Trident Juncture – et ledd i «utvidet avskrekking»?

Trident Juncture er den største NATO-­øvelsen i Norge etter den kalde krigen, større enn de fleste på 70- og 80-tallet. Øvelsen skal også bidra til å videreutvikle det norske totalforsvarskonseptet, som langt på vei ble avviklet etter den kalde krigens opphør.

Øvelsens omfang og brede deltakelse, 31 land, vil dermed demonstrere NATOs kollektive forsvarsevne. Er øvelsen dermed et ledd i å bøte på usikkerheten om USA og dermed NATOs og vilje og evne til av­skrekking? Dette er et viktig spørsmål fordi det har vært reist tvil om USAs vilje til å stå ved sine sikkerhets­garantier til europeiske NATO-land og dermed gjennomføre det som kalles «utvidet avskrekking» (Extended Deterrence). I det ligger å avskrekke en felles motstander fra å foreta seg noe som truer en alliert stats politiske eller militære interesser. Mer konkret handler det om USAs vilje og evne til å avskrekke Russland fra å intervenere i et europeisk NATO-land, også i tilfeller der anslaget er av mer begrenset karakter.

Rustningsspiral?

Avskrekking var kjernen i NATOs strategi under den kalde krigen. En militært robust allianse, klar til kamp skulle sikre freden. «Si vi pacem, para bellum», som romerne sa; hvis du ønsker fred, vær klar for til krig. Men det kan være betimelig å reise spørsmål om hvorvidt behovet for en styrkedemonstrasjon fra NATOs side er nødvendig i dagens sikkerhetspolitiske landskap, og om den er relevant i betydningen rettet mot de trusler vi vi eventuelt står overfor. Et annet spørsmål er knyttet til sikkerhetsdilemmaet som økt avskrekking reiser. Hvordan øke egen sikkerhet uten å redusere andres sikkerhet, som ender opp i en rustningsspiral uten økt sikkerhet for noen av partene?

Russlands ambisjoner lavere enn før

Det er knapt noen hemmelighet hvem som skal avskrekkes. Vi må i overskuelig fremtid antas å leve med et Russland som ikke deler våre grunnleggende politiske verdier og idealer, og et Russland under Putin som gjennom nasjonalistisk retorikk og geopolitiske argument vil gjenreise Russland som stormakt. Under den kalde krigen tolket vi sovjetisk politikk også som geopolitisk orientert, men motivert av et ønske om en global kommunisme under Moskvas ledelse som et endelig siktemål. Om vi sammenstiller geopolitikken med dagens russiske nasjonalistiske retorikk, fremstår Russlands ambisjoner derfor som lavere enn hva til­fellet var under den kalde krigen. Men selv om vi for­klarer russisk politikk som defensivt orientert, vil den kunne ha store konsekvenser for de stater som befinner seg innen­for Russlands naboskap. Spesielt gjelder det for det tidligere sovjetrepublikker innenfor det som russerne omtaler som det «nære utland», og som har funnet sin plass innenfor EU og NATO. De tilhører dermed det vestlige fellesskapet, som Putin oppfatter som truende for russiske interesser og ambisjoner.

Fleksibel respons

Det er likevel få som ser en fullskalakrig mellom NATO og Russland som et sannsynlig scenario. Kjernevåpnenes fortsatte eksistens bidrar til det. Den mest nærliggende utfordringene for NATO er derfor å avskrekke Russland fra å på en eller annen måte intervenere i små NATO-land langs den russiske grensen.

Dette er ikke en ny problemstilling for NATO. Under den kalde krigen stilte man seg ofte spørsmålet: Ville USA risikere Chicago i forsvaret av Nord-Norge, eller hvilken som helst annen europeisk by gitt Sovjetunionens annenslagsevne i en situasjon som ble betegnet som MAD («Mutual Assured Destruction»)? Denne bekymringen resulterte i at NATOs doktrine om «massiv gjengjeldelse» ble erstatte av en doktrine basert på «fleksibelt svar» på 60-tallet. Doktrine­endringen var nært knyttet til bekymringen om en begrenset krig i Europa, eksempelvis om Berlin, og sannsynligheten for at USA i en slik situasjon ville svare med en full kjernefysisk gjengjeldelse med de fryktinng­ytende konsekvensene det ville ha. Ut­viklingen av konvensjonelle styrker skulle gi større handlingsrom og øke avskrekkingens troverdighet.

