Hvordan har internasjonale operasjoner formet Luftforsvarets kultur?

Som Veteraninspektør i Forsvaret ligger det en forventning om å anerkjenne, ivareta og følge opp veteraner fra internasjonale operasjoner. Mange av veteranene kommer fra Luftforsvaret, så jeg vil se litt nærmere både på vår kultur, og eventuelt hvordan den påvirker vårt forhold til internasjonale operasjoner.

I den spede begynnelse var ikke Luftforsvaret noen egen forsvarsgren. Både Hæren og Marinen opprettet sine egne Flygevåpen før Luftforsvaret ble etablert i 1944. De første gruppene som reiste fra Norge til Storbritannia i 1940 for å ta opp kampen mot tyskerne, kom fra Hærens og Marinens Flygevåpen. De som ennå ikke var utdannet flygere eller teknikere, dro til Canada og «Little Norway». Etter hvert ble norske avdelinger en del av den britiske strukturen.

Integrert i RAFs kultur

Med eventyrlig god hjelp fra britene og Royal Air Force (RAF), samt støtte fra både USA og Canada, etablerte vi sakte men sikkert en kompetanse innenfor domenet luftmakt. På kort tid ble de norske mannskapene en del av og integrert med RAF og hva var vel mer naturlig enn å akseptere og overta mye fra dem. Språk, sjargong, vaner og verdier ble plukket opp fra britene, og selvsagt tok de med seg taktikk og prosedyrer, utdanning og omgangsformer. Tjenesten i England var for mange tøff på mange måter. Den var preget av kummerlige og enkle forhold, sorg over falne kamerater og frykt for eget liv, men samtidig var motivasjonen for å slå tyskerne sterk.

De som tjenestegjorde i England under krigen, ble i svært varierende grad anerkjent og hedret for sin innsats etter hjemkomsten til Norge. Mangel på anerkjennelse var dessverre heller regelen enn unntaket. Med Veteraninspektørens briller, lurer jeg på om dette var en medvirkende årsak til at det gikk såpass mange år, helt frem til 1958, før Luftforsvaret igjen stilte personell for å delta i internasjonale operasjoner (UNOGIL). Samtidig varmer det å se hvilken rolle RAFA tok på seg for å ivareta veteranene og deres familier etter krigen.

De neste internasjonale operasjonene Luftforsvaret deltok i, var i Kongo fra 1960 til 1964, samt UNIFIL i perioden 1978-79. På 80-tallet stilte vi ikke i noen operasjoner, før vi på 90-tallet og i tiden etter stadig har stilt personell og kapasiteter fra Luftforsvaret til INTOPS.

Amerikansk våpenhjelp

Det var også andre sider ved etableringen etter 1944 som bidro til å forme Luftforsvaret slik det har blitt. Den amerikanske våpenhjelpen fra 1950 og frem til midten av 60-tallet fikk stor betydning for Forsvaret, og Luftforsvaret spesielt. Nesten over natten ble Norge overøst med moderne amerikansk forsvarsmateriell. Totalt snakker vi om bl. a. 300 jagerfly, luftvern-skyts og ammunisjon. Innfasingen gikk såpass fort at det ikke var tid til å etablere norsk/britiske metoder for å ta i bruk materiellet, trene med det og utarbeide taktikk og prosedyrer. Hovedregelen ble at vi adopterte eller kopierte den amerikanske måten å gjøre ting på. I årene som fulgte fortsatte vi med det samme, men forsterket det ved å sende norsk personell på kurs og utdanning i USA. I en periode over 15 år, gikk vi fra et britisk påvirket Luftforsvar, til å kopiere amerikanske prosedyrer og doktriner.

Jeg har så langt nevnt vår spede begynnelse i England, vår internasjonale operative erfaring, samt den amerikanske våpenhjelpen. Det er i tillegg til disse faktorene flere andre nasjonale og internasjonale faktorer som påvirket Luftforsvarets utvikling fremover på 50-tallet, jeg tenker på; gjenreisningen av Norge og Forsvaret etter krigen, vår nye alliansetilknytning til NATO med sitt infrastrukturprogram, og trusselen om bruk av atomvåpen. Vi befant oss i starten av perioden med kald krig.

