Trident Juncture 2018: Den største øvelsen for NATO i Norge

Trident Juncture 2018 ble gjennomført i Norge i perioden 31. oktober til
23. november 2018. Den mest synlige delen av øvelsen gikk på land i området fra Trøndelag i nord og sørover til Rena i Østerdalen. I lufta var det i tillegg aktivitet over deler av Nord-Skandinavia og i hav­områdene utenfor Nord-Vestlandet, hvor den maritime delen av øvelsen fant sted. En viktig del av øvelsen, som ikke får like mye oppmerksomhet i media som feltøvelsen, er CPX-delen (command post ­exercise) som ble gjennomført fra 11. november til 23. november med utgangspunkt i Joint Warfare Center på Jåtta i Stavanger. Denne delen av øvelsen fokuserte mer på trening av de ulike NATO-kommandoene og NATO sitt skarpe planverk, enn hva feltøvelsen gjorde.

High Visibility Exercise
Trident Juncture øvingsserien til NATO er planlagt av Allied Command Transformation i Norfolk, USA. Gjennomføringsansvaret for øvelsen roterer mellom de to Joint Forces Commands i NATO, Napoli og Brunssum. I 2018 ble øvelsen ledet av JCF Napoli, støttet av Joint Warfare Center i Stavanger.

Trident Juncture er designet som en såkalte High Visibility Exercise, det vil si at det er en øvelse hvor NATO viser vilje til å forsvare det enkelte medlemsland, ­sam­tidig som alliansen viser evne til å forflytte store avdelinger for å delta i dette forsvaret. På denne måten ønsker NATO å sende et ­strategisk signal til omverdenen om samhold og reaksjonsevne.

Reaksjonsstyrkene sertifiseres

I tillegg til å bidra til å sende NATO sitt strategiske budskap, ble øvelsen brukt til å sertifisere ulike NATO-kommandoer, i tillegg til NATO sine reaksjonsstyrker, de såkalte NRF og VJTF (NATO Response Force / Very high readiness Joint Task Force). VJTF styrkene har blitt etablert som følge av NATO sitt toppmøte i Wales i 2014. Da ønsket politikerne i medlemslandene å etablere enheter som kunne reagere meget raskt på sikkerhetspolitiske utfordringer, tilsvarende situasjonen vi så i Ukraina i 2014. Disse VJTF-styrkene går gjennom et treårig løp, hvor første året blir brukt til opptrening, andre året på beredskap og tredje året som reserve. Hvert år rulleres en landbrigade gjennom de ulike trinnene, noe som gir NATO totalt 3 brigader på VJTF-beredskap. Disse brigadene er støttet av luft, sjø og SOF styrker. Under Trident Juncture 18 deltok alle tre brigadene som er en del av VJTF- beredskapen på øvelsen, sammen med resten av NRF-enhetene fra sjø og luft.

Fokus tilbake til nordområdene

Øvelsen var designet som et høyintensitets scenario, hvor artikkel fem ble utløst av medlemslandene. Motstanderen skulle ha omtrent samme kapasiteter som NATO-­styrkene. Trident Juncture er dermed med på å vende NATO tilbake mot den type scenario alliansen ble grunnlagt for å møte i 1949. I de siste to tiårene har alliansen hatt mye oppmerksomhet mot Out of Area Operations, særlig operasjonen Afghanistan. Dette har gitt alliansen meget verdifull erfaring, men det har også bidratt til å gjøre slike ­stabiliserings operasjoner malen NATO har arbeidet med, fremfor høyintensitets­operasjoner. Det geografiske fokuset til alliansen har også blitt dratt bort fra ett av kjerne­områdene i alliansen, Nord-­Atlanteren, til områder i sør og øst. På denne bakgrunnen har Trident Juncture bidratt til og nå et strategisk mål for Norge om å flytte ­alliansens fokus tilbake til våre interesse­områder. Et tydelig eksempel på dette reetablerte fokusområde fra vår viktigste alliansepartner, var da USA sendte hangarskipet Harry S. ­Truman med eskorte til Norskehavet som en del av øvelsen over et lengre tidsrom. Bruken av hangarskipene blir av mange beskrevet som USA demonstrasjon av makt verden over, og når et slikt skip ikke har vært i våre farvann siden 1989, sier dette også noe om hvordan øvelsen har satt fokuset tilbake på Norge og Nord-Atlanteren.