Norge i skyggen av kontinentet

Frykt for infiltrasjon, «incursion», eller «lokale ­fiendtlige handlinger», betegnelser som lignet på dagens moteord, «hybridkrig», var hyppig tilstede i NATOs analyser fra siste halvdel av 50-tallet. For Norge, ett av to NATO-medlemmer med felles grense til Sovjet­unionen, var bekymringen for norsk sikkerhet i Nord spesielt stor, og at området skulle komme i skyggen av behovet for å forsvare kontinentet1.

Gjennom øvelser og øremerking av ­styrker til forsvaret av Norge forsikret USAs og andre medlems­lands at alliansen sto bak sikkerhetsgarantiene til Norge. Alliert øvingsvirksomhet i Norge var derfor viktig for å overbevise sovjetiske myndigheter om at anslag mot Norge ville bety krig mot USA og NATO. Regelmessige NATO-øvelser på norsk jord var derfor viktig som et ledd i den «utvidede avsvekkingen» som doktrinen «Flexible Respons» skulle gjøre troverdig.

Øvelsene er helt sentrale

Samtidig ville øvelser etter fast mønster skape forut­sigbarhet for å hindre økt spenningsnivå i nord. Begrensinger på øvingsvirksomheten geografisk pekte i samme retning. Ingen allierte styrker skulle bevege seg øst for den 24. lengdegrad, for alle praktiske formål betydde det Finnmark. Øvelsene skulle demonstrere NATOs evne og vilje til å understøtte Norge, men uten samtidig å signalisere at Norge var et oppmarsjområde for et angrep på Sovjetunionen. Den allierte øvings­aktiviteten skulle dermed ivareta både hensynet til avskrekking og beroligelse.

Likefullt skapte allierte øvelser i Norge utover 60-tallet skarpe reaksjoner i Sovjetunionen. Mest dramatisk var det i 1968 da en russisk styrke på om lag 5000 mann ble gruppert nær grensen mot Norge samtidig som at den allierte øvelsen Polar Express pågikk i Troms. De russiske reaksjonene mot «Trident Juncture» føyer seg inn i det samme mønsteret, og er i og for seg ikke overraskende. Både for sovjetiske og dagens russiske politikere har det vært et mål å påvirke norske politikere i retning av å begrense allierte styrkers nærvær og øvingsaktivitet i Norge. For Norge er disse øvelsene helt sentrale. De demonstrerer alliansens vilje og evne til å bistå Norge, og gjør dermed den «utvidede avskrekkingen» troverdig, vårt alliansemedlemskaps grunnmur. Dermed blir øvelsen et viktig og nødvendig element i den utvidede avskrekkingen. Når forsikringen fra våre allierte blir manifestert, er det grunn til å tro at den oppfattes som reell også av Russland. I så fall styrkes avskrekkingen. Mot et scenario der et lite ­NATO-land nær grensen til Russland oppfattes som militært utsatt, er derfor også øvelsens innretning relevant. Svaret på spørsmålet om øvelsen vil styrke den utvidede avskrekkingen må derfor besvares med et ja.

Avskrekke tanken på å intervenere

Det andre spørsmålet er hvorvidt en slik avskrekking er nødvendig? Det avhenger av hvordan man be­dømmer de mål og intensjoner Russland eventuelt har, og viljen til å bruke militære maktmidler for å nå eventuelle målsettinger. De kjenner vi ikke fullt ut, og vurderingene spriker både blant norske og utenlandske analytikere og russlandkjennere.

Dersom vi ser bort fra et scenario med en fullskalakrig mellom NATO og Russland, er utfordringene for NATO å avskrekke Russland fra å overhodet tenke tanken på å intervenere i små NATO-land langs den russiske grensen – uansett hvor begrenset den måtte være i omfang og karakter. Dersom vi tar det som utgangspunkt – et ikke urimelig utgangspunkt sett på bakgrunn av russisk retorikk og handlemønster de senere år – demonstrerer Trident Juncture en nødvendig og tiltrengt vilje og evne fra NATO-land til å assistere en liten alliert stat. Og selv om få vil hevde at Norge er truet av Russland, er det en fare at konflikter som finner sted andre steder langs NATOs grense kan spres raskt til Nordområdene. Avskrekking i nord kan derfor dempe faren for såkalt horisontal eskalering.

