Ingen ny jus og ny etikk

Utviklingen av droner som benyttes både til overvåking og som våpenbærer er av mange karakterisert som en teknologisk revolusjon. Overlegen rekkevidde, meget god presisjon og redusert risiko for egne tap gjør dronevåpenet militært effektivt.

Den lange rekkevidden og motstanderens begrensede mulighet til å forsvare seg har skapt debatt om dronevåpenet kan forsvares etter etiske og juridiske standarder. Flyvende ubemannede og bevæpnede farkoster som svirrer i luften over et sivilbefolket område og som når som helst kan slippe sitt våpen skaper naturlig nok en frykt som ingen ønsker å leve med. Dronevåpenet virker for mange også litt mytisk. Dette har skapt et inntrykk av manglende innlevelse og lemfeldige beslutningsprosesser mer på linje med datakrigsspill der uskyldige sivile blir drept i stort antall.

Ikke feigt å forsvare seg

De krigførende plikter å følge spillereglene i krigens folkerett, samtidig som bruken må kunne forsvares rent etisk. At uskyldige sivile blir drept i krig er en realitet, men folkeretten krever at de krigførende plikter å gjøre det som er praktisk mulig for å unngå tap på sivil side. Tallmateriale fra Afghanistan og Irak viser at risikoen for sivile tap ikke er større ved angrep utført av droner enn ved angrep utført av sivile fly. Samtidig foregår det feilbombing som følge av at datagrunnlaget ikke er godt nok. Grunnlagsdataene må være gode nok til at angrepet ikke ansees som vilkårlig. Dessuten vil feilbombing medføre en politisk belastning. Det vil si at både jussen, etikken, politikken og de militære hensyn taler i favør av at det utvikles våpensystemer med de beste egenskaper for å treffe det planlagte militære mål, samtidig som risikoen for sivile følgetap er så liten som mulig.

Dronevåpenets overlegenhet uten risiko for egne tap er tatt til inntekt for at dronevåpenet er feigt. I krig er det ikke feigt å forsvare seg mot en langt svakere motstander, selv der man har overlegen teknologi og risikoen for egne tap er nærmest eliminert. Den eneste legitime hensikten i krig er å svekke motstanderens forsvarsevne, sies det i St Petersburg konvensjonen fra 1868 som omhandlet forbud mot unødig lidelse ved bruk av den tids moderne våpen. Samtidig er en forsvarsmakt moralsk forpliktet overfor eget personell å gjøre det som er mulig for å redusere risiko for egne tap. Da er ikke feigt å bruke bevæpnede droner.

Senkes terskelen?

Den praktiske bruken har også vært kritisert og spesielt den såkalte “targeted killings”. Angrep mot enkelt­personer tilhørende ulike terrornettverk hvor som helst de må befinne seg i verden kan like gjerne gjennomføres på andre måter enn ved droner. Det faktum at droner er svært godt egnet til å gjennomføre slike ­angrep, kan imidlertid medføre at terskelen for å anvende dronevåpenet senkes til et nivå som ikke kan forsvares etisk. Slike angrep krever møysommelig etterretning og god planlegging for å unngå tap av uskyldige sivile. Targeted killing er også en krigføringsmetode som utfordrer prinsippet om rettferdig rettergang i tilfeller der slike angrep gjennomføres i konflikter under terskelen for væpnet konflikt. Debatten knyttet til dette er viktig, men utelukker ikke at bevæpnede droner kan tas i bruk på andre måter som fullt ut kan forsvares både etisk og rettslig.

Mer veloverveid beslutning

Mye av kritikken er knyttet til at droneoperatøren assosieres med ungdom som sitter hjemme og leker krig med dataspill. Droneoperatøren, trygt plassert i et operasjonsrom i Nevadas ørken, kan umulig ha noen innlevelse i krigens harde virkelighet. Terskelen for å ta liv påstås senket fordi droneoperatøren under disse forutsetninger bare har et skjermbilde å forholde seg til. Kritikken kunne være berettiget dersom krav og egenskaper som stilles bare er å være god i datakrigsspill. Slik er det imidlertid ikke. Droneoperatøren beslutter ikke avfyring i isolasjon. Hvilke mål som kan angripes besluttes etter en omstendelig prosess der hensynet til militær nødvendighet, forholdsregler for å unngå sivile tap og krigens etikk inngår. Droneoperatøren er bare en av mange i denne beslutningsprosessen. Til sammenlikning er nødvendigvis ikke jagerpilotens beslutning om å avfyre våpenet mer veloverveid enn drone­operatørens. Mens piloten sitter trangt i et fly som raser over målet i stor fart, med stort tidspress og høy risiko for eget liv, sitter operatøren i rolige omgivelser og kan ta en mer veloverveid og objektiv beslutning som blant annet kan redusere risikoen for tilfeldige sivile tap.

Psykiske senvirkninger

I forhold til droneoperatørenes følelsesmessige innlevelse så viser flere studier at de har omtrent lik risiko for å få psykiske senvirkninger som andre stridende. Droneoperatøren observerer effekten i målom­rådet uten mulighet til å bearbeide sine opplevelser på samme måte som personell som er deployert. Etter jobb kommer de hjem til familien der de hver­dagslige utfordringer møter dem. En slik dissonans bidrar til å øke risikoen for post­traumatiske lidelser.

Droneoperatør har ikke den samme status som jagerflypilotene. Pilotutdannelsen er langvarig og omfattende og en god jagerflypilot har lang erfaring. De etiske holdninger som en jagerflypilot har opparbeidet ved å fly inn i krigsområder med påfølgende nærhet til krigens konsekvenser, vil en droneoperatør uten til­svarende erfaring ikke ha. For å sikre den samme etiske standard hos droneoperatørene ville det ideelt sett vært ønskelig at droneoperatørene også hadde piloterfaring. Uansett bør de ha en grundig skolering og tilstrekkelig modenhet for å fylle rollen som droneoperatør på en forsvarlig måte.

Bruken avgjør

Bevæpnede droner er oppfunnet og de vil bli brukt. De vil ikke revolusjonere krigføringen til fortrengsel for mer tradisjonell krigføring. Om de vil føre krigføringen inn i et etisk eller juridisk blindspor avhenger av hvordan de blir brukt, noe som gjelder ethvert våpen.