En annen positiv bi-effekt av Trident Juncture har vært etableringen av et data­scenario til bruk under computer assisted ­exercises, som fokuserer på områder hvor Norge har våre strategiske interesser. Slike databaser tar det lang tid å bygge opp, og databasen til Trident Juncture vil bli brukt under kommende storøvelser i NATO, neste gang allerede i 2019. Dette gjør at NATO vil ha fokuset sitt mot våre nærområder gjentatte ganger de kommende årene, noe som igjen bygger opp under Norges ambisjoner i alliansen.

Må kjenne norske forhold

At det kommer NATO-styrker til Norge for å trene under norske forhold er viktig for disse styrkenes evne til å operere under våre geografiske og klimatiske forhold. Vi har erfart at det ikke en selvfølge for land rundt Middelhavet at man trenger piggdekk og varmt undertøy for å operere i fjellene i Norge i oktober – november. Det er også allianseland som kom til Norge uten telt og varmekilder til bruk under taktiske operasjoner. Dette viser hvor viktig det er at de styrkene som skal støtte Norge i tilfelle krise eller krig faktisk kjenner norske forhold og har erfaring fra operasjoner i Norge. Dette blir bare aktualisert ytterligere etter hvert som Norge har gjort seg mer og mer avhengig av alliert støtte til forsvar av eget territorium og norske interesser i takt med at våre nasjonale kapasiteter bygges ned. Vi må ha en jevnlig rotasjon av allierte styrker trent under norske forhold, for at disse skal gi reel kampkraft når det trengs. Og det har Trident Juncture bidratt til i stor grad.

Logistikk

Ved at allierte styrker i stort volum har kommet for å trene i Norge, har Norge fått trent et svært ­viktig element i vårt eget planverk. Nemlig mottak og håndtering av allierte forsterkninger inn til Norge. 10.000 kjøretøy, 60 skip, 55.000 personell og 120 fly skulle håndteres i løpet av et kort tidsrom, uten at det skulle påvirke det sivile samfunn mer enn nødvendig. Dette krever et planverk som vi nå har fått testet og kan ­revidere på bakgrunn av erfaringen fra Trident Juncture. For vår troverdighet i alliansen har det vært svært viktig at vi som nasjon har vist at vi har planer og ledelse som faktisk kan håndtere logistikken rundt mottak av allierte støtte, dersom det trengs.

For å kunne håndtere denne logistikken rundt mottak av allierte styrker, har øvelsen bidratt til å puste nytt liv inn totalforsvarskonseptet. Det er ikke mulig for Forsvaret alene å kunne håndtere et artikkel 5 scenario uten samarbeid med det sivile samfunn. Opptreningen mot Trident Juncture har derfor frem­tvunget bedre samhandling mellom Forsvaret og sivile etater, i første rekke koordinert gjennom Direktoratet for Samfunnssikkerhet og Beredskap. Gjennom felles planarbeid og integrasjon i flere øvelser har Norge nå kunnet revidere et planverk for totalforsvaret som det har vært lite fokus på siden 90-tallet. Ikke mist har øvelsen vært en arena hvor sivile etater har kunnet utvikle sine interne planer og beredskap sett opp mot hva som ventes av dem i et krigsscenario.

Internasjonal samhandling

Også for avdelingene rundt i Forsvaret har øvelsen blitt en mulighet til å trene som en del av en større enhet under NATO kommando. Innslaget av multinasjonale avdelinger ned på lavt nivå har vært utstrakt, blant annet har vår egen Brigade Nord hatt en tysk bergjeger­bataljon underlagt. Dette fremtvinger internasjonal samhandling og utveksling av taktikker og prosedyrer. Det er lite som tyder Norge skal gjennomføre større militære operasjoner i fremtiden alene, vi vil alltid opptre i allianse med andre nasjoner. Øvelser som Trident Juncture trener avdelingene våre på å operere sammen med våre allierte ned på lavt taktisk nivå, noe som gir unik erfaring til dem som deltar.

Det er viktig å få storøvelser som Trident Juncture til Norge. Norge har fått trent sitt nasjonale planverk for mottak av alliert støtte, nordområdene har blitt satt på den sikkerhetspolitiske agendaen og utenlandske ­allierte har blitt trent i stridssituasjoner i krevende norsk terreng og klima. I den første tiden nå like etter øvelsen ser det ut til at Norge på denne måten har nådd våre viktigste mål for Trident Juncture. Vi som nasjon har kommet styrket ut sikkerhetspolitisk, samtidig som vi har bidratt til å vise NATO sin evne og vilje til å forsvare sine medlemsland i en tid hvor stormaktene igjen bruker militær makt for å oppnå sine politiske ambisjoner i våre nærområder.