STRID OM HELIKOPTERKAPASITET

Stortinget har innsett at Hæren må ha helikopter­støtte der den opererer, og har sendt helikopter­spørsmålet tilbake til regjeringen for forslag til en «delt løsning». Når dét kommer til be­handling i forbindelse med revidert nasjonal­budsjett i mai, skal man være på vakt mot en ny utilfredsstillende løsning både for Hæren og Spesialstyrkene, for Forsvaret og Norge. Når vi frykter at forslaget ikke vil bli militært akseptabelt er det fordi signalene, nokså entydig, går i retning av fordeling av Forsvarets 18 Bell 412-maskiner mellom Hæren i nord og SOF i sør, supplert med innleid kapasitet.

Det vil være en dårlig løsning både for land- og spesialstyrkene, og dermed for forsvarsevnen. Derfor må Stortinget om nødvendig nok en gang sende saken tilbake, men da med bestilling på en samlet helikopterutredning. Det må være en utredning av reelt operativt behov, slik det sammenstilles av det felles­operative ­hovedkvarteret, med høyde for scenarier der et ­strategisk overfall på Norge er det ytterste, ­dimensjonerende scenario.

SAMMENSATT UTFORDRING

Forsvaret har endt opp med en dobbel helikopterutfordring, nå som det er erkjent at Sjøforsvarets operative behov – for lengst forutsatt dekket gjennom de nye NH90-maskinene – også er prekært. Forsvars­sjefens beslutning i vinter om å prioritere de klargjorte NH90 til Marinen og fregattvåpenet, var nødvendig. Men dermed står Kystvakta fortsatt uten helikoptre til sine fartøyer.

Forutsatt at Marinen nå omsider får sin nød­vendige helikopterkapasitet, og fregattene endelig blir den strategiske kapasitet de skal være, vil vi altså stå igjen med ytterligere tre store utfordringer for vårt ­nasjonale forsvar; i denne strategisk–prioriterte rekkefølge:

1. Spesialstyrkene trenger dedikert helikopterstøtte til sine krevende oppdrag. SOF har i senere år blitt tilført støtte i form av ni Bell 412, stasjonert på Rygge, og til dels tilpasset deres bruk.
2. Landstyrkene trenger dedikert helikopterstøtte tilpasset Hærens sammensatte oppgaver, med evne til også å støtte HV. De resterende ni Bell 412, stasjonert på Bardufoss, er dagens kapasitet for dette.
3. Kystvakta trenger dedikert helikopterstøtte for å løse sine oppdrag til havs. KV har ikke hatt helikopterkapasitet siden Lynx-maskinene ble tatt ut av tjeneste i 2014, for å erstattes av NH90.

For å møte helikopterbehovene til disse tre styrkene har Forsvaret i dag 18 Bell 412-helikoptre samt 6 NH90 av 14 bestilte (8 for Kystvakta og 6 for Marinen).

Sterkt forsinket levering, store tekniske utfordringer og svært høye driftskostnader for NH90 har ført til FSJs konklusjon. Samlet operativt behov for fregatter og kystvaktfartøyer overstiger realistisk timeproduksjon. Følgelig anbefaler han at NH90 må prioriteres fregattene, og en annen løsning finnes for Kystvakta. Leie av sivile kapasiteter kan være en ­sannsynlig løsning, i det minste på kort sikt.
FSJ har tidligere anbefalt en omdisponering av Bell 412-maskinene. I sitt fagmilitære råd (2015) anviste han å samle alle til støtte for SOF – og for å sikre nødvendig kontraterror-støtte fra Forsvarets

Spesialkommando til politiet. Dette fikk tilslutning av et stortingsflertall ved behandlingen av langtids­planen (2016), men deretter revurdert under behandling av landmaktproposisjonen (2017). Stortinget påla da regjeringen å komme tilbake med et forslag til en «delt løsning». Denne synes altså å bli fordeling av 18 Bell-maskiner for støtte til hhv. Hæren og SOF – på hhv. Bardufoss og Rygge. Innslag av sivile kapasiteter til støtte for Hæren forventes å bli et sannsynlig forslag til løsning på et erkjent kapasitetsproblem.

Vi bruker her bevisst begrepet landstyrker, for å vise at både Hæren og Heimevernet har behov for luftmobil støtte: Hæren for en lang rekke taktiske opp­gaver, HV for forflytning og forsyning særlig knyttet til styrking av innsatsstyrkene.

Det operative behovet for helikopterstøtte skal ikke fastsettes av Stortinget. Men det er Stortingets ­ansvar å sikre seg kunnskap om reelle behov for å kunne fatte ansvarlige beslutninger – og finansiere vedtatte løsninger.