Flere virkemidler enn militære

Så vil det kunne innvendes at styrkedemonstrasjoner i form av store militærøvelser ikke er svaret på den trusselen NATO-land står overfor. Trusselen mot NATO-land ligger snarere i russisk påvirkning av de innenrikspolitiske prosessene i Europa for å ramme samholdet i NATO og det vestlige samarbeidet forøvrig. Dette er heller ikke nytt. Den kalde krigen var i høy grad en «ideologisk» konflikt der ­intensiteten i det politiske påvirkningsarbeidet var svært høy på begge sider av jernteppet. I dag synes imidlertid ­Russland, med nye informasjons- og kommunikasjons­plattformer, å være på offensiven sett i forhold til vesten.

Militær avskrekking er ikke et tilstrekkelig svar på denne trusselen. Her må det flere og andre virke­midler til. Likevel er også øvelser som Trident Juncture et utrykk for et politisk samhold i ­alliansen som er av stor betydning også for håndteringen av trusler av ikke-­militær karakter.

Sikkerhetsdilemmaet

Så til spørsmålet knyttet til sikkerhets­dilemmaet og faren for gjensidig opp­trapping. Problemet med tiltak som styrker avskrekkingen er at den kan skape usikker­het hos den som skal avskrekkes om formålet med tiltakene og at det vil besvares med mottiltak i form av økt opprustning. Dette sikkerhetsdilemmaet vil kunne avstedkomme en opprustningsspiral som ikke gir økt sikkerhet for noen av partene. Dette erkjente man under den kalde krigen, og resulterte i flere initiativ for rustnings­kontroll og etterhvert nedrustning. Etter en periode med nedrustning etter den kalde krigens opphør, synes vi nå å stå foran en ny opprustningsperiode med synlige demonstrasjoner av militær evne. Fra norsk side vil man kunne hevde at det asymmetriske styrkeforholdet mellom Norge og Russland er av en slik art at norsk militært samvirke med våre allierte åpenbart må kunne oppfattes som defensivt rettet, og innenfor alle rimelige grenser gitt den russiske gjenopprustningen det siste tiåret.

Dessuten er «Trident Junctures» øvingsområder i så åpenbar geografisk avstand fra Russland at det i seg selv bør virke beroligende på vår nabo i øst. Øvings­mønsteret ligner snarere felttoget i Norge i aprildagene 1940, enn øvelsene under kald krig der forsvaret av Nord-Norge sto i et klarere fokus.

Avskrekking og beroligelse

Norsk sikkerhetspolitikk har helt siden vår ­tilslutning til NATO i 1949 vært tuftet på en kombinasjon av avskrekking og beroligelse, gjennom base- og atom­politikken, og øvrige selvpålagte ­restriksjoner for alliert militær virksomhet i Norge. Selv om det kan hevdes at det har vært en viss opp­myking av ­restriksjonene, er det allierte nærværet i dag langt mindre enn under den kalde krigen.

Hensynet til beroligelse kan være hensikten ved valg av øvingsområde, men det kan også signalisere at Østersjø-­området, og dermed det sørlige Norge, har fått økt strategiske betydning. Det har naturligvis dels sammenheng med at de tre baltiske statene er blitt NATO-medlemmer, og at NATOs funksjonelle samarbeid med Sverige og Finland er styrket og illustrert ved de to landenes deltakelse i øvelsen.

Hold fast ved basepolitikken

I vestens sikkerhetstenkning må et mulig sikkerhets­dilemma ligge som en utfordring i utforming av forsvars­politikken slik det også var, i hvert fall tidvis, også under den kalde krigen. Norsk beroligelses­politikk har siden 1949 vært et svar på dette ­dilemmaet ­gjennom de selvpålagte restriksjonene for alliert nærvær i Norge. Disse restriksjonene var likevel aldri til hinder for gjennomføring av store allierte øvelser på norsk jord – men i trygg avstand fra den norsk-­sovjetiske grensen – lik dagens store øvelse. Viktigere er det at base­politikken ikke totalt omdefineres. Men en ­restriktiv tolkning og praktisering av norsk basepolitikk er vanskeligere i dag enn under den kalde krigen da USAs egeninteresser var nærmere knyttet til forsvaret av Norge, og vi i større grad fikk både i pose og sekk. Vi fikk materiell og øremerkede forsterknings­styrker, mens vi samtidig holdt USA og andre allierte på en armlengdes avstand. Slik er ikke situasjonen nød­vendigvis i dag. Derfor blir Trident Juncture en viktig ­manifestasjon av et alliansesamhold som er vår sikkerhets­politiske bunnplanke.