Påvirkning utenfra, men et eget luftforsvar

Som ny forsvarsgren fra 1944 opplevde Luftforsvaret raskt å stå i en kryssild fra internasjonale aktører, og det ble adoptert og integrert andre nasjoners doktriner, taktikk, teknikk og prosedyrer. Det var allikevel med stolthet og integritet Norge bygget sitt eget luftforsvar, og ikke noe som lignet en dårlig kopi av det britiske eller det amerikanske. Luftforsvaret brukte navn og avdelingsbetegnelser som andre hadde gjort før oss, men klarte på et underfundig vis å etablere sin egen måte å løse oppgavene på, samtidig som påvirkningen fra andre var åpenbar.

I perioden fra 50-tallet og frem til i dag, har Luftforsvaret fortsatt å utdanne og kurse mye av personellet i utlandet, med vekt på USA. Vi har derfor store internasjonale faglige og personlige nettverk. For mange av oss vil det å samarbeide over landegrensene i dag heller være regelen enn unntaket.

Daglige oppgaver

Så hva med oppgavene vi løser i Luftforsvaret, er de spesielle eller egnet til å skape en egen kultur? Det er selvsagt andre enn undertegnede som burde svare på dette spørsmålet, dog sitter vi selv med den beste innsikten! Vi tenker ofte at det er de flygende avdelingene i Luftforsvaret som er Luftforsvaret. De som har det største ansvarsområdet er selvsagt de som jobber innenfor kommando og kontroll systemet. Uten å tenke over det, sitter denne ekspertisen daglig med god oversikt langt utenfor landets grenser. Ja, de har «teiggrenser» men de kan være mere diffuse enn på bakken, og ofte være mere et resultat av materiellet man opererer enn internasjonale og nasjonale grenser. Luftvernet er i noenlunde samme kategori, siden de er uløselig knyttet opp mot kommando og kontrollsystemet, med ansvar for å beskytte luftrom som strekker seg over store geografiske områder.

Fly og helikopteravdelingene er innbyrdes svært ulike, men har mange fellestrekk. Enkelte (de tyngre flyene) løser daglig sine oppgaver langt utenfor landets grenser, ofte i internasjonalt luftrom, tett koordinert med andre nasjoner eller kontroll sentraler. Jagerfly står hele tiden på beredskap, klar til innsats og dekker hele landet samt store deler av internasjonalt luftrom. Helikoptrene støtter de skarpeste avdelingene i kongeriket ved å støtte politiet og spesialstyrkene, og redningstjenesten er de som flyr når alle andre blir bedt om holde seg hjemme. Absolutt alle er understøttet av et logistikk- og teknisk apparat som har så høy kvalitet, at operatørene slipper å tenke på om det er sikkert å operere materiellet.

Små marginer og store tap

Små avdelinger, få mennesker og høye krav til kvalitet og leveranser preger oss. Skadepotensialet er betydelig om noe går galt, derfor har vi en gjennomgående sikkerhetskultur i forsvarsgrenen. Marginene kan være små, enten det gjelder vær eller sikkerhet, og det er ofte fartøysjefen som må ta tøffe beslutninger under høyt tidspress. Få andre yrker har mistet så mange kolleger som Luftforsvaret. Under krigen var det til en viss grad forventet å ta tap, og vi hadde en kultur for å akseptere tapet, minnes den avdøde over en drink i baren, for så fortsette. Utfordringen vår, var at tapstallene bare ble større etter krigen. Rundt 100 besetningsmedlemmer døde ifm ulykker bare på 50-tallet, og tallene fortsatte å være høye langt ut på 70-tallet. Det er ikke så ofte vi snakker om disse forholdene, men det kan forklare mye av hvor fokuset på sikkerhet og læring fra egne feil kommer fra.

Vi er selektert og trent til å møte disse utfordringene, og derfor mener jeg at Luftforsvarets kultur fremstår som ulik fra andre forsvarsgrener. Dette binder oss også sammen, og bidrar til et fellesskap og et sterkt samhold. Personlighetene våre er heldigvis svært ulike, men mange av oss føler oss hjemme innenfor det vi kan kalle en felles Luftforsvarskultur.

