NATO AGS: NATO Alliance Ground Surveillance

AGS er et avansert system som utfører vedvarende og langtrekkende radarbasert overvåking av store bakkeområder under alle værhold. Det sikrer at et stort antall brukere i alle tjenestegrener får tilgang til innsamlede data og informasjon i tilnærmet sann tid og gjennom interoperable tjenester og formater.

AGS er kjent for de ubemannede sensorplattformene basert på amerikanske RQ-4B Global Hawk Unmanned Aerial Vehicle (UAV). Disse er bare en del av NATOs komplette og integrerte system for bakkeovervåking. Systemet innebefatter:

– Fem (5) luftbårne ubemannede sensorplafformer. Disse er betegnet som RQ-4D Phoenix, og har som primær nyttelast en avansert radar kalt Multi-Platform Radar Technology Insertion Program (MP-RTIP).

Denne radaren kan både detektere og følge kjøretøy og andre bevegelser på bakken i allslags vær og lysforhold, over svært store områder, og i sann tid gjennom en funksjon kalt Ground Moving Target Indicator (GMTI). I tillegg kan radaren generere høyoppløselige radarbilder av områder og objekter på bakken gjennom Synthetic Aperture Radar (SAR)-funksjonalitet.

– En hovedinstallasjon ved Sigonella-basen på Sicilia, som er en delt italiensk luftvåpenbase og flystasjon for den amerikanske marinen. AGS-installasjonen ved Sigonella støtter sentralisert prosessering av data og informasjon fra AGS-systemet så vel som fra andre kilder, og sikrer at innhentet informasjon, ekstraherte produkter og analyseresultater kan deles med Command, Control, Communications, Computers, Intelligence, Surveillance and Reconnaissance (C4ISR)-systemer. Dette skjer blant annet gjennom NATOs Coalition Shared Dataserver (CSD)-kapasitet, som muliggjør interoperabel deling av data og informasjon i tilnærmet sanntid for videre bruk og/eller analyse i C4ISR-systemer innenfor NATO og i nasjonene.

– To (2) transportable og seks (6) mobile bakkestasjoner. Hensikten med bakkestasjonene var å sikre mulighet for å motta og prosessere data innhentet av AGS-systemets sensorplattformer på tilsvarende måte som hovedinstallasjonen på Sigonella, men da på framskutte lokasjoner og uavhengig av tilgjengeligheten av samband tilbake til Sigonella eller andre C4ISR-kapasiteter. Foruten en prøvedeployering til NATO-basen ved Ramstein i Tyskland har ikke bakkestasjonene vært i operativ bruk.

Operativt sett kan AGS karakteriseres ved at sensorplattformen over lengre tidsrom og fra betydelig avstand («stand-off») kan observere og følge bevegelser over et bakkeområde på størrelse med Belgia, og at det kan levere innsamlede data og avledete produkter i tilnærmet sann tid til et i realiteten ubegrenset antall brukere.

I et luftmessig perspektiv er det typiske operasjonsmønsteret for AGS at UAV-ene legges i et gjentakende flymønster («orbit») der de til enhver tid kan observere det angitte bakkeområdet fra betydelig avstand. Dette muliggjør vedvarende observasjon gjennom hele spennet av konflikt, og sikrer at NATO til enhver tid har best mulig oversikt over alle bevegelser på bakken med en nøyaktighet som muliggjør fleksible aktiviteter.

UAV-ene i AGS-systemet er designet for å operere i høyder over 50,000 fot og med en maksimal flytid på over 30 timer. Sammen med de langtrekkende sensorytelsene gir dette betydelige muligheter for å utføre oppdrag med stor grad av fleksibilitet og redundans.

Herunder må det framheves at RQ-4D Phoenix UAV-ene er designet for å kunne operere i sivilt luftrom, for å muliggjøre enkel forflytning og sikre operativ fleksibilitet. Disse UAV-ene er sertifisert av italienske militære myndigheter, og de er gjenstand for stadig økende fleksibilitet med henblikk på transitt og operasjoner over befolkede områder etter hvert som de opparbeider seg økt statistikk for sikker operasjon. Dette er også et aspekt som vil være av vesentlig betydning etter hvert som NATO og medlemsnasjonene øker sine interesser innenfor ubemannede fly og andre farkoster.

Bakgrunn

Konseptuelt kan AGS-systemet sies å ha sine røtter i et spørsmål som har fulgt menneskeheten gjennom århundrer av konflikt: «Hva er på den andre siden av høyden foran oss?».

Under den kalde krigen fikk dette spørsmålet stadig økende betydning, ikke minst gjennom «Follow On Forces Attack»-doktrinen (FOFA) som NATO tok inn over seg på 1980-tallet. Dette innebar et behov for å detektere motpartens bevegelser på dypet bak frontlinjene, og å følge disse bevegelsene med høy grad av persistens under alle værforhold med en nøyaktighet i tid og sted som muliggjorde presise mottiltak fra egen eller alliert side.

