MISSILFORSVAR I EN ­KONSEPTUELL KONTEKST

Et missil er i henhold til Wikipedia: “…et selvdrevet, styrbart, eksplosivt prosjektil som blir brukt som våpen mot et mål.” Missiler kan benyttes mot mål både på bakken, havoverflaten og i luften. “Missil­forsvar” blir derfor “forsvar mot missiler”. Disse kan ha ulike rekkevidder og “flight trajectories”. De såkalte Inter Continental Ballistic Missiles (ICBM) og Submarine Launched Ballistic Missiles (SLBM)med atomstridshoder har flere tusen kilometers rekkevidde og følger en ballistisk bane. Det finnes også varianter av ballistiske missiler med kortere rekkevidde kalt Tactical Ballistic Missiles (TBM). Utviklingen har gått i retning av at missilene også kan utstyres med konvensjonelle stridshoder. Det russiske missilet “Iskander” er et typisk eksempel på et TBM som kan utstyres med både atomstridshode og konvensjonelt stridshode. Rekkevidden til “Iskander” er i åpne kilder oppgitt til å være ca 500 km. En spesiell kategori missiler er “kryssermissilene” som flyr lavt og relativt sakte, men har liten radarsignatur og lang rekkevidde, opp til flere tusen kilometer.

Kryssermissilene kan og utstyres med både atomstridshode og konvensjonelt stridshode. I de senere år har flere nasjoner, deriblant USA, Kina og Russland, utviklet presisjonsstyring for både ballistiske missiler og kryssermissiler slik at disse nå kan treffe med en CEP (Circular Error Probable) ned mot 5 m.

Begge disse missiltypene ble første gang benyttet under andre verdenskrig. Tyskerne hadde utviklet både V1 (kryssermissil) og V2 (ballistisk missil) og brukte disse i en “blitz” mot England fra 1944. De hadde liten militær effekt, men skapte frykt og V2 klarte man ikke å utvikle tilfredsstillende forsvarstiltak mot.

MISSILFORSVAR I LUFTMILITÆR DOKTRINE

Missilforsvar kan utføres av flere typer militære kapasiteter. Spesialstyrker i samarbeid med langtrekkende våpensystemer kan ødelegge missilenes utskytningsramper og kommando og kontroll (K2) systemer på bakken. Offensive cyberangrep kan og slå ut missilenes K2 og påvirke styringssystemene. Men det som vanligvis omtales som missilforsvar er de defensive bakke- til-luft systemene som kan detektere, følge og bekjempe innkommende missiler. Eksempler på slike systemer er NASAMS (mot kryssermissiler), Ground Based Interceptor(GBI), Patriot PAC 3 og Terminal High Altitude Air Defense System(THAADS).

Gjeldende doktrine for anvendelse av bakke- ­til-luft systemer tilsier at man tilstreber “Layered Defence”, “Mix”, “Mass” og “Mobility”. Det vil si at man integrerer en rekke ulike våpensystemer med for­skjellige karakteristika for å oppnå de to første prinsippene.
Hvis vi ser på missilforsvarets plass i militære ­doktriner må vi se på de tre hovedformene for ­operasjoner som luftstyrker anvendes innenfor: kontraluft, interdikt og strategisk angrep.

Den første dreier seg om kampen om luftherredømme og inndeles normalt i offensive og defensive kontraluftoperasjoner (OCA og DCA). Interdiktoperasjoner skal støtte krigføringen i land- og sjødomenet ved å angripe mål på bakken og på havet, mens strategisk angrep er angrep mot strategiske mål på dypet av fiendens territorium. Utviklingen av langtrekkende presisjonsstyrte missiler har gjort at slike angrep nå kan utføres over store avstander, slik både russerne og amerikanerne har demonstrert i Syria-­konflikten. Forsvar mot slike strategiske luftangrep kalles gjerne “strategisk luftforsvar”.

Dette er en type operasjoner som vi ikke har vært involvert i siden den kalde krigen. Da hadde vi NIKE-batteriene rundt Oslo som forsvarte hovedstadsområdet mot angrep fra strategiske bombefly. NIKE-rakettene fikk også en viss anti-ballistisk missilkapasitet.
Våre luftvernsystemer har etter den kalde krigen vært en del av DCA operasjonene sammen med jagerfly på bakkeberedskap eller Combat Air Patrols (CAP). Forutsetningene for operasjonene er et K&V system som er i stand til å produsere et “Recognised Air Picture” (RAP) og utøve ledelse av de stridsmidlene som er til disp. Våre DCA operasjoner er også en del av NATOs integrerte luftforsvarssystem (NATINAMDS) som nå også inkluderer forsvar mot ballistiske missiler. Dette betyr at målinformasjon utveksles over landegrensene og NATOs kommandokjede er involvert i vurderingene av hvilke mottiltak som skal treffes. ­RAPen skaper et identifisert luftbilde med alle typer trusler som kan krenke vårt luftterritorium, det være seg fly, droner eller missiler.