SAMLET LØSNING

Forsvaret står altså overfor en dobbel utfordring. Kan den løses enkelt – som én sak? Ja. Vil Stortinget sikre en felles, god løsning? Nei, ikke om en «delt løsning» vedtas allerede i mai.

I en ny helikopterutredning kan vi finne én samlet løsning på behovet til land- og spesialstyrkene. Og vi kan inkludere Kystvakta i det samme bildet, for å finne en helhetlig, kosteffektiv modell. Det betinger fornyet militær og politisk, økonomisk og teknisk – samt industriell – tilnærming for å finne en løsning som hensyntar alle aspekter: sikkerhetspolitiske, militær­tekniske og samfunnsøkonomiske. Rollene de nye AW101 redningshelikoptrene og de NH90 vi fortsatt evt. skal ha, hører naturligvis også med i denne helheten, og må omfattes av en slik utredning.

Dette trenger ikke være en tidkrevende prosess. Flere studier er allerede gjort, ulike modeller er utredet. Men vi trenger en oppklarende runde med oppdaterte behov. For framfor alt trenger vi en samlet vurdering av hvilke operative utfordringer og behov som må dekkes. Vi kan ikke planlegge ut fra hva vi har fra før, og hva noen mener vi ikke kan få. Stortinget må vite hva Forsvaret faktisk trenger for å løse sine operative opp­drag, for så å utøve sitt politiske ansvar. SOFs behov er ganske nylig utredet. Hæren har nettopp oppdatert sin behovsvurdering, som konsekvens av innretningen i landmaktutredningen. Dokumentene er graderte, og vi har ikke innsyn i dem. Mye av informa­sjonen er likevel kjent, og det overrasker ingen med faglig innsikt at 18 Bell 412 overhodet ikke er svaret på samlet behov. I beste fall kan de dekke Hærens kortsiktige behov. Spesialstyrkene og Kystvakta må snarest tilføres nye, dedikerte ressurser.

Vi sitter ikke på den informasjonen som er nødvendig for å anvise et ­faktisk–teknisk løsnings­forslag. Likevel, basert på våre relativt brede luft-, land- og felles­operative erfaringer, tør vi skissere en realitets- og framtids­orientert modell som vi mener en helikopter­utredning bør ta utgangspunkt i – her i operativt prioritert rekkefølge:

1. Spesialstyrkene tilføres nye, mer egnede ­maskiner, med større løftekapasitet og bedre passiv og aktiv beskyttelse enn Bell 412. Et nærliggende valg er Blackhawk i spesops-utgave, evt. i kombinasjon med Seahawk for maritim bruk.
2. Landstyrkene disponerer i utgangspunktet alle 18 Bell 412-maskinene, samtidig som det vurderes å tilføre et antall Blackhawk for økt kapasitet til troppe­transport, i kombinasjon med 412, for etterhvert å erstatte flere Bell med Blackhawk.
3. Kystvakta tilføres Seahawk for å dekke det samme behovet som de bestilte NH90, som de da erstatter permanent. Derved innføres Blackhawk/Seahawk et stykke på vei som det enhetshelikopteret som opp­rinnelig ble søkt, men ikke anskaffet.

Forøvrig tilføres Marinen Seahawk hvis det er aktuelt å avvikle NH90-kontrakten.

TO KJERNEBASER, FEM SKVADRONER

Norge har et stort og sammensatt helikoptermiljø. Både topografi og næringsstruktur har bidratt til høy kapasitet og kompetanse både på militær og sivil side. Mange piloter og maskinister i sivil tjeneste har militær bakgrunn. Derfor er det mulig å trekke på sivile ­kapasiteter i en totalberedskapssammenheng, men dette må ikke forlede beslutningstakere – først og fremst medlemmene av Stortingets utenriks- og forsvarskomité – til å tro at sivile helikoptre kan fly militære oppdrag i et stadig mer komplekst militært kontrollert luftrom.

Forsvaret trenger et sterkt og sammensatt, komplett og komplementært, helikopterfaglig miljø. Vi trenger utstrakt spesialisering, med størst mulig operativ og kulturell integrering med de styrker som skal støttes. Støtten må være tilgjengelig – så vel som trenes og øves – nærmest mulig aktuelle avdelinger og operasjonsområder. Dette tilsier at det videreføres to kjernebaser i to landsdeler, og at helikopterstøtten organiseres i fem skvadroner:

1. Spesialstyrkenes helikopterstøtte stilles av en ­reetablert 720 skv på Rygge, som er Kjernebase ­helikopter Sør.
2. Landstyrkenes helikopterstøtte stilles av en videreført 339 skv på Bardufoss, som er Kjernebase helikopter Nord.
3. Kystvaktas helikopterstøtte stilles av en videreført 337 skv ved Kjernebase helikopter Nord.
4. Marinens helikopterstøtte stilles av en videreført 334 skv på Haakonsvern, tilknyttet kjernebasen som vedlikeholder skvadronens helikoptertype.
5. Redningshelikoptrene stilles av en videre­ført 330 skv på Rygge og Bardufoss, med detasjementer på kysten.