FOFA-aktivitetene kulminerte blant annet i det amerikanske Joint Surveillance and Target Attack System (Joint STARS)-systemet. Dette inkluderte avanserte luftbårne radarsystemer installert på konverterte Boeing 707 (kalt E-8C JSTARS) for å detektere og følge bevegelser på bakken, samt et stort antall bakkestasjoner for å sikre at de observerte bevegelsene kunne deles med mange deployerte og distribuerte brukere i tilnærmet sann tid.

Joint STARS kom for sent til å bli brukt i den kalde krigens struktur, men to prototyper var tilgjengelige da den USA-ledede alliansen gikk til angrep på Irak i 1991 for å frigjøre Kuwait fra irakisk okkupasjon. Under den konflikten ble Joint STARS benyttet med stort hell for å detektere og følge fiendtlige bevegelser, og mulighetene som kom med denne teknologien ble behørig notert av militære brukere over hele verden.

NATO erklærte i 1992 et behov for en slik kapasitet, og i 1995 besluttet NATO at alliansen skulle anskaffe en egen minimumskapasitet for langtrekkende og vedvarende bakkeovervåking under alle værforhold. Denne NATO-eide kapasiteten, kalt Alliance Ground Surveillance (AGS), skulle sikre rask og sikker tilgjengelighet for operativ bruk i fredstid, krise og krig. Videre skulle den kunne støttes av tilsvarende nasjonale systemer i tilfelle av krise eller krig på samme måte som den da etablerte NATO Airborne Early Warning and Control (NAEW&C)-kapasiteten for luftromsovervåking. AGS-systemet skulle også være interoperabelt, både med henblikk på å bruke egne og allierte sensorsystemer, men også å kunne dele data og informasjon med Command, Control, Communications, Computer, Intelligence, Surveillance and Reconnaissance (C4ISR)-systemer i NATO og i medlemsnasjonene.

NATOs beslutning om å anskaffe en AGS-kapasitet sammenfalt med avslutningen av den kalde krigen og den etterfølgende politiske usikkerheten om nødvendige kapasiteter for den nye trusselsituasjonen. Dette ledet til en lang prosess der den politiske viljen til å investere i systemer som AGS ble gjenstand for betydelig diskusjon, ikke minst med henblikk på industrielt samarbeid og utveksling av teknologi mellom NATOs medlemsland. Dette ble først løst i september 2001, da angrepene på USA understreket behovene for en styrket ISR-kapasitet i NATO så vel som behovet for å stå sammen mot et nytt trusselbilde.

Samtidig fant det sted en formidabel teknologisk utvikling innenfor sensorer, samband, ubemannede farkoster og brukerstøttesystemer. Dette medførte at den operative kapasiteten etablert i form av Joint STARS kunne realiseres gjennom mindre systemer. Eksempelvis etablerte britene sitt Airborne Stand-Off Radar (ASTOR)-system basert på et forretningsjetfly, og USA tok etter hvert fram et ubemannet system gjennom sin RQ-4B Global Hawk. Teknologiutviklingen ledet også til en betydelig industriell splittelse med henblikk på tilgang til teknologi og tilhørende gjenbrukbarhet, men etter flere år med steile fronter ble også de industrielle og industripolitiske aspektene løst gjennom NATOs beslutning om felles innsats etter hendelsene i september 2001.

Mellom 1992 og 2007 vurderte NATO en rekke forskjellige systemløsninger for AGS. De fleste av disse inneholdt et bemannet element for å sikre sensornær tilgang til og bruk av innsamlede data, men etter hvert også et ubemannet element for å kunne plassere sensorene i mest mulig optimale lokasjoner. Herunder ble det framhevet at de ubemannede elementene kunne tilby lengre tid i luften siden de ikke trengte å ta hensyn til menneskelige begrensninger om bord, samt det velkjente argumentet om at slike sensorplattformer ikke ville utsette besetningen for risiko. Videre gjorde den teknologiske utviklingen innen datalinker, både satellitt- og siktlinjebasert, at det ble helt nye muligheter til å sende innsamlet informasjon til brukerne på sikre, tidsmessige og redundante måter. Mulighetene dette ga for effektiv bruk av ISR-systemer og tilhørende deling av data og informasjon ble blant annet utforsket konseptuelt gjennom multinasjonale anvendte forsknings- og utviklingsprosjekter som Coalition Aerial Surveillance and Reconnaissance (CAESAR) og Multi-Intelligence All-Source Joint ISR Interoperability Coalition (MAJIIC), prosjekter hvor Norge og norsk industri spilte en meget fremtredende rolle.