Så langt har vi nasjonalt imidlertid ikke hatt kapasiteter som har vært i stand til å detektere og bekjempe ballistiske missiler. Vi vet imidlertid at disse missilene er en del av trusselbildet som omgir oss, og kan bli brukt mot oss både som trusler for å støtte opp under politisk press og som et ledd i et eventuelt militært strategisk overfall på Norge. Det betyr at våre politikere enten må leve med den risikoen med store muligheter for å bli sjakk matt i et politisk spill der trusler om begrenset bruk av militær makt inngår, eller de kan velge å anskaffe nasjonale missilforsvars­systemer til forsvar av landet. En tredje mulighet er at man overlater missilforsvaret i sin helhet til NATO, men dette vil kreve muligheter for deployering til Norge i en krisesituasjon. Uansett vil man måtte akseptere å integreres i NATOs missilforsvar.

Skal man lykkes med å forsvare seg mot strategiske angrep med både kryssermissiler og ballistiske missiler må man kunne detektere, identifisere, engasjere og bekjempe i løpet av svært kort tid. Uten et integrert K2-system i NATO sammenheng vil man ikke klare å utføre en “kill chain” hurtig nok. Derfor vurderes det nå i hvilken grad Norge kan integrere sine AEGIS-­fregatter, NASAMS og eventuelle nye langtrekkende luftvernsystemer i NATOs missilforsvar, på samme måte som vi i alle år har vært integrert i NATINAD som var forløperen til NATINAMDS. Dette kan virke som en selvfølgelighet hvis vi bare ser på den fag­militære logikken.

MISSILFORSVAR I EN ­SIKKERHETPOLITISK KONTEKST

Missilforsvar har imidlertid en sikkerhetspolitisk dimensjon som gjør at det ikke bare er fagmilitær logikk som er avgjørende. Da Douhet i sin tid skrev sitt livsverk “Command of the Air” var det teorien om det krigsvinnende strategiske angrep med bombefly som var det sentrale budskapet. I mellomkrigstiden bygde det seg opp en oppfatning blant mange, både ­politikere og fagmilitære, at den neste krig ville bli avgjort med strategisk bombing og at det ville være nytteløst å forsvare seg mot dette. “The Bomber will always get through” som den britiske politikeren Stanley Baldwin uttrykte det i en tale til parlamentet i 1932.

Offensiven ville vinne over defensiven. Imidlertid viste det seg at denne tesen ikke stemte da andre verdenskrig brøt ut og Storbritannia ble angrepet i 1940. The Battle of Britain ble vunnet av defensive virkemidler, jagerfly og luftvern i kombinasjon med den nye oppfinnelsen radar og et godt fungerende K2-system. Så kom V1 og V2 og påny ble det antatt at disse nye våpensystemene kan man ikke beskytte seg mot, særlig da det ­ballistiske missilet V2. Denne oppfatningen ble forsterket i etterkrigstiden med utviklingen av ICBMs med atom­stridshode.

Atomkrigens logikk ble etterhvert en arena for andre enn bare fagmilitære. Statsvitere, fysikere, matematikere, psykologer og teologer, alle mente etter hvert at de hadde et faglig grunnlag for å kunne uttale seg om atomkrigen. Vi fikk i tur og orden atomkrigsdoktriner som varierte mellom “Massive Retalliation”, Mutually Assured Destruction(MAD), Flexible Response og Weapons of last resort. Og bak det hele står det faktum at med atomvåpen har menneskeheten skapt et våpen som gjør det mulig å utslette alt liv på jorden. Dermed er det svært forståelig at atomdebatten ble overtatt av andre enn bare de fagmilitære. Atomvåpnene, deres eksistens og anvendelse, ble et sikkerhetspolitisk anliggende mer enn et fagmilitært.

Utover på 1960-tallet begynte man imidlertid å se på om det likevel skulle være mulig å utvikle ­defensive våpensystemer som kunne skyte ned ballistiske missiler. Både amerikanerne og russerne utviklet etter hvert en slik kapasitet som ble operativ på 1970-tallet. Nå begynte det imidlertid å bre seg en skepsis i en del kretser som mente at ved å utvikle et skjold som kunne stoppe det meste av en angripers førsteslags kapasitet så kunne man bli fristet til forkjøpsangrep. I tillegg begynte man å utvikle mottiltak mot de defensive systemene i form av multiple stridshoder som kunne styres mot ulike mål (MIRVs). Det bredte seg derfor en oppfatning om at defensive missilforsvarssystemer kunne rokke ved terrorbalansen både ved å øke faren for forkjøpsangrep og ved å eskalere våpenkappløpet.

Derfor fikk man i 1972 den såkalte ABM-avtalen om begrensing av ABM-systemer. USA avviklet etter hvert sitt missilforsvar totalt, mens russerne beholdt sitt rundt Moskva i henhold til det avtalen tillot. ­Amerikanerne trakk seg forøvrig ut av denne avtalen i 2001.

