Anti-Ship ­Ballistic Missiles: Starten på slutten for hangarskipet?

Kinas satsing på maritime kapasiteter kan endre på denne maktbalansen i årene som kommer. Peoples Liberation Army Navy (PLAN) har i lang tid søkt å utvide sine ambisjoner og operasjonelle rekkevidde gjennom offshore defense, et om­fattende skifte i strategisk planlegging og modernisering i Stillehavsregionen. Et ledd i denne strategien er utviklingen av anti-skipsmissiler ment å kunne ta ut hangarskip på store avstander.

Game-changer

Anti-ship Ballistic Missile (ASBM) er en betegnelse brukt for å beskrive missilsystemer beregnet på å ramme krigsskip ute på havet. Sovjetunionen var først ute med å teste denne typen missiler, men prosjektet ble kansellert i 1975. Siden har ingen nasjoner hatt en tilsvarende våpenplattform operativ av flere årsaker. Blant annet har SALT II-avtalen bidratt til at denne typen våpenprosjekter har blitt lagt på is inntil nå. Kina har de siste årene fokusert på å bygge opp en effektiv ASBM-kapasitet beregnet spesifikt på hangarskip. På mange måter kan dette sees på som en potensiell ”game-­changer”: Dersom PLAN har mulighet til å ramme amerikanske hangarskip langt utenfor egne nærområder vil ­implikasjonene være store.

Tilstedeværelsen av et hangarskip utgjør en enorm form for maktprojisering. Den stadige muligheten for et luftangrep basert fra et hangarskip som kan treffe når og hvor som helst med svært liten varslingstid er en noe en potensiell motstander er nødt til å ta hensyn til. US Navy satser fremdeles tungt på hangarskip til tross for at flere kritikere mener massive og ekstremt kostbare skip er utdatert satt opp imot dagens trusselbilde, som Kinas ASBM-kapasitet utgjør en markant del av.

Fortsatt utfordringer

Trusler fra missiler ute på havet er i seg selv ikke noe nytt. Russiske kryssermissiler har siden den kalde krigen sett stadig utvikling og utgjør en vesentlig sikkerhetsutfordring. Mottiltak i form av god egenbeskyttelse, samt missilenes begrensede rekkevidde, har gjort denne formen for trusler håndterlig. Det kinesiske ASBM-­systemet går under betegnelsen ­DF-21D og er et landbasert ballistisk missil spesielt tilregnet større overflatefartøy som hangarskip med en rekke­vidde tilsvarende 1500-2000 km. Det missilets er terminalfase som skiller det fra kryssermissiler hvor det skal kunne nå hypersoniske hastig­heter som tilsvarer over 5 ganger lydens hastighet. Dette, kombinert med svært god manøvreringsevne og andre anti-mottiltak er det potensielt svært vanskelig å skyte ned før det er for sent.

Et viktig kriterie for at et slikt missil skal kunne treffe et hangarskip, som opererer i hastigheter opp mot 30 knop, er at måldata blir kontinuerlig oppdatert. Innhentingen av denne dataen kan være utfordrende. Innhentningskjeden vil sannsynligvis inkludere ubåter, ubemannede fly og satellitter. Sistnevnte har den siste tiden blitt gradvis utbedret og forsterket med flere oppskytninger av nye sensorer. Det er likevel en del usikkerhet rundt hvorvidt missilsystemet er operasjonelt eller ikke, og det har sannsynligvis ikke blitt testet mot bevegelige mål på sjøen enda.

Blått hav

Tradisjonelt har det blitt benyttet ulike farger for å beskrive hav i forbindelse med avstanden til land og dermed hvilken type trussel en kan forvente å møte. Blått vann er hav hvor kun motstanderens marine­kapasiteter kan utgjøre en trussel. Grønt vann er innenfor rekkevidden til landbaserte kapasiteter som fly og missiler, mens brunt vann er så nært kysten at motstanderens artilleri på land kan treffe egne fartøy. Da langtrekkende fly som kunne bære anti- skipsmissiler gjorde sitt inntog ble store deler av verdenshavene omgjort til grønt farvann. For moderne hangarstrids­grupper er derimot denne trusselen redusert ­grunnet egen evne til anti-luft gjennom fly og luftvernsystemer. En kan dermed ­argumentere for at den tradisjonelle inndelingen av farger gjelder for dagens hangarskip. ASBM kan i så måte sammenlignes med situasjonen langt­rekkende fly skapte. Med ASBM-systemets rekkevidde og muligheter er store deler av Øst- og Sør-Kinahavet blitt farget grønt.

Disse fargene dikterer blant ­annet hvorvidt en kritisk kapasitet som et hangar­skip kan operere i det aktuelle havområdet. Et hangarskip vil spesielt i fredstid og opp til en krisesituasjon ikke utsettes for noen stor risiko nettopp fordi det er marinens desidert mest kapable og dyreste kapasitet. De er begrenset i antall og er ikke lette å erstatte hvis de blir skadet eller ødelagt. Med andre ord er det stort sett blått hav det er aktuelt å operere et hangarskip i. Hvis en forutsetter at et hangarskip nødvendigvis må operere innenfor en sone hvor det faktisk utgjør en trussel for fienden, vil endringen fra blått til grønt hav effektivt redusere eller fjerne effekten av hangarskipet. I denne sammenhengen oppstår det noe som kan betegnes som paradoksalt; US Navy kan ikke risikere å utsette sine hangarskip for potensielt stor fare, men dersom de ikke gjør det mister det mye av sin avskrekkingseffekt. Med ­andre ord kan Kinas ASBM-system effektivt, gjennom sjønektelse, bidra til å undergrave US Navy sin evne til å projisere makt i Øst- og Sør-Kinahavet.

Usikker fremtid for ­hangarskipene

På bakgrunn av dette kan det sies at fremtiden til hangarskip og måten de blir benyttet på er usikker. Hangarskip fungerer mest optimalt i scenario der det innehar full sjøkontroll og ikke blir utsatt for sjønektelse. Denne tilstanden finnes fremdeles i stor grad i andre deler av verden, men i Stillehavsregionen er ­situasjonen i ferd med å snu blant annet som følge av Kinas ASBM- kapasiteter. Dermed er følgende spørsmål betimelig å stille: Har hangarskip utspilt sin rolle i dagens ­bi­polare verdensbilde?