Er det behov for mennesker i fremtidens ubemannede luftoperasjoner?

Kunstig intelligens og svermteknologi vil bli tilgjengelig i større og større grad, og møter teknologi utviklet for å nekte og narre dronene. Er det behov for mennesket i denne teknologispiralen?

Det er farlig å prøve å trekke lærdom fra en krig der man ikke har tilgang til informasjon fra begge sider, og der offentlig tilgjengelig informasjon er filtrert og sortert. Allikevel er det noen momenter som er mulig å reflektere over allerede nå. Fremveksten av dronekrigføring er åpenbar, og har vært overraskende. Konvensjonelle kampfly har hatt en annen rolle enn man kunne forvente, noe som kan tilskrives svært effektivt luftvern på begge sider. Helikoptre benytter seg av terrengskjerming for å skjule seg for luftvernet, mens kampflyene synes å holde seg unna luftvernet, og heller slippe langtrekkende våpen – glidebomber og kryssermissiler. Disse har så lav signatur at de er vanskelige for luftvernet å engasjere. Antall droner og våpen som brukes er svært høyt, noe som bidrar til å gjøre det travelt for luftvernet. Angrepsdronene er rimelige, og selv når de blir skutt ned bidrar de til det økonomiske aspektet av krigføringen, gjennom behovet for å bruke svært dyre missiler for å skyte ned svært billige våpen.

Krigføringen har vist både nytten og faren med elektronisk krigføring. Kontroll-linker til droner blir oppdaget og jammet, navigasjonssignaler og kommunikasjon blir forstyrret, noe som har økt egen sårbarhet, samt vanskeliggjort offensive operasjoner. Som motmiddel til dette har offensive droner tatt i bruk styring via elektrooptiske fiber, og benyttet avanserte former for navigasjon, måldeteksjon og målfølging, samt teknologi for å operere flere droner sammen, eller svermteknologi.

Slagfeltet har vist seg å være et sted der begge sider har vist en overveldende evne til å drive hurtig innovasjon under ild. Nye våpen, teknikker og tiltak har blir oppdaget, analysert og møtt med mottiltak svært hurtig, etter bare noen fåtalls uker. Det er rimelig sikkert at det i alliansen finnes avansert teknologi som utvikles i «fredstidstempo», som enten har blitt forbigått av det som har skjedd i Ukraina, eller er svært nær å bli det. Det er derfor viktig å trekke riktig lærdom ut fra det som har skjedd i Ukraina, uten at vi faller i fellen å «forberede oss på å utkjempe den forrige krigen».

Dronekrigføring er ikke da ikke noe nytt. Flere nasjoner i alliansen har brukt fjernstyrte droner, som har fått større og større grad av autonomi. Det har også vært utvikling innen sammenkobling mellom bemannede og ubemannede farkoster, for å kunne gjøre «man-unmanned teaming». Teknologiprosjekter i Europa samt USA har sett på måter man kan kontrollere svermer med droner, samt hvordan bemannede luftfarkoster kan gjøres «vilkårlig bemannet», eller «optionally manned». Da kan man velge om flyet skal kontrolleres av et menneske, om det skal fungere fjernstyrt, eller operere autonomt.

Et konkret utviklingsprosjekt som har som mål å hurtig frembringe en operativ ubemannet kapabilitet som skal jobbe sammen med bemannede fly, er det amerikanske luftforsvarets «Collaborative Combat Aircraft». Her utvikles to varianter ubemannede farkoster av henholdsvis Anduril og General Atomics som skal operere sammen med blant annet Lockheed Martin F-35 i primært luft-til-luft rollen, der planen er at de skal komme i bruk mot slutten av 2020-tallet. Den neste fasen i programmet skal fokusere på kampflyene luft-til-bakke rolle.

Disse variantene vi ser bilder av ligner ikke mye på kvadkoptrene som vi har sett filmsnutter av fra Ukraina. Samtidig er det viktig å huske på at oppdragssettet de planlegges å brukes i, er fokusert på Stillehavsregionen. Her er operasjonsmiljøet preget av enorme avstander, med tilhørende lange oppdrag, og utfordringer rundt å sørge for ubrutt kommunikasjon mellom enhetene, og mellom enhetene og beslutningstakerne. Dette peker også mot behovet for å utvikle utstrakt rombasert kommunikasjonsnettverk.