Neste gang debatten om missilforsvar ­blusset opp igjen var på 1980-tallet. President Reagan ­lanserte det såkalte Strategic Defense Initiative (SDI), eller “Star Wars” på folkemunne, som hadde som ambisjon å utvikle et defensivt missilforsvarssystem som var så ­effektivt at det kunne skyte ned alle inn­kommende missiler og dermed gjøre MAD-doktrinen uaktuell. Man kunne dermed oppnå stabilitet ved rene ­defensive tiltak. Reagan og hans rådgivere var sterke mot­standere av MAD som de kalte en “­suicide pact”. Både økonomi, teknologiske utfordringer og den sikkerhets­politiske utvikling med Murens og Sovjetunionens fall gjorde at denne voldsomme ambisjonen aldri ble gjennomført.

Imidlertid introduserte president Bush d. e. et mer begrenset missilforsvarsprogram kalt “Global Protection Against Limited Strike (GPALS)”. Når MAD-doktrinen og frykten for det kjerne­fysiske ragnarokk ble tonet ned utover på 90-tallet gled ­fokuset etter hvert over på utviklingen i såkalte “rogue states” som hadde mer eller mindre effektive konvensjonelle ballistiske missiler til disp (Iran, Irak, Nord-Korea for å nevne noen.) ­Ambisjonen nå var ikke å etabler et ugjennomtrengelig skjold mot ICBMs og SLBMs fra en stor atommakt, men kunne gi be­skyttelse mot ­begrensede angrep fra “rogue states”. Hensikten var ikke å utvikle noe som i prinsippet kunne rokke ved MAD. Denne ambisjonen ble videreført under ­presidentene Clinton, Bush d.y. og Obama. ­Teknologien fra SDI ble tatt med videre, men tilpasset det nye ambisjonsnivået. Etter hvert ble det utviklet både maritime kapasiteter (AEGIS og SM 3) og landbaserte (GBI, Patriot PAC 3 og THAADS). Mer avanserte kapasiteter som Airborne Laser (ABL) og rombaserte systemer ble imidlertid forlatt (i hvert fall offisielt.) Til å begynne med var dette et rent ­amerikansk initiativ for å beskytte det nord-­amerikanske territoriet under ­paraplyen til North American Air Defense Command (NORAD). Imidlertid viste det seg etter hvert at flere av de konfliktene den vestlige verden ble engasjert i på 90-og 2000 tallet inkluderte taktiske ballistiske missiler som en del av trusselbildet både i Midt Østen og Asia. Frykten var også at terroristorganisasjoner som Al ­Qaida skulle få kontroll over slike våpen. Det ble ­derfor klart at også NATO territorium i Europa kunne bli utsatt for denne type trusler og i 2008 ble det besluttet at det ­amerikanske initiativet skulle overtas av NATO og implementeres som et NATO-system.

Norge har allerede sluttet opp om NATOs beslutning om å implementere et slikt system til forsvar av NATO-territorium, spørsmålet nå er bare om Norge også skal bidra aktivt ved å integrere de begrensede kapasitetene vi har i dette systemet. Den fagmilitære begrunnelsen har jeg redegjort for tidligere, men som sagt har dette nå fått sikkerhetspolitiske dimensjoner som stadig flere politikere og ulike synsere har funnet det riktig å uttale seg om. Etter at denne begrensede missilforsvarsambisjonen ble vedtatt har den sikkerhets­politiske situasjonen igjen endret seg med russernes annektering av Krim og krigen i Øst-Ukraina, samt kinesernes sabelrasling i Stillehavsregionen. Nå ­vurderes muligheten for en høyintensitets krig mellom stormakter igjen som en mulighet man må ta hensyn til.

Dermed har også debatten om atomvåpnene og terrorbalansen, avskrekking og beroligelse, blusset opp igjen. I kjølvannet av denne debatten har så debatten fra 70- og 80-tallet blusset opp igjen når det gjelder det defensive missilforsvaret og hvordan dette eventuelt kan påvirke terrorbalansen og føre til rustningskappløp.

NATO har besluttet å videreføre det amerikanske missilforsvarsinitiativet i et integrert NATO missil­forsvar som en del av det allerede etablerte integrerte luftforsvar (NATINAMDS). Norge er i ferd med å beslutte om våre kapasiteter i Sjøforsvaret og Luft­forsvaret skal integreres i dette systemet, hvilket militær­faglig virker fornuftig. Missilforsvar har imidler­tid alltid hatt en klar sikkerhetspolitisk dimensjon fordi mange under den kalde krigen mente at dette ville rokke ved terrorbalansen og føre til ytterligere rustnings­kappløp. Denne debatten har nå blusset opp igjen, ikke minst støttet av russisk propaganda som hele tiden søker å fremstille NATOs missilforsvar som mer ambisiøst enn det er fordi det passer inn i ­retorikken om et aggressivt NATO og den russiske frykten for “encerclement”.