Trident Juncture 2018: Hva ønsket alliansen og Norge å oppnå?
Store militære øvelser med tropper har ofte to formål: et praktisk og et politisk. Det praktiske er knyttet til å teste om planer er gode nok, om staber og styrker er godt nok trent og kan samarbeide på tvers av våpengrener og landegrenser, om utstyr fungerer og så videre. Det politiske formålet er gjerne å avskrekke eller true potensielle motstandere. Øvelser skal vise at landet eller landene har både vilje og evne til å bruke militær makt om de må.
NATO-øvelsen Trident Juncture 2018 (forkortet TRJE 18) var rettet mot begge disse formålene. Øvelsen var den største NATO har arrangert siden slutten av den kalde krigen1. Den delen av øvelsen som involverte tropper i felt – live exercise (LIVEX)-delen i NATO-språk – innebar en praktisk testing av allierte styrker og NATO-hovedkvarter på flere områder. Det kanskje viktigste var evnen til å flytte store styrker over betydelige avstander på relativt kort tid. Det politiske formålet var åpenbart at øvelsen tok utgangspunkt i Atlanterhavstraktaten Artikkel 5 og eksplisitt i generalsekretær Jens Stoltenbergs ord:
Trident Juncture sends a clear message, to our nations and to any potential adversary: NATO does not seek confrontation, but we stand ready to defend all Allies against any threat2.
For å forstå hvorfor denne øvelsen anses som så viktig, må man sette den inn i et bredere og historisk perspektiv. Det er målet med denne artikkelen. Foruten å plassere øvelsen i et bredere norsk perspektiv, forklarer artikkelen hvorfor denne typen øvelser igjen har kommet tilbake på dagsordenen i NATO.
TRJE 18 og NATO
Slutten av den kalde krigen endret den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og dermed raskt også oppgavene de allierte ga NATO. Alliansen ble på 1990-tallet omstilt fra en omfattende organisasjon innrettet mot å kjempe tredje verdenskrig, til en som var litt mindre, litt mer fleksibel og stadig mer rettet mot å lede krisehåndteringsoperasjoner
i og rundt Europa. Etter angrepet på USA den 11. september 2001 og NATOs overtakelse av ISAF-operasjonen i Afghanistan to år senere, skjøt denne omstillingen fart. Målet ble nå at Alliansen skulle kunne lede operasjoner ikke bare i det euroatlantiske området, men globalt.
De nye oppgavene NATO fikk gjenspeilte seg naturlig nok i øvingsvirksomheten. En konvensjonell krig i Europa ble etter hvert ikke lenger sett på som en aktuell trussel. Bekjempelse av terrororganisasjoner og stabilisering av svake stater fremsto som den viktigste – for noen allierte sågar den eneste – oppgaven NATO ville ha i overskuelig fremtid. NATOs hovedkvarter og allierte styrker måtte følgelig øves på slike oppgaver og operasjoner. Øvelsen Strong Resolve i 2002 ble dermed den siste store øvelsen på mange år som hadde Artikkel 5 som utgangspunkt3. Øvelsen var todelt, med en del knyttet til Artikkel 5 øvd i Norge og en knyttet til krisehåndtering øvd i Polen.
Høyprofiløvelser
Nå spoler vi frem ti år til 2012. NATOs viktigste og til tider alt-oppslukende ISAF-operasjon gikk mot slutten. Resultatene på bakken etter tretten års innsats var «nedslående», som Afghanistanutvalget formulerte det4. Fra et snevrere, militært perspektiv hadde imidlertid ISAF tvunget frem en militær evne til å samarbeide tett i felt både mellom allierte og med partnerlandene som deltok. Å bevare denne samarbeidsevnen var hovedformålet for et initiativ daværende generalsekretær i NATO Anders Fogh Rasmussen lanserte i forkant av Chicago-toppmøtet i 2012. Connected Forces Initiative (CFI) som det het, hadde flere elementer5. Ett av disse var såkalte high-visibility exercises (HVE), eller høyprofiløvelser. I februar 2013 besluttet NATOs forsvarsministere et nytt øvings- og treningsprogram for NATO der HVE var en del. Den første HVE skulle bli Trident Juncture 2015 og følges av tilsvarende store øvelser hvert tredje år.
Med høyprofiløvelser kunne NATO slå hele fire fluer i en smekk. To av fluene var praktiske: De skapte en stor praksisarena der samarbeidsevnen med partnere og mellom allierte kunne videreføres. Samtidig var arenaen viktig for å omstille NATOs militære styrker til nye oppdrag etter ISAF, under slagordet «from NATO deployed to NATO prepared». De andre to fluene var politiske. Den viktigste for Fogh Rasmussen var nok måten slike øvelser kunne vise at NATO fortsatt var den viktigste plattformen for internasjonalt militært samarbeid. Tanken om «NATO as a hub» – NATO som et dreiepunkt – hadde generalsekretæren lagt vekt på alt før CFI ble lansert6.