Deployeringer påvirker hele organisasjonen

I begynnelsen av denne artikkelen stilte jeg spørsmål ved om vi, pga. vår bakgrunn, oftere søker oss ut til INTOPS. Det har jeg i arbeidet med denne artikkelen ikke funnet belegg for, men det kan virke som internasjonale operasjoner påvirker de avdelingene som reiser ut på en spesiell måte. Typisk reiser en Luftforsvars avdeling ut i INTOPS med noen få fly eller helikoptre, og returner etter 6-12 måneder. Siden vi er så få, vil alle deployeringer i stor grad også påvirke hjemme- og søster avdelinger. På grunn av krav til opprettholdelse av kompetanse og spesialisering, samt vedlikeholds behov, må vi ofte etablere rulleringsmekanismer for personell og materiell. Dersom tiden for avdelingen i INTOPS blir lang, vil belastningen på personellet bli ekstrem, og antall turer ut i INTOPS kan raskt bli to-sifret. Så – ja, det er noe med oss, vi er ikke som alle andre.

Vi er ikke bare påvirket utenifra eller gjennom de oppdragene vi løser, vi gjør mye for å beholde og skape vår egen kultur også. Vi tenker ikke så mye over det kanskje, men de fleste av oss går i uniform. Uniformen er et sterkt symbol på vårt fellesskap. Så er vi kanskje den forsvarsgrenen som har størst kjærlighet for merker og symboler. Symbolene er også sterke identitetsskapere, og bidrar til både stolthet og fellesskap. Vi har faner og egne mottoer, messemiddager, og vi skåler for våre kamerater. Fine tradisjoner som gjør at vår identitet og våre verdier ivaretas.

Dugnadsånd

Så la meg påstå at vi har en egen identitet og kultur innad i Luftforsvaret basert på de faktorene jeg har diskutert. Vil kulturen vår ha betydning for hvilke valg vi gjør for fremtiden?

Som en liten nasjon med et lite luftforsvar, er det naturlig å søke samarbeidsformer med andre nasjoner og deres luftforsvar. I nyere tid ser vi at vi har opprettholdt utdanning av alle typer piloter i USA, og vi har valgt amerikanske fly. Dog, så velger vi nok ikke amerikansk bare pga våpenhjelpen, men våpenhjelpen var uansett ikke noen ulempe for de valgene vi tar i dag.

Vi har gjennom å være små, klart å opprettholde en dugnadsånd som har vært til god hjelp når vi har blitt spurt om å sende styrker ut i internasjonale operasjoner. Vi har evnet å levere skreddersøm, samtidig som vi har en flat hierarkisk struktur, og høyt kvalifisert personell i alle ledd. Dugnad eller pionér ånd er ikke hjemlet i arbeidstidbestemmelsene, men er etter min mening et utrykk for de verdier og den kulturen vi bærer med oss fra vår egen historie. Bare i nyere tid har vi sett flere eksempler; Helikopter detasjementet (NAD) som sto i mange år i Afghanistan uten tilstrekkelig seighet i organisasjonen, deployering av F-16 til operasjon Allied force i 1999 på under 72 timer fra varsling til operativ, og på tilsvarende måte deployerte norske F-16 rekord raskt ifm Libya oppdraget i 2011. Det som til daglig kan fremstå som en usynlig kultur, får veldig tydelige resultater og konsekvenser når det gjelder!

Politisk førstevalg?

Mon tro om politikerne også har sett dette? Små avdelinger, høy kvalitet, leverer på tid, høy presisjon og lav sannsynlighet for egne tap. En slik eventuell oppfatning, har elementer i seg til å påvirke hva Forvaret vil bli bedt om å stille til INTOPS i årene som kommer.

Vi kan se en rød tråd fra begynnelsen av 60-tallet og fremover, hvor Luftforsvaret har utviklet seg videre etter bidrag til INTOPS. Vi har blitt tryggere på oss selv og våre verdier, vi har lært, og vi har vært sammen om det. Denne følelsen har vi klart å kultivere innenfor små avdelinger, siden vi i stor grad reiser ut med hjemmeavdelingen. Vi har åpenbart kulturen på plass i Luftforsvaret for å påta oss nye oppdrag i årene som kommer, nå må vi sørge for at vi fortsetter å dyrke de verdier og den kulturen vi besitter, samtidig som vi tar vare på kompetansen.