I 2007 besluttet NATO å fokusere på et AGS-system bestående av ubemannede sensorplattformer basert på amerikanske RQ-4B Global Hawk Block 40 og et antall faste og deployerbare bakkestasjoner som i hovedsak skulle utvikles og produseres i Europa. Denne modellen sikret en kostnadseffektiv løsning, men hadde også en politisk og industriell pris ved at flere europeiske land valgte å stå utenfor siden de ikke fikk egen teknologisk nytte av anskaffelsen.

Den endelige beslutningen om anskaffelse av AGS kom etter en lengre politisk prosess der de enkelte NATO-nasjonene måtte ta stilling til sin deltakelse i prosjektet, og under toppmøtet i Chicago 21. mai 2012 signerte 13 NATO-nasjoner, inkludert Norge, en avtale om å anskaffe et AGS-system og å gi det til NATO som en NATO-eiet kapasitet. I løpet av kort tid ble de 13 nasjonene utvidet med ytterligere to, mens resten av nasjonene valgte å avstå fra anskaffelsen mens de samtidig ønsket å delta i finansieringen av drift og operasjon av det framtidige systemet. I tillegg til signeringen av AGS-kontrakten ble det også under det samme toppmøtet satt i gang transformative tiltak kjent som Joint ISR Initiative for å forberede NATO på mottak og anvendelse av AGS. I korte trekk betød dette blant annet at rettighetene til tekniske og operative konsepter utarbeidet av MAJIIC-nasjonene ble overdratt til NATO.

I februar 2021 erklærte NATO Initial Operating Capability (IOC) for AGS, og dernest fulgte en stadig opptrapping av bruken av systemet, ikke minst etter Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022. Tidlig i 2022 ble også AGS-systemet koplet sammen med NATOs graderte nettverk, hvorpå Norge var første nasjon til å ta dette videre og gi direkte tilgang til ISR-data og produkter fra AGS på nasjonale graderte plattformer. Samtidig hadde NAGSF vært en vesentlig ISR-aktør i NATO siden 2015, først basert på sensordata og annen informasjon delt av enkelte NATO-nasjoner, og senere også med data og informasjon innsamlet av AGS-systemet i seg selv. I september 2023 ble NAGSF omdøpt til NATO Intelligence, Surveillance and Reconnaissance Force (NISRF) for å framheve organisasjonens brede mandat og rolle. For å anskueliggjøre dette utgjør egeninnsamlede sensordata i dag omtrent en tiendedel av produksjonen til NISRF. Resten er fødererte data fra andre luftbårne eller rombaserte sensorer. I tillegg fødereres AGS-data til andre Processing, Exploitation and Dissemination (PED)-noder i alliansen. Dette nettverket av PED-noder omtales som NATO Federated PED (FEDPED) Enterprise, og vil i løpet av 2025 utgjøre 19 nasjoner inkludert Norge som med Luftforsvaret i spissen er en «Emerging PED-node».

Det må framheves at Norge var et av landene som først ga sin støtte til at NATO skulle anskaffe en AGS-kapasitet, og at Norge gjennom hele historien til AGS har vært og er en svært aktiv deltaker i samarbeidet. Selv under de mest utfordrende politiske og industrielle situasjonene var Norge en av de vesentlige pådriverne for å finne løsninger og å sikre framdrift, og manglende norsk støtte under de vanskeligste periodene kunne fort blitt utslagsgivende for kapasitetens realisering. Denne vedvarende og aktive innsatsen bidro sterkt til at norsk industri sammen med industri fra USA, Tyskland og Italia fikk de største engasjementene i AGS-kontrakten da den ble inngått i 2012.

Veien videre

AGS har vært en uforbeholden suksess siden systemet ble introdusert i alliansen. Til tross for en rekke politiske utfordringer og forsinkelser for å anskaffe systemet, så vel som de ikke uventede forsinkelsene i gjennomføringen av leveransen, har AGS gitt NATO en helt ny kapasitet for å observere operasjoner på bakken. Og, til tross for militære og politiske utspill på 1990- og 2000-tallet om at manøverkrigføring tilhører fortiden og at framtiden tilhører irregulære operasjoner, så ble AGS operativt akkurat i tide til å støtte NATOs informasjonsinnhenting og tilhørende vurderinger etter Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 (og, for den saks skyld, de økende geopolitiske usikkerhetene etter Russlands annektering av Krim-halvøya i 2014).

AGS, og NATO ISR Force, forventes å ha en vesentlig rolle i tiden som kommer, da militære og politiske ledere i NATO vil ønske best mulig etterretnings- og informasjonsunderlag for sine vurderinger og beslutninger. Her kommer både den pågående situasjonen i Middelhavet med henblikk på flyktninger og organisert menneskesmugling, så vel som behov for å observere mulig styrkeoppbygging langs NATOs østflanke.