Bekjempelse av terrororganisasjoner og stabilisering av svake stater fremsto som den viktigste – for noen allierte sågar den eneste – oppgaven NATO ville ha i overskuelig fremtid
Økt synlighet
Den andre «politiske fluen» er imidlertid den mest interessante fra perspektivet i denne artikkelen: Måten store øvelser kunne brukes til å berolige allierte og avskrekke Russland. Russlands nyvunne selvsikkerhet i utenriks- og sikkerhetspolitikken fra midten av 2000-tallet førte til bekymring i flere NATO-land. Delvis var bekymringen knyttet til NATOs evne til å håndtere en militær utfordring fra Russland, men delvis også til at NATO ikke var synlig og dermed ikke fremstod som en troverdig garantist mot et angrep fra øst. Norge fremmet slike synspunkter alt tidlig i 2008, men det var etter den russiske intervensjonen i Georgia i august samme år at debatten for alvor tok av i NATO.
De allierte ble raskt enige om at et svar på bekymringene var å vektlegge økt synlighet.
Under overskriften Visible Assurance, synlig beroligelse, begynte NATO systematisk å vektlegge synlig tilstedeværelse i Europa. De baltiske land og Polen uttrykte størst bekymring, så det meste av oppmerksomheten ble rettet mot dem. Alliert øving og trening, men også besøk av sivile og militære representanter fra NATO, ble behørig fremmet som del av en kommunikasjonsstrategi rettet hovedsakelig mot å berolige egne allierte. Først fra 2016 ble budskapet tydeligere avskrekking av Russland og ikke bare beroligelse. Steadfast Jazz som ble arrangert i Polen i 2013, var den første store NATO-øvelsen som igjen baserte seg på et Artikkel 5-scenario7. Øvelsen var delvis et svar på store russiske øvelser i Østersjøområdet og Belarus, herunder særlig Zapad 2009 og Zapad 20138.
Trident Juncture 2015 ble arrangert av Spania, Portugal og Italia og tok utgangpunkt i et krisehåndteringsscenario9. Da spørsmålet om vertsland for neste høyprofiløvelse kom på agendaen rundt årsskiftet 2014-2015, vektla Norge at det var viktig med geografisk spredning av slike øvelser og at neste øvelse i nord var et naturlig valg, men også at den neste øvelsen måtte ta utgangpunkt i Artikkel 510. De allierte aksepterte Norges tilbud.
TRJE 18 og Norge
Norge har i mange tiår lagt stor vekt på å avholde store NATO-øvelser i Norge. Gitt Norges selvpålagte restriksjoner var alliert tilstedeværelse på øvelser i Norge, men også i form av «enklere» alliert trening, særlig viktig. I sin balansegang mellom avskrekking og beroligelse av Sovjetunionen valgte Norge på den ene siden å integrere seg tydelig i NATO, men samtidig avskjerme NATO- og alliert aktivitet og tilstedeværelse for derigjennom å sende signal om at norsk territorium ikke ville bli brukt til å angripe Sovjetunionen11. Som del av Norges selvpålagte restriksjoner var basepolitikkens forbud mot fast stasjonering av allierte kampstyrker i Norge et sentralt beroligende element. For å sikre integrasjon i NATO og dermed troverdig avskrekking, måtte Norge ty til andre midler. Norsk innsats for å sikre at allierte øremerket styrker til forsterkning av Norge i krise og krig var ett sentralt element. Et annet var alliert øvelse og trening.
Hensikt med den norske invitasjonspolitikken knyttet til øvelser og trening var tosidig, på linje med det beskrevet i innledningen over. På den ene side ønsket Norge at allierte styrker fikk praktisk erfaring fra å komme seg til og operere i Norge – i norsk terreng og klima og sammen med norske styrker. På den andre ønsket Norge å sende et politisk signal til naboen i øst om at NATO både kan og vil forsvare Norge. Allierte øvelser og trening fungerte dermed som en slags erstatning for permanente baser. Norge la imidlertid begrensinger på hvor allierte øvelser kunne finne sted. Mest konkret var det et forbud for allierte å trene og øve i Finnmark. Hensikten var beroligelse.
