strengere definisjon til hva som bør kalles autonome droner. Så langt som mulig vil de fleste militære- og luftfartsmyndigheter kalle ubemannede fly “Remotly Piloted Aircraft” – RPA – for å understreke at det er fly under direkte kontroll av mennesker.
Autonomi – systemer som selv tar initiativ
De fleste vil nok forstå begrepet autonome droner som noe mer avansert, som enten droner som kan handle basert på egne valgalternativer, det man gjerne definerer som “systeminitiativ” og “full autonomi”. Slike autonome droner blir programmert med et stort antall valgbare handlinger for de forskjellige utfordringer de kan møte på i løsning av sitt oppdrag. Tilsvarende som for selvkjørende biler, som nå nylig har kjørt kyst til kyst i USA. Dette er teknologi som langt på vei er utviklet, men vi kjenner ikke til noen operative godkjente drone systemer. Hovedutfordringen for utvikling og godkjenning av fly med slik teknologi er at det viser seg svært utfordrende å utvikle tilfredsstillende valideringssystemer som sikrer at teknologien er trygg og handler slik vi mennesker ville gjort. I praksis så blir det så ufattelig mange kombinasjoner av valgte handlingsmåter for slike avanserte programmerte droner at det blir vanskelig å kontroller og teste til de nivå vi er vant til.
Det er også de som med begrepet autonomi mener kunstig intelligens, systemer som lærer og selv utviklinger sine handlingsalternativer. Vi har ikke noe kunnskap om at vi er nært noe gjennombrudd for slik teknologi. Og da er vel kanskje utfordringene større for oss mennesker enn disse dronene…
Det som nå er under utvikling av avanserte droner er noe kvalitativt annet enn hva vi har sett brukt de siste par tiår
Teknologi under uttesting
Autonome droner, altså avanserte droner programmert med algoritmer for utallige menneskeligdefinerte handlingsalternativer for å møte oppdukkende utfordringer for sin løsning av oppdrag er allerede under uttesting. Dette ser vi brukt ved en rekke sivile universiteter og militære forskningsmiljøer. Vi ser mye grunnleggende testing av svermer med droner, og spesielt interessant hvordan svermer av droner i fellesskap løser oppdrag.
Det forskes særlig på distribuerte og desentraliserte beslutningsalgoritmer der alle dronene er autonome og tar sine egne beslutninger basert på et felles oppdrag, informasjon om de andre dronene sin tilstand samt nåværende og planlagte handlinger. Det har vist seg at det er mer robust og feil-tolerant enn systemer med en hierarkisk kommando-struktur. Men det satses også stort på autonome droner som opererer sammen med bemannede fly, både i form av hva det amerikanske luftforsvaret kaller “Loyal Wingman” og hvor et større bemannet fly kontrollerer droner i støtte for eget oppdrag. Denne utviklingen, og ambisjonene, er godt beskrevet i for eksempel det amerikanske plandokumentet USAF RPA Vector – Vision and Enabling Concepts 2013-2038 utgitt i 2014. Utvikling og uttesting av slike systemer er også vist i videoer på internett fra en rekke forskningsmiljøer internasjonalt.
Det er også de som med begrepet autonomi mener kunstig intelligens, systemer som lærer og selv utviklinger sine handlingsalternativer. Vi har ikke noe kunnskap om at vi er nært noe gjennombrudd for slik teknologi
Ny teknologi – nye konsepter
I fremtidig militær bruk så bringer denne autonome teknologien med seg helt nye muligheter. Både med tanke på operasjonskonsepter, og ikke minst med hvordan man bygger kompetanse og mengder av fly. Hvor man tidligere har hatt lange ledetider på utvikling av kompetanse til å bemanne og effektivt nytte bemannede fly, så kan man nå bygge infrastruktur og bakkemannskap som kan operere store mengder autonome plattformer. Tilsvarende kan man bygge på et antall bemannede fly, og utvide kampkraften med droner som støttefly for jamming, som våpen-leveringsplattformer.
Om forfatteren:
Gjert Lage Dyndal er oberst i Luftforsvaret og nestkommanderende ved Forsvarets stabsskole. Han har M.Phil. i War Studies og Ph.D. i moderne historie.
Artikkelen er basert på kapitlene av Dyndal og Birkeland i boken: Berntsen, Dyndal og Johansen (red.), Når dronene våkner (Oslo: CappelenDamm, 2016).
