Luftforsvarets verste år

-Ulykkestallet er svært høyt. Sannsynligvis er tallet det høyeste i Norge i fredstid når det gjelder omkomne med samme yrkesbakgrunn og samme arbeidsgiver, opplyser autorisert konservator Sondre B. Hvam ved Jærmuseet på Nærbø.

Antallet fatale, norske militære flyulykker holdt seg høyt gjennom hele 40-års-perioden. De verste årene var i jetalderens begynnelse på 1950-tallet. – I løpet av dette tiåret omkom 116 nordmenn i 95 fatale ulykker. Det verste året var 1954 da 18 ansatte i Luftforsvaret ble drept i 12 dødshavarier, fortsetter konservator Hvam.

Men også andre år var dødstallene skyhøye. I 1958 døde 15 norske flygere i 13 forskjellige flykrasj her i landet. 33 år gamle Sondre B. Hvam som opprinnelig er fra Nordmøre, er ansatt ved Jærmuseet. Han er imidlertid ansvarlig for den daglige driften av Flyhistorisk museum, Sola, som er underlagt museet på Jæren.

Initiativet for prosjektet om norske flygere som omkom under den kalde krigen, kom fra Universitet i Stavanger. Professor Marie Smith-Solbakken er spesialist på arbeidsulykker. Hun foreslo et samarbeid om emnet med Hvam som er spesialist på den kalde krigen. Temaet er veldig lite forsket på. Bare noen få oppgaver ved Luftkrigsskolen i Trondheim har i en viss grad berørt emnet tidligere.

Høye tapstall

Konservator Hvam understreker at bare flygende, norsk personell er tatt med i undersøkelsen. Den omfatter ikke militære utlendinger eller sivile som er drept i flyulykker i Norge. De mange norske havariene i perioden uten dødelig utfall er ikke tatt med i granskingen.

– Heller ikke har vi regnet med en tekniker som i 1959 på Rygge flystasjon ble suget inn i jetmotoren til et North American F-86F-jagerfly. Han overlevde ikke hendelsen, påpeker forskeren ved flymuseet på Sola.

Utelatt er også ti amerikanere i en Douglas C-47 Dakota som omkom i en kollisjon mellom transportflyet og en Republic F-84G Thunderjet over Sola i 1952. Det samme er seks besetningsmedlemmer ved en amerikansk Lockheed C-130 Hercules-ulykke ved Bardufoss i 1966 og 13 sivile passasjerer som ble drept i Grytøra-ulykken med et militært DHC-6-100 Twin Otter i 1972. De tre fra Luftforsvaret som omkom i havariet er derimot med i statistikken.

Gjennom årene med kald krig har det også vært en rekke ulykker med utenlandske militærfly her i landet. Ingen av disse inngår i oversikten. Omtalt er derimot ulykken med en amerikansk F-100F Super Sabre over Rennesøy i Ryfylke i 1959 da en norsk generalmajor i baksetet ikke skjøt seg ut. Foranledningen var at motoren stanset og det supersoniske jagerflyet falt ned. Den amerikanske piloten omkom. Han er ikke med i oversikten.

Sluttet med den kalde krigen

Også i de neste tiårene var dødstallene høye i Luftforsvaret. I tiåret fra 1960 til 1969 omkom 28 piloter i 33 fatale ulykker. I det neste tiåret inntil 1979 ble 34 nordmenn drept i 24 ulykker med norske militærfly. I 1980-årene var antallet havariet med dødelig utfall redusert, men fortsatt høyt. 18 flygere ble drept i 14 ulykker. Dette skjedde til tross for at tallet på jetjagerfly i Luftforsvaret var redusert fra fem forskjellige flytyper til bare to.
Etter den kalde krigen har forholdene bedret seg betraktelig. Bare havariet da et Lockheed Martin C-130J Hercules fra 335. skvadron i 2012 fløy inn i Kebnekaise, Sveriges høyeste fjell, har krevd menneskeliv etter årtusenskiftet. Ved sammenstøtet med fjellet mistet fem offiserer fra Luftforsvaret livet.