Nye øvelser etter nedadgående trend
Etter den kalde krigens slutt forsøkte Norge å opprettholde alliert trening- og øvingsaktivitet. Antallet øvelser og allierte øvelses- og treningsdøgn falt imidlertid ut over 1990-tallet (se figur 1). Antallet øvelser ledet av NATO ble også etter hvert ble redusert. Norge forsøkte å kompensere for dette ved å opprette nasjonale øvelser dit allierte ble invitert. Serien med Joint Winter og senere Cold Response-øvelser er eksempler på slike. Etter årtusenskiftet fortsatte den nedadgående trenden, med unntak for visse år.
Forklaringene var flere, men presset de fleste allierte opplevede for å stille styrker til ISAF og andre operasjoner var nok en viktig forklaring for hvorfor det var begrenset med muligheter, ressurser og interesse for å øve og trene i Norge. Sammenliknet med de fleste andre mindre land i NATO, ikke bare vektla, men også lykkes Norge tross dette i å opprettholde en relativt omfangsrik alliert øvings- og treningsaktivitet i landet13.
De allierte ble raskt enige om at et svar på bekymringene var å vektlegge økt synlighet
Da oppmerksomheten i NATO igjen vendte seg mot Russland og tradisjonelle oppgaver fra 2008 som beskrevet over, la Norge størst vekt på utviklingen av NATOs kommandostruktur – en annen kjernesak i norsk NATO-politikk14. De baltiske land og Polen var som nevnt mest opptatt av tilstedeværelse fra allierte i form av øvelser og trening. Også Norge var engasjert i utviklingen av NATOs tilnærming til øvelser. Norge var blant annet en av pådriverne for å utvikle et nytt, felles øvelsesscenario basert på Artikkel 5 for bruk i NATO. Det er således ikke tilfeldig at Skolkan-scenariet som NATO utviklet fra 2009, tar utgangpunkt i geografien rundt Norge, Skandinavia og Østersjøen15. Occasus-scenariet som er en videreutvikling av Skolkan, ble brukt under Trident Juncture 201816. Også det tar utgangspunkt i Norge og geografien rundt.
1000 km fra Russland
Norge sitt snitt til å tilby å være vertskap da spørsmålet om vertsland for Trident Juncture 2018 kom opp. I tråd med tradisjonell norsk politikk, ble øvelsen ikke lagt langt nord og øst, men i hovedsak avholdt over 1 000 km fra den russiske grensen. Klagen fra det russiske utenriksministeriet om at øvelsen foregikk kun 200 km fra den russiske grensen, må ha utgangspunkt i at flybasen i Rovanemi i Finland også ble brukt for noe flyaktivitet17. I Norge var ingen så nær.
Norske myndigheter la stor vekt og store ressurser til grunn for å sikre at øvelsen ble best mulig. Et aspekt som var særlig tydelig, har vært vekten Norge har lagt på å vise frem og presentere den norske totalforsvarsmodellen. Et annet viktig aspekt var å integrere Sverige og Finland i øvelsen. Det skjedde både gjennom deltakelse av styrker fra de to NATO-partnerne, men også i form av at deler av øvelsen fant sted i de to landene. Videre la Norge og NATO stor vekt på å varsle øvelsen i henhold til internasjonale avtaler og å invitere observatører, blant annet fra Russland18. Både Norge og NATO gjorde dette med klar antydning om at også Russland bør etterleve dette kravet for sine øvelser.
Norge ønsket å sende et politisk signal til naboen i øst om at NATO både kan og vil forsvare Norge. Allierte øvelser og trening fungerte som en slags erstatning for permanente baser
Oppsummering
Øvelsen Trident Juncture 2018 har på flere vis vært en klassisk øvelse som føyer seg inn en lang tradisjon både i NATO og i Norge. For NATO representerte øvelsen det til nå tydeligste uttrykket for at Alliansen etter to tiår med operasjoner ute i verden, er godt i gang med en omstilling der kollektivt forsvar igjen står i sentrum. For Norge var øvelsen en velkommen gjenopplivelse av tradisjonen med større NATO-øvelser i Norge og i havområdet utenfor.
Det at hangarskipet USS Harry S. Truman seilte opp til havområdet utenfor Vestfjorden, brakte nok manges tanker tilbake til slutten av 1980-tallet – en periode som på flere vis var en gylden æra i norsk sikkerhetspolitikk. Da som nå var hovedmålet for norsk sikkerhetspolitikk å unngå krise og krig i og nær Norge. Fra et sikkerhetspolitisk perspektiv fordrer den norske beroligelsespolitikken i nord – en politikk som i senere år har gått under slagordet «High North, Low Tension» – en troverdig avskrekking gjennom evne til rask forsterkning fra allierte. Øvelse Trident Juncture 2018 viste således at det fortsatt er hold i grunnmuren i norsk sikkerhetspolitikk.
