Sikkerhet eller velferd – må vi velge?
Debatten om regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren raser. Mye av den går i vante spor, slik som lokaliseringsdebattene. Imidlertid har det blitt et økt fokus på budsjett og kostnader denne gangen.
Det er positivt at det er blitt allment akseptert at det har oppstått et gap over tid mellom vedtatt forsvarsstruktur og -budsjett. Det synes å være tverrpolitisk enighet om at dette etterslepet må rettes, og unngås i fremtiden. Men så spørs det om man klarer det i praksis.
Det pågår også en viktig, men krevende debatt om innretting av Forsvaret. Uenigheten er stor med hensyn til hvor mye som penger trengs, om det er satt av nok midler i planperioden til både drift og nyinvesteringer i kampfly, ubåter, maritime overvåkingsfly mv. Deler av denne debatten er krevende og krever god innsikt i Forsvarets budsjettstruktur, materiellets livssykluser og liknende. Men la oss dele noen mer overordnede refleksjoner.
Forsikring for fremtidig trygghet
Inngangen til norsk forsvarspolitikk burde ta utgangspunkt i det store spørsmålet: hvor mye er vi villige – som samfunn – til å bruke på sikkerhet og hvor mye vil vi bruke på velferd?
Ofte blir sikkerhet og velferd satt opp mot hverandre i det politiske ordskiftet. Men få bidrar til å se sammenhengen og berede grunnen for en debatt om hvordan man kan skape sikker velferd. Forsvar er i sin natur en forsikring for fremtidig trygghet og velferd. Det er åpenbart – men likevel noe man ofte må minne politikere om. Dessuten er det ingen direkte relasjon mellom en slik anerkjennelse og størrelsen på et forsvarsbudsjett.
Norge bruker i dag de fleste ressursene i samfunnet på ulike typer velferd. Behovet for velferd er også voksende, i takt med aldrende befolkning og store utgifter i offentlig sektor. De tunge investeringene i Forsvaret som skal komme etter 2020 kan det derfor bli krevende å få politisk flertall for.
For samfunnet vil det være viktig å se på hvordan man kan bruke ressursene best mulig og også se til hvordan sivile og militære ressurser kan sees i sammenheng og virke i samspill
Å måle avskrekking
En realpolitisk utfordring for sektoren er at avskrekking ikke kan måles på samme måte som sykehjemsplasser eller politi. Med unntak av enkelte fredstidsoperasjoner, slik som Kystvakten, merkes ikke Forsvarets aktivitet i befolkningen. Sykehus kan måles på effektivitet og liggedøgn, politiet på kriminalstatistikk, mens Forsvarets “effektiviet” bare kan måles ved fravær av krig.
Det kan derfor være vanskelig for politikerne å vinne valg på sikkerhet, spesielt den sikkerheten Forsvaret skal ivareta, den eksistensielle, i det øverste krisesjiktet. Dermed blir Forsvaret også ofte en salderingspost, særlig i fredelige tider. Hvor mye forsvar trenger vi “egentlig” for å opprettholde en troverdig avskrekking? Det finnes ingen enkle fasitsvar.
Forsvarsindustrien kan trolig bidra mer
Vi ser også ofte at noen av de ofte prekære men nasjonalt ikke-eksistensielle sikkerhetstruslene, som terrorisme og migrasjon, prioriteres i disse dager. Det er bra og viktig, men det kan også gå på bekostning av forsvarssektoren. Forsvaret er i økende grad nødt til å demonstrere sin relevans også i nasjonal krisehåndtering og terrorbekjempelse – i tillegg til å forhindre krig og hevde vår suverenitet. Dette er en forventning i samfunnet, men det får også konkrete utslag, som i den foreslåtte flyttingen av helikoptre fra Bardufoss til Rygge.
Imidlertid, om vi ser på nasjonale ressurser totalt, er det også muligheter. Forsvar og forsvarsindustri kan trolig bidra mer til økonomisk velferd enn i dag. I en tid der Norge går fra “særstilling til omstilling” som sentralbanksjefen har kalt det, vil det også være viktig å se på hvordan Forsvaret, forsvarsteknologi og investeringer kan bidra til innovasjon, utvikling, arbeidsplasser og omstilling her hjemme. Nå ligger for eksempel deler av maritim næring og offshore-teknologi i Norge med delvis brukket rygg, men næringens kunnskap om sub-sea teknologi representerer også mange muligheter for Forsvaret og forsvarsteknologien. Mens man i tidligere tider så at forsvarsindustrien var ledende teknologisk og hadde “spill-overs” til sivil sektor (slik som internett) er det i dag i stor grad omvendt: Militærteknologien må plukke kompetanse fra sivil sektor. Dette gir muligheter, også i Norge.
Den transatlantiske alliansen under press
Et annet aspekt hva angår det totale forsvarsbudsjettet, er hvor mye vi bruker i forhold til våre nærmeste allierte. Uansett hva vi måtte synes er “passende”, vil oppfattelsen av dette i NATO være vel så viktig.
Misnøyen mot den skjeve byrdefordelingen mellom USA og Europa i NATO finnes ikke bare hos Donald Trump, det er blitt ganske utbredt i USA. Regjeringen har ingen ambisjoner om å leve opp til det vedtatte målet om 2% av BNP ser det ut til, og håper å “slippe unna” ved å vise til kvalitet, effektivitet og relevans i norsk forsvar i stedet. Kanskje det holder, kanskje ikke.
Uansett, og uavhengig av om Trump skulle bli president eller ikke, er den transatlantiske alliansen under press. Det er strukturelle og demografiske forhold i USA som trekker i retning av å legge mer vekt Asia og Stillehavet. Selv om frykten for at amerikansk “rebalancing to Asia” skulle blottlegge Europa har vist seg delvis ubegrunnet, vil amerikansk fokus i et lengre perspektiv være der befolkningsvekst og økonomisk aktivitet er størst, og det er ikke i Europa om 20 år. Det betyr ikke at de gir opp Europa, men kanskje vegrer de seg lenger før de vil involvere seg i en krise – for eksempel i Norge.
Forsvar er i sin natur en forsikring for fremtidig trygghet og velferd. Det er åpenbart – men likevel noe man ofte må minne politikere om
Økt militærsamarbeid i EU?
Utfordringen er selvsagt at det ikke finnes noen alternativer til USA i forsvarssammenheng. Frankrike og Storbritannia – og muligens over tid Tyskland – er de eneste landene med noen som helst evne til å projisere militærmakt av betydning utenfor eget territorium. Men dette er uansett av begrenset militær betydning. NATO uten USA er derfor lite verd for forsvaret av Europa. Samtidig er EU slik vi har kjent det i krise og forandring. Tyskland blir viktigere, men tyngdepunktet flyttes også sørover. Med det vil også spørsmål om indre og ytre sikkerhet, migrasjon og forsvar, også knyttes mer sammen. Mange EU-land ønsker økt forsvarssamarbeid i unionen, og dersom britene forlater alle deler av EU samarbeidet blir det mer viktig. Kanskje blir det også mer fart i planene. Kommisjonspresident Junker flagget disse tema i sin “State of the Union”-tale 14. september. Men fokuset til EU er først og fremst krisehåndtering i randsonen – ikke kollektivt forsvar i Europa. Det kan endre seg, men det vil ta tid.
Regjeringen har ingen ambisjoner om å leve opp til det vedtatte målet om 2% av BNP ser det ut til, og håper å “slippe unna” ved å vise til kvalitet, effektivitet og relevans i norsk forsvar i stedet
Nasjonal evne blir viktigere
Gitt all usikkerheten rundt USAs orientering på sikt, blir derfor nasjonal evne til å sike stabilitet og velferd viktigere. Det handler om både den totale størrelsen på forsvarsbudsjettet, og om man lever opp til de planene som er lagt, og ikke minst at man har laget forsvarsstruktur og -konsept som er relevant for de eventuelle truslene vi kan stå overfor i den øvre delen av krisespekteret. Det hjelper lite med stort forsvar om det er feil forsvar.