Mange årsaker

Årsaken til det store antallet ulykker, særlig i første del av 40-års-perioden, er mange og forskjellige. Luftforsvaret gikk inn i den kalde krigen ved å motta et stort antall amerikanske F-84 Thunderjet gjennom våpenhjelpen fra USA.

Fra 1951 til 1954 fikk forsvaret hele 200 jagere av denne ene typen. På et tidspunkt hadde Norge fem forskjellige jetjagere i tjeneste. Disse var jagerne F-84G Thunderjet, F-86F Sabre og F-86K Sabre, fotoflyet RF-84F Thunderflash og treningsflyet Lockheed T-33A Shooting Star. Av hele 600 militære fly i Norge i 1950-årene, var 400 jetfly. Fra tidligere hadde våpengrenen bare erfaring fra et tjuetall britiskbygde Vampire-jetjagere av enklere type og noen få Spitfire-jagere fra krigens dager.

Liten fokus på sikkerhet

Et stort antall nye piloter og teknikere måtte utdannes og få erfaring med de nye jetjagerne fra USA. Mange av lederne i våpengrenen hadde bakgrunn fra krigens dager. Disse var mest opptatt av operative forhold og tenkte ikke så meget på å bedre sikkerheten, sier Hvam.

Heller ikke samfunnet for øvrig ble skremt av de mange ulykkestallene. Media omtalte flyhavariene, men skrev lite om årsaken til at flyene falt ned. De fleste omkomne var ugifte flygere i 20-årene. Arbeidskulturen var også annerledes enn i dag. Blant befolkningen oppfattet mange det den gang som naturlig at fly falt ned og at dødstallene blant pilotene var høye.

Skyldte på pilotene

En rapport fra Luftforsvaret om hendelsene konkluderte i første halvdel av 1950-årene med at 67 prosent av ulykkene skyldtes flygerfeil. Konklusjonen er tvilsom. Sondre B. Hvam spør om lederne ved flyavdelingene var gode nok og forberedt på oppgavene som fulgte. Enkelte skvadronssjefer var for eksempel på alder med sine jevngamle piloter. I flere tilfeller ble prosedyrene for oppdragene endret av ledelsen uten at pilotene var orientert, påpeker konservator Hvam.

Luftforsvaret vokste enormt i disse årene. Fra noen få jagere til flere hundre moderne jetfly. Virksomheten ble et kapasitetsproblem. Et annet spørsmål er om opplæringen var god nok. Det samme gjelder vedlikeholdet. Det var også lettvint for forsvarets ledelse å skylde på pilotene som døde, fastslår forskeren bak undersøkelsen.

Flytryggingsoffiser

Brigader Birger M. Strand var flytryggingsoffiser i Luftforsvaret i en fem-års-periode på 1970-tallet. Strand som i dag er 89 år, legger ikke skjul på at flysikkerhetsarbeid på den tiden ikke var populært blant flere av sjefene. Mange flytryggingsoffiserer kom i klammeri med av de høyere offiserene slik at jobben ble en klam rundt foten for deres videre karriere.
Enkelte skvadronssjefer og ledere mente for eksempel at de kunne vurdere sikkerhetsarbeidet bedre selv. Disse var ofte også mer opptatt av det operative arbeidet enn å sørge for høynet trygghet i luften.

Om det store antallet fatale ulykker i begynnelsen av jetalderen er Strand enig med undersøkelsen fra Hvam. Luftforsvaret gikk gjennom en stor ekspansjon med flere hundre nye jetfly på den tiden og et betydelig antall ferske og uerfarne piloter. Flygerne var utdannet i områder av USA hvor det stort sett er skyfritt. Overgangen til norske værforhold med lavt skydekke og snø ble en stor overgang for mange av de nyutdannede.

Strand vil derimot berømme dagens skvadronledere og sjefer i Luftforsvaret. Disse tar sikkerhetsarbeidet på største alvor. Det viser også igjen på ulykkesstatistikken de siste 20-30 årene. Brigader Strand var i Luftforsvaret fra 1950 til han ble pensjonert i 1989. I årene som aktiv flyger fløy han alle jagerfly fra Spitfire til F-5. Han var også sjef for flystasjonene på Bardufoss og Sola.