Mulige utviklingstrekk for AGS kan være:

• Utvidelse med flere baser for AGS for å sikre økt operativ fleksibilitet og redundans, inkludert nordområdene. Baser i Norge og/eller Finland vil kunne gi betydelige besparelser for transittid, for ikke å nevne disse områdenes relevans for mulige trusler fra øst.
• Utvidet sensorkapasitet for å ta inn teknologiske forbedringer og nyvinninger, som radarmodi for maritime/kystnære operasjoner og/eller passive sensorer.
• Økt luftromsintegrasjon vil ikke bare forbedre den operative fleksibiliteten for AGS-systemet, men kan også støtte andre/framtidige UAV-løsninger innenfor NATOs nasjonale områder og i områder hvor NATO-styrker deployeres.
• Utvidelse av NATO-styrken med flere plattformer og sensortyper. En aktuell mulighet er MQ-4C Triton for dedikert maritim overvåking. Dette systemet vil komplementere NATOs RQ-4D Phoenix for maritime operasjoner så vel som på andre områder, og de to sensorsystemene vil ha tilstrekkelig overlappende egenskaper til å muliggjøre meget fleksible operasjoner.
• Økt bruk av AGS som kjernekapasitet og koordinator for trening av personell fra NATO og fra nasjonene innenfor ISR. Dette var en av grunntankene da NAGSF ble etablert, og med henblikk på NATOs utvidelser samt et stadig økende trusselbilde, så vil AGS kunne være en betydelig enabler for NATO og nasjonene framover.
• Økt interoperabilitet med nasjonale kapasiteter, både gjennom Federated Mission Network (FMN)-konseptet og andre aktiviteter for effektiv datautveksling, felles og federert analyse/bruk, og optimalisert bruk av NATO-systemer og nasjonale kapasiteter.
• Økt fokus på og videreutvikling av «system-av-system»-konsepter som Alliance Future Surveillance and Control (AFSC), hvor AGS og relevante nasjonale kapasiteter allerede utgjør fundamentet for Multidomeneoperasjoner (MDO).
• Økt samordning med rombasert ISR gjennom NATO Alliance Persistent Surveillance from Space (APSS), et program hvor også Norge er deltakende.

Det forventes også at 2020-tallets rom-revolusjon vil påvirke framtiden til systemer som AGS. På kort sikt vil sambandssystemer basert på Low Earth Orbit (LEO)-satellitter som Oneweb, Starlink og Starshield muliggjøre langt mer fleksibel, tidsmessig og redundant kommunikasjon mellom sensorplattformene og brukerne, for ikke å nevne kontrollfunksjonene.

Litt lengre fram forventes det en økt vekt på mer effektive sensorer i rommet, da kostnadene forbundet med utskyting og satellittytelse er blitt dramatisk redusert, samt at teknologi som antenner med lett vekt og til og med oppblåsbare design har kommet for å bli. Det som tidligere var et lite antall kostbare sensorer kan fort bli et stort antall billige sensorer, noe som vil flytte utfordringen fra anskaffelse av plattformer til effektiv håndtering av en enorm mengde data og informasjon av alle kvalitetsnivåer fra et svært stort antall både militære og åpne sensorer og kilder.

Dette forventes å sammenfalle med at systemer som AGS fullfører sin rolle innenfor luftbårne sensortjenester, inkludert opparbeidelse av personell og infrastruktur for å sikre en glidende og sømløs overgang til kommende teknologiske løsninger etter hvert som de blir tilgjengelige.

Avslutning

NATOs AGS-system har etablert en unik kapasitet der NATO som helhet har mulighet til å iverksette overvåking av områder hvor det foreligger mulige trusler eller bekymringer, og å gjøre det på en måte som muliggjør involvering og/eller deltakelse fra hele alliansen og dens deltakerland.

Videre har NATO gjennom AGS etablert et rammeverk for bruk og operasjon av UAV-er i nasjonalt og internasjonalt luftrom som vil utgjøre et betydelig underlag for kommende behov for tilsvarende operasjoner av ubemannede farkoster i strategisk, operasjonelt og taktisk øyemed.

Endelig må det sies at selv om AGS i mange år var et politisk «flaggskip» for å vise at NATO kunne samarbeide selv under de mest utfordrende situasjonene etter den kalde krigen, så fikk endelig alliansen kapasiteten de ønsket seg i tide til at sikkerhetssituasjonen i Europa har tatt en helt ny vending, og at systemer som AGS vil være av vesentlig betydning for å innhente informasjon og – om nødvendig – støtte effektive operasjoner i landdomenet så vel som tilstøtende områder.