I disse tilfeller vil enheter som kan operere autonomt, og løse oppdrag uten innblanding fra menneskelige beslutningstakere være svært nyttige. Samtidig viser erfaringene fra Ukraina hvordan slagfeltet endrer seg hurtig, og der det stadig dukker opp mottiltak mot teknologien. Dette betyr at det kan være nødvendig å ha et menneske i beslutningssløyfen. Samtidig snakker man om svært lange avstander og sårbare kommunikasjonslinjer. Dette peker på det blir nødvendig å ha mennesker nærmere frontlinjen, for å kunne overvåke det som skjer, og eventuelt tre inn i beslutningssløyfene.

Er så dette relevant her hjemme?

Selv om den Skandinaviske halvøya er forholdsvis liten, må det sies at vi har kommmunikasjonsutfordringer i nordområdene. Vi har store havområder, og lange avstander mellom kommunikasjonsnodene våre. Vi må regne med at også vi vil måtte forholde oss til et slagfelt som endres hurtig, og der våre sensorer og kommunikasjonsmidler blir utsatt for narring og jamming. Våre egne kapabiliteter som i større og større grad vil ha evne til å opptre autonomt, må kunne håndtere et slikt operasjonsmiljø.

Det store antall droner og missiler som brukes samtidig, vil medføre behov for luftvern som må utvikles for å kunne håndtere det høye antallet innkommende våpen. Dette er noe begge sider må gjøre. Dette vil gjøre det vanskelig for oss å operere fritt i det luftrommet som er nektet av en motstanders luftvernsystemer. For å kunne oppheve nektelsen, må vi kunne holde nede og ødelegge luftvern som er utviklet for å håndtere et stort antall mål samtidig. Dette betyr at denne type operasjoner må koordineres nøye for å kunne oppnå den ønskede effekten. Elektromagnetisk effekt fra flere forskjellige plattformer, droner og våpen med sprengstoff og narremidler må koordineres svært presist for å kunne oppnå tidsriktig effekt.

Autonome systemer i sverm vil kunne utføre denne koordineringen, hvis de har klart for seg hva de skal gjøre, og mot hvilket mål. Man ønsker jo ikke å ødelegge luftvern for å ødelegge luftvernet. Man ønsker å holde nede luftvernet for å påføre effekt mot det som luftvernet beskytter. Hvilke virkemidler man ønsker å benytte, og hvilke mål man ønsker å påvirke, må mennesket beslutte. Samtidig blir det viktig å kunne håndtere et omskiftelig slagfelt. Dette peker på behovet for å ha human-on-the-loop, det vil si at mennesket har mulighet til å gripe inn.

Så hva vil dette ha å si for Norge?

Norge har valgt Lockheed Martin F-35 som et av hovedverktøyene for å kunne utøve luftmakt. Samtidig er vi små, men vi har korte linjer mellom industri, utvikling og Forsvaret. Det er derfor mulig å gjøre hurtig utvikling og utprøving av teknologi, og sørge for god integrasjon, og god kobling mellom domenene. Ubemannede små farkoster som operere i sverm med forskjelligartet effekt vil være svært viktige verktøy for å kunne håndtere fremtidens slagfelt, og vi må bli vant til hvordan vi skal koordinere den type effekter, og gjennomføre operasjoner med autonome farkoster i samvirke med bemannede plattformer. Fremtidens operasjonsmiljø kommer til å ha autonome ubemannede farkoster med både elektromagnetisk nyttelast og sprengstoff i nærheten av bemannede farkoster – og dette må vi utvikle konsept og taktikker for. Dette betyr at vi må eksperimentere, trene og øve på dette i fredstid.

For å komme hit, må teknologien styres, den må forstås, og den må tas i bruk – og det er dette vi trenger mennesket til.