Organiseringen bygger på dagens praksis, men med prinsipielle avklaringer, særlig med et skille mellom 339 skv og en 720 skv tilknyttet SOF-miljøet spesifikt. Kompetanse og kapasitet for hhv. spesial­operasjoner og hæroperasjoner – HVs innsatsstyrker inkludert – må videreutvikles og spesialiseres i de ulike operative kjernemiljøene; altså fra hhv. Kjernebase ­helikopter Nord på Bardufoss og fra Kjernebase helikopter Sør på Rygge.

Til moderne landoperasjoner hører også kamp­helikoptre og tunge transport-­helikoptre. Begge er kapasiteter vi som liten nasjon må trekke på alliansens bidrag for; siden vi realistisk ikke kan prioritere disse for vår egen struktur nå.

UNØDVENDIG KAMP

Siden FSJ la fram sin anbefaling om å samle alle Bell-maskinene til støtte for SOF, og derved frata Hæren den dedikerte helikopterstøtten, har det utviklet seg en uverdig og unødvendig dragkamp mellom politiske og militære interesser; en kamp som har overskygget det høyst nødvendige behovet for videreutvikling av dedikert helikopterstøtte til begge miljøer.

Kampen har til dels vært ført med vikarierende argumenter, og manglende forståelse for operative behov og absolutte krav. Til det siste hører selvsagt det helt ufravikelige, at våre soldater har krav på rask medisinsk evakuering; i fred som i konflikt og krig. Dette, og andre krevende oppdrag, kan i krig bare løses av militære kapasiteter, som må trenes for dette i fred: I seg selv så åpenbart at det er bortimot absurd at det overhodet er tenkt, og langt mindre anbefalt, å frata Hæren dedikert støtte selv i fred, eller i det hele tatt se for seg at militær støtte kan erstattes av sivile kapasiteter.

FSJs anbefaling i FMR var åpenbart gal, men vi minner om at dét var innenfor gitte, snevre ­økonomiske rammer. Både Forsvarssjefen og Hær­sjefen er klare på at landstyrkene faktisk trenger dedikert helikopterstøtte. Flere, i politisk så vel som militære ledelse, har søkt å underbygge forslaget om å tilføre alle 18 Bell til SOF med at ‘Hæren ikke har noe operativt konsept for bruk av helikoptre’. Det er kanskje bokstavelig korrekt hvis man forlanger helikopterstøtte forklart i et ­dedikert helikopterkonsept. Men det er definitivt feil i realitetenes verden. Det finnes selvsagt militære doktriner og operative konsepter for manøverkrigføring, landoperasjoner og brigade­operasjoner – der taktisk helikopter­støtte hører hjemme med den største selvfølge. Sømløst, som en integrert del av et moderne combined arms-system.

Helikopterstøtte i landoperasjoner har vært en selvfølge i Norge i mer enn femti år, fra mobiliseringshæren og 6. divisjon, til Brigade Nord. Men selvfølgen er nok ikke lenger så selvsagt, fordi Hæren har mistet mye av sin egen kapasitet. Med reduserte avdelinger og avtakende tilgjengelighet har helikopterbruken avtatt – både i omfang og oppmerksomhet.

Med økt mekanisering, slik FSJ har anbefalt og Stortinget har vedtatt, er det fra forsvarsledelsen anført at Hæren får mindre behov for luftmobil støtte enn før. Hærens mobilitet, har også FSJ framholdt, er knyttet til bruk av «hjul og belter». Dette er ikke bare en uheldig forenkling, men en farlig feil­slutning: Økt mobilitet med raskere ­mekaniserte styrker krever økende taktisk ­helikopterstøtte til enda flere oppgaver enn før.

Økt krav til reaksjonstid og tidlig inn­setting av kritiske kapasiteter, sammen med det faktum at Hæren er for liten, gir større behov for slik støtte enn noen gang. Forsterket fokus på og større tilstedeværelse i Finnmark, også med innsatsstyrker fra Heime­vernet, forsterker behovet ytterligere.

NØDVENDIG FINANSIERING

Kostnadene for NH90 er skremmende høy. Ikke bare anskaffelsen; enda mer driften. Timeprisen er estimert i størrelsesorden 200.000 kroner, og vil i seg selv redusere den operative tilgjengeligheten til langt under fastsatt behov. Dette har medført at en ­terminering av NH90-kontrakten har vært – og fortsatt bør være – en mulighet, sågar kanskje en nødvendighet, ut fra samlede operative behov.

Vi er kjent med beregninger som viser at alternativer til NH90 ikke bare er interessante for Sjøforsvarets behov, men også for spesialstyrkene og landstyrkene. Snarlig anskaffelse av Seahawk og Blackhawk er svært interessante muligheter som må vurderes gjennom en ny helikopterutredning. Ett regnestykke viser at avvikling av NH90, selv med å ta tapet på rundt 7 milliarder for anskaffelse, vil være netto lønnsomt over tre tiår, nettopp fordi driftskostnadene for de ­alternative kapasitetene er mye lavere; med forbehold om at vi ikke kjenner hele grunnlaget for beregningen, med dens mange elementer. En gjennomsnittlig timepris for Seahawk/Blackhawk ligger dog på rundt 30.000 kroner, og vil – med tilsvarende antall maskiner – gi langt større operativ til­gjengelighet, og dermed: Økt kampkraft.

En annen beregning viser at ved å avvikle NH90, vil det – med innsparte driftsmidler og redusert anskaffelsestap ­gjennom videresalg – kunne være mulig å dekke ­Forsvarets helikopterbehov – med Blackhawk/Seahawk til både Marinen og Kyst­vakta, spesialstyrkene og land­styrkene, evt. med en helt eller delvis videreført Bell-kapasitet.

Disse alternativene innebærer en betydelig økning i antall maskiner, og en vesentlig høyere flytimeproduksjon. ­Totaliteten blir neppe et nullsum-spill, og det må påregnes ekstra investeringer for å sikre nødvendig kapasitet. En skal særlig være oppmerksom på økte personellkostnader, så vel som utfordringen ved å utdanne og bemanne et større antall fly og flere typer. Til dette kommer også Luftforsvarets kapasitet for samtidig innfasing av nye store systemer; i første rekke F–35, P–8 og AW101 – og ikke minst nytt luftvern.

Til et høyst relevant og særdeles ønskelig samfunnsøkonomisk regnestykke må det også tas inn industrielle muligheter. Svært store norske materiellinvesteringer, ikke minst i luftforsvarskapasiteter fra USA, må – med politisk finesse og industriell kløkt – kunne utnyttes til å sikre gode avtaler som ikke bare styrker forsvarsevnen, men også i betydelig grad norsk forsvarsindustri.

STYRKET HÆR

For noen år siden ledet vi hver vår forsvars­gren. Det var da den nødvendige og svært omfattende omleggingen av norske landstrids­krefter fant sted, med omfattende reduksjon av Hærens struktur. Vi påpekte den gang at en hær med én brigade (minus) gir for lite kampkraft; den har for liten utholdenhet. Vi gjentar det nå, regjeringens grovt misvisende «historiske satsing» til tross:

Hæren har forblitt for liten, og må styrkes. Forsvaret er modernisert, også med nye, kraftfulle våpenplattformer. Fregatter er levert, de første kampflyene er mottatt – og altså omsider de første NH90-helikoptrene.

Nye overvåkingsfly og nye ubåter er bestilt. Hæren er imidlertid ikke blitt modernisert i takt med dette, selv om CV90 kampvognene er forbedret, og noe kampluftvern og artilleri er bestilt. Selv de svært moderne kampvognene gir imidlertid begrenset operativ verdi i et combined arms-system som Brigade Nord uten nye dynamiske, godt beskyttede stridsvogner som hovedvåpen; dette ser vi nå endelig konturene av en løsning på.

Men dette landmilitære stridssystemet blir altså ikke komplett uten tilpasset taktisk helikopterstøtte som en uunnværlig, integrert – selvfølgelig – komponent:

KONKLUSJON

Kompleksiteten og intensiteten i de allierte fellesoperasjoner vi må forberede oss for ved et strategisk overfall på nasjonen, kan ikke overvurderes.

Rask og riktig videreutvikling av alle de operative helikoptermiljøene nevnt over er helt nødvendig for å sikre evnen til slike operasjoner.
Sikkerhetspolitiske og samfunns­økonomiske forhold i endring tilsier en snarlig, helhetlig helikopterutredning. Den må ta utgangspunkt i faktiske operative behov, og i den skisserte løsningen med videreutvikling av to kjernebaser, og anskaffelse av nye ­helikoptre raskt; aller først til spesial